Forsoningens evangelium

[ Se Rublevs ikon her. ]

DEBATTEN OM betydningen av forsoningen og Jesu død har i lengre tid pågått intenst i denne avisen. Sist lørdag var dette hovedsaken over hele seks sider. Dette temaet er da også virkelig en hovedsak for troen. Men mens mange i min generasjon som unge fikk høre om Jesu død som soning for verdens synd i nær sagt alle sammenhenger, er dette nå adskillig mer marginalt til stede.

Denne tradisjonelle forståelsen av Jesu død er sjelden blitt direkte forkastet, men heller fortiet. Dette synes nå å endre seg. Som den omtalte hovedsaken i Vårt land dokumenterte, er Jesu soningsdød for verdens synd blitt så krevende for mange at den langt på vei avvises.

Erstatningsrett. Det er ikke underlig at vi i dag har vansker med den såkalte «objektive forsoningslære» til Anselm av Canterbury (1033- 1109). Denne forståelsen tar sitt utgangspunkt i menneskets synd og skyld som krenker Guds majestet. Ifølge Anselm kan vi bare unnfly straffen for dette ved å yte erstatning (satisfaksjon), men det kan vi ikke fordi vi er syndere. Gjelden kan bare Gud betale, og derfor blir Gud menneske. Guds sønn dør uskyldig i alles sted og slik blir løsesummen betalt.

Anselms tolkning er treffende ved at den tar utgangspunkt i et virkelig brudd mellom Gud og mennesker som bare kan overvinnes fra Guds side, og dette skjer gjennom Jesu død. Men hans forsoningslære har et for ensidig preg av regnskap og erstatningsrett til å gi en dekkende, bibelsk forståelse av forsoningen. Den gir heller ikke oppstandelsen den plass den skal ha som fullendelsen av korshandlingen, og som begynnelsen på det nye livet både for Kristus og for alle som ved dåpen og troen er forenet med ham.

Utvider forståelsen. Korsets mysterium er mer omfattende enn det Anselm får fram, og kan ikke forklares ved hjelp av bare ett sett med begreper og bilder. Det skjer da heller ikke i Det nye testamentet, som Notto Thelle riktig skriver i sitt innlegg «Forsoningens gudsbilder» 11. januar. Thelle nevner en rekke andre metaforer som også brukes, slik som løsepengen, hvetekornet som faller i jorden og dør, hyrden som verger sauene, og flere andre. Det alle disse har til felles er imidlertid at de ikke er i konflikt med soningstanken slik denne utfoldes i forbindelse med Jesu død, men snarere utvider og utfyller denne.

Når Det nye testamente taler om forsoning, handler det ikke om en vred Gud som må blidgjøres, slik Thelle understreker. Men Jesus bærer syndens konsekvenser stedfortredende, det vil si i vårt sted, og «syndens lønn er døden» (Rom 6,23). På denne måten sones synden slik at gudsforholdets avstand overvinnes. Jesus tar vår plass som syndere, og vi får hans plass som Guds sønner og døtre. Vi får komme inn i fellesskapet med den Gud som ikke tåler synd fordi den ødelegger kjærligheten. Fra begynnelse til slutt er forsoningen drevet fram av kjærligheten. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13).

Demonstrasjon av kjærlighet. Men forståelsen av Jesu død som soningsdød for verdens synd faller altså mange tungt for brystet. Den bygger da også på forutsetninger som flere opplever som fremmede: Guds hellighet og menneskets synd. Som det fremgår av Vårt Lands hovedsak 6. januar, blir det da et alternativ for noen å gripe til den såkalte «subjektive forsoningslære» som gjerne tilskrives Abelard (1079-1142). Her tolkes Jesu død ikke som en soningsdød, men som en demonstrasjon av Guds kjærlighet. Når mennesket ser denne kjærligheten kan det forsones med Gud ved at det oppgir sin motvilje mot ham, og får tro på Guds nåde og vilje til å tilgi. Forsoningen er her noe som skjer subjektivt, i menneskets indre.

Denne forståelsen nok kan gi en god beskrivelse av hvordan et menneske kan oppleve forsoningen slik at troen oppstår, men den strekker ikke til som teologisk tolkning av Jesu død. Dersom denne forståelsen blir stående alene, overses den reelle avstanden mellom oss og Gud, som vår synd og ondskap har skapt, og som utgjør det mørke bakteppet og forutsetningen for det radikale budskapet om forsoningens karakter av ufortjent gave og nåde.

Vektlegger opplevelse. Den subjektive forsoningslæren legger avgjørende vekt på menneskets opplevelse eller erfaring av kjærligheten til Gud. Men dermed blir lett effekten mer krav enn evangelium. Jeg tror Marius T. Mjaaland har rett når han i sin bok «Systematisk teologi» fra 2017 i forlengelsen av den subjektive forsoningslære ser et krav om et «stadig sterkere uttrykk for kjærlighetens inderlighet» som kan bli «kvelende totalitær i en indre, sentimental forstand.»

Den subjektive forsoningslæren gir ikke uttrykk for forsoningens radikale karakter av en nådehandling der Gud forsonte oss med seg «mens vi ennå var Guds fiender» (Rom 5,10). Denne læren har derfor aldri vært kirkens hovedforståelse av forsoningen, og kan heller ikke bli det. Guds nåde er nettopp nåde fordi den ikke krever verken gode gjerninger eller en subjektiv opplevelse av Guds kjærlighet for å bli tilegnet. Nåden gis gratis gjennom dåp og tro på grunnlag av Jesu død og oppstandelse. Det er forsoningens evangelium.

Slaktet et kje. La meg til slutt gjøre et forsøk på å formidle dette evangeliet ved hjelp av Andrej Rubljovs kjente ikon fra cirka år 1400: «Den hellige treenighet». På dette bildet er Treenigheten fremstilt i form av tre skikkelser rundt et bord. Motivet er hentet fra fortellingen om de tre som besøkte Abraham og Sara, og varslet om at de skulle få en arving (1 Mos 18). Abraham slaktet et kje og serverte sine gjester et måltid.

De første kristne tolket disse tre gjestene hos Abraham og Sara som Treenigheten. Her sitter de til bords: Faderen til venstre, Sønnen i midten og Ånden til høyre. De tre er tegnet inn i en sirkel, og alle er vendt mot hverandre. Slik kommer det fram at de er tre, men likevel ett. Midt på bordet mellom dem står en kalk som rommer kjeet Abraham slaktet, men som her også blir en nattverdkalk med Jesu blod. Dette er kjærlighetsofferet som Sønnen gir, og som Faderen nå tar i mot idet han velsigner det med sin høyre hånd.

Kjærlighetens samforståelse. Kjærligheten forutsetter frihet, og Det nye testamentet understreker da også at Jesus går frivillig inn i døden. Han «ga seg selv for våre synder» (Gal 1,4). Samtidig var det også Faderens vilje. Han har «sendt sin sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Rubljovs ikon viser oss den kjærlighetens samforståelse og samhandling som er mellom Faderen og Sønnen. Det er Sønnen som dør, men også Faderen har del i smerten som følger med kjærligheten.

Slik blir ikonen en kommentar til ordet om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,10). Kjærligheten er her tegnet inn i Gud både gjennom hengivelsen og samspillet mellom de tre, og ved offeret som er i sentrum. Inn i dette kjærlighetens fellesskap er vi alle invitert. Dette signaliseres ved at den siden som vender mot oss er åpen, og ved at Åndens lange pekefinger viser både til kalken og den åpne plassen. I forsoningen utvides kjærlighetsforholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden til å omfatte og inkludere også oss.

Et bord for oss. Rubljovs ikon sier noe vesentlig om Gud, om forsoningen, og om nattverden. I dette måltidet dekker Gud selv et bord for oss, og inviterer oss inn i sitt fellesskap. Dette skjer på grunnlag av Jesu sonoffer. I Den norske kirkes nattverdliturgi sier vi da også etter nattverden: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod, som han ga til soning for alle våre synder».

Ved at Gud innlemmer lidelsen i seg selv, blir verdens ondskap ikke oversett, men tatt på alvor som en krenkelse både av medmennesket og av Gud som alle menneskers høye beskytter. Her i Treenighetens samlede hengivelse for vår skyld finner vi kjærlighetens sterkeste og mest troverdige uttrykk. Denne kjærligheten skal vi få ta imot og leve i.