Sondre Hansmark

Leder av Unge Venstre
2    0

Eutanasi krever kloke avveininger

Retten til å dø bør være absolutt. Likevel er det helt rimelig å stille visse krav til når staten skal bidra til det.

Publisert: 11. jan 2018 / 888 visninger.

”En del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi”, skriver Håvar Nyhus i en kommentar i Vårt Land, og hevder at vi som arbeider for å legalisere eutanasi møter oss selv i døren når vi samtidig mener det bør være visse begrensninger knyttet til en slik ordning. Han forsøker å påpeke et liberalt dilemma som ikke eksisterer.

 

Den private autonomien skal strekke seg så langt som mulig, så fremt den ikke begrenser andre menneskers frihet i samme slengen. Staten er til å for å sikre denne autonomien, men det finnes begrensninger på hvilke tjenester staten skal tilby meg for å fullbyrde denne retten til å bestemme over meg selv.

 

La meg ta et eksempel: Ytringsfriheten bør ha så få begrensninger som mulig. Staten skal sikre at alle kan ytre seg om hva de vil uten å bli utsatt for voldelige sanksjoner fra andre mennesker. Staten skal heller ikke selv gripe inn i ytringsfriheten med mindre min bruk av den fører til at andre mennesker utsettes for vold og overgrep. Derfor bør også oppfordringer til vold være forbudt. Denne garantien fra staten bør likevel ikke utløse en rett om at staten skal tilby meg visse ytringsplattformer. Min grunnleggende rett til å ytre meg betyr ikke at staten skal være redaktør for en masse aviser hvor jeg kan få alle mine tanker og ord på trykk.

 

På samme måte utløser ikke retten til å dø umiddelbart en rett om at staten ukritisk skal gjennomføre den oppgaven. Min rett til å dø kan eksistere uavhengig av hvorvidt staten bør tilby det eller ei. Jeg mener likevel at staten bør legge til rette for at man selv kan velge å dø på en verdig måte.

 

Når eutanasi først skal legaliseres, er det også på sin plass at det følger med noen reguleringer av hvordan det skal foregå. Det er en falsk dikotomi å hevde at det enten må være forbudt, eller at det nærmest skal være tilgjengelig for enhver på ethvert gatehjørne. 

 

Å legalisere eutanasi, selv med visse begrensninger på når man kan benytte seg av en slik tjeneste, vil bidra til å styrke den personlige autonomien, ikke svekke den slik Nyhus kan synes å mene. Det er ikke ”enten eller” når det kommer til personlig frihet. Den må hele tiden veies opp mot andre viktige hensyn. Det er ingen tvil om at skatt begrenser den personlige friheten til hver enkelt av oss, men skatt er likevel prisen vi betaler for sivilisasjon. I Nyhus’ verden vil det heller kanskje ikke eksistere noe slikt som ”et liberalt skattesystem”. Der må man enten være mot å betale skatt, eller betale arveavgiften og formueskatten sin med glede.

 

Det finnes helt klart vanskelige avveininger å ta når vi skal diskutere hvordan eutanasi bør utformes, men det blir for enkelt å si at enhver form for regulering av en slik tjeneste er illiberalt og paternalistisk.

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

173 innlegg  1135 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Sondre Hansmark. Gå til den siterte teksten.
Eutanasi krever kloke avveininger

Den sterke og tydelige motstanden mot eutanasi, både i Norge og i verden for øvrig, er ikke et marginalt fenomen bestående av en liten gruppe mennesker som ikke forstår hva smerte  og lidelse er . 

Snarere tvert imot.

Det ville i stedet vært ytterst oppløftende om Hansmark hadde valgt å se på hvilke muligheter som ligger i et nasjonalt og verdensvidt fellesskap, som til tross for at vi ikke er forskånet for smerte, lidelse og nød, oppfordret til å stille flest mulig av verdenssamfunnets ressurser til rådighet for de svake og sårbare, menneskelig og materielt, i stedet for en konklusjon som åpner for dødshjelp.

Unge Venstre lederens oppfordring  er ingen klok og farbar vei og bør avvises på det mest bestemte. 

 

 

 

 

5 liker  
Svar
Kommentar #2

Håvard Nyhus

124 innlegg  109 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Sondre Hansmark. Gå til den siterte teksten.
Den må hele tiden veies opp mot andre viktige hensyn.

Nettopp. Spørsmålet er hvilke hensyn du har i tankene – hvilke hensyn du veier selvbestemmelsen mot. For spørsmålet er ikke om det skal være restriksjoner. Det er alle enige om. Spørsmålet er hvorfor? Hvordan begrunner du restriksjonene? Hvorfor kan ikke den hypotetiske 18-åringen få viljen sin? Det gjør du ikke rede for. Du bare slår fast at hennes personlige autonomi må «veies opp mot andre viktige hensyn». Ja vel? Hvorfor det? Og du innledet da vitterlig med med å erklære at «Retten til å dø bør være absolutt»?

Det er dette jeg tillater meg å kalle det liberale paradokset. Den utlover absolutte rettigheter – før den plutselig går tilbake på det og innfører vilkår og restriksjoner. For all del, jeg er glad for at selv libertarianere i Unge Venstre (jeg har selv vært der) forstår at ikke alle dødsønsker kan innvilges. Men spørsmålet er altså hvorfor ikke? For disse restriksjonene må godtgjøres – ikke bare snikes inn bakveien. Som en ettertanke.

Så litt flisespikkeri: Det går strengt tatt ikke an å snakke om en «rett» til å velge en «verdig død» ved eutanasi. Aktiv dødshjelp er ikke for en pasientrettighet å regne. Ikke i noe land har pasienter «rett» til å få hjelp til å dø. Samtlige eksisterende dødshjelpslover omhandler- meg bekjent - legens rett til å hjelpe pasienter å dø, uten å risikere straffeforfølgelse.

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Njål Kristiansen

147 innlegg  20440 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Det er dette jeg tillater meg å kalle det liberale paradokset.

Det er ikke et paradoks. Det er innebygget i liberalismen at min frihet slutter der din begynner. Eutanasiet kan synes ok for den som ønsker å gjøre det, men det har konsekvenser for andre. I et liberalt perspektiv kan man også si at om noen velger å dø bort fra sin familie er dette også en handling overfor dem, eller mot dem om man vil. Igjen må man stille spørsmålet om man har rett til å påføre familien denne smerten. Og som en konsekvens av familiens smerte, skal også andre familiemedlemmer ha samme rett til å  avslutte fordi den førstes død blir umulig å bære? Jeg tror det skal være mulig å se at en slik politikk ikke er levedyktig. Og ja, rett og slett levedyktig. Vi må finne andre svar på spørsmålet om at vi selv skal velge kriteriene for å avslutte og ta dette til en legalisering med formalisering i lovverket. 

De som ønsker å dø får det alltids til. De stopper vi ikke uansett. Dette kan ikke hindre oss i å lære om livets egenverdi, om at det også er en egenverdi i det å leve som går på å arbeide seg gjennom situasjoner, og finne nytt liv etter prøvelsen. Mennesket som har gjennomlevet må læres opp til å forstå at å være menneske er å møte gode og onde dager, og at det er en del av vår etikk at vi står gjennom stormen og høster erfaringer til senere bruk. Slik blir vi styrket som mennesker. Man kan ikke si til en ungdom at ok, så får du bare dø da.... men det forutsetter at vi har de verdiene inne som gjør oss i stand til å forklare og stå for at vansker er noe av verdien med livet. Motgang bringer oss videre og gir oss innhold mens vi arbeider med den. 

Alt for ofte havner eutanasidebatten i teknikaliteter rundt den syke gamle oppgitte, men det er ikke der vi bør sette inn støtet. Vi bør samle oss om å lære opp til, å bidra til at unge mennesker ser livet som en gave de skal pleie og utvikle, og at det er godt å leve med varierte sykluser enten det butter imot eller går på skinner. Begge deler har sin verdi, og er selve livet. Det er vår oppgave å forsøke å nå frem til posisjonen hvor vi kan forankre alle i livet slik at de velger det fremfor at de skal avslutte. Klarer man å fange dette opp i yngre år bygger man en innstilling til å arbeide med livet også i eldre år når større byrder kommer, og døden banker på døren av seg selv. 

Vi må bygge opp en kultur som tilsier at vi rett og slett vi lever fordi vi gjør det, og at døden kommer av seg selv med tiden. Den liberale siden må bidra til å skape det livsrom som skal til slik at det er en plass for alle i monolitten, og at vi lever i selvrespekt og respekt for andre mens vi møter andres respekt. Vi har vel sett noen turboelementer som har lagt listen for høyt i mange sammenhenger. Jeg tror vi trenger en forståelse for at hver enkelts list ligger akkurat så høyt som man kan klare. 

Jeg famler en smule etter ord her, men vil likevel leve selv om jeg ikke skulle forklare meg godt nok. I vår liberalitet skal det være rom for både prøving, feiling og aksept for nye forsøk. Vi har avskaffet dødsstraffen i de fleste land nettopp fordi vi ser menneskets forbedringspotensiale, vår kraft til endring og ny satsning. Det er vel et bevis på samfunnets egentlige holdning til å leve, at man ikke avliver selv de mest utilpasse eller tunge tilfellene. 

3 liker  
Svar
Kommentar #4

Torgeir H. Persett

1 innlegg  76 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Sondre Hansmark. Gå til den siterte teksten.
Den private autonomien skal strekke seg så langt som mulig, så fremt den ikke begrenser andre menneskers frihet i samme slengen.

Autonomibegrepet omhandler et menneskets evne til selv å bestemme sine handlinger og grunnlaget for disse. En regnes som autonom når årsaken for hvordan en handler er den enkeltes egne grunner. Sier filosofene.

Kanskje den unge Unge Venstrelederen skulle vente litt med bastant å mene. Om ikke livet alt har klart å fortelle ham, kommer det nok etter hvert til å gjøre det, – han vil jo drive med politikk - for ingen av oss er upåvirkelige. «Egne grunner» er en følsom og påvirkelig parameter, som utgangspunkt for handling ofte varierer over tid. I forhold til aktiv dødshjelp er dette et vesentlig perspektiv.

 Menneskelivets ukrenkelighet er klart på retur dersom noens oppfatning av – egen påvirket av andres - at eget liv er uverdig, og dermed skal kunne forlede og gi en rett til hjelp for å avslutte. 

Livet er ikke alltid like enkelt, og man kan selvfølgelig i vanskelige situasjoner fristes til å finne utgangspunkt for å tenke dødshjelp som løsning. Men fordi holdninger og verdier er påvirkelige størrelser, blir det stadig vel akademisk å snakke om egne valg.

Mang en frihet for mennesket og menneskelivet er over tid regulert med rasjonelle begrunnelser. Det vil også et dødshjelpregime bli. Noe annet blir naivt (=grønt) å mene. Verden har opp gjennom historien sett nok av det.

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Ellen Lykke Trier

1 innlegg  3 kommentarer

Sett fra sengekanten

Publisert 9 måneder siden

Som sykepleier for alvorlig syke og døende i 20 år, har jeg sittet ved mange hundre dødsleier og fulgt døende og deres familier de siste ukene og dagene av livet. Sett fra sengekanten er problemstillingen om aktiv dødshjelp et spørsmål jeg ekstremt sjeldent har opplevd at alvorlig syke er opptatt av. Jeg har opplevd det som et utrop i et øyeblikk av fortvilelse, men hvor den døende dagen etter smiler og er takknemlig for besøket av barnebarnet sitt e.l.  Smerte- og symptomlindring har vi etter hvert mye kunnskap om, og vi kan gi god medisinsk behandling. Det er sjeldent vi ikke klarer å lindre fysiske plager.  I ekstreme tilfeller kan pasient få mulighet til terminal sedering ( lovlig og regulert med klare retningslinjer). Dette er ikke aktiv dødshjelp. 

Arbeidet med døende har gjort meg ydmyk i forhold til hva mennesket kan gjennomleve, lidelse er så mangt. Å lytte til deres fortellinger om livet, kan handle om mye godt, men det har også slått meg at enkelte mennesker har "overlevd" ekstreme belastninger i livet. Å ha mistet et barn, gjentatte episoder med alvorlig sykdom, levd i et voldelig ekteskap, aldri opplevd seg elsket, blitt seksuelt misbrukt osv.  

Å få en alvorlig sykdom og gjennomgå krevende behandling som gir mange symptomer, en kropp som endrer seg, sorg over tap av både hår og utseende, tap av roller og oppgaver både på jobb og i familien, etter hvert bli totalt hjelpetrengende hvor jeg som sykepleier respektfullt må hjelpe med både stell og toalettbesøk.... Situasjoner som man når man er frisk tenker at det kommer jeg ikke til å makte, det er under min verdighet...  Tro meg, det er utrolig, men de aller fleste klarer å akseptere sin avhengighet av hjelp i sin ekstremt sårbare situasjon på vei mot døden. Men dette foregår ofte i en prosess som går over tid og er også avhengig av hvordan hjelpen blir gitt... 

At vi som mennesker helt grunnleggende faktisk er sårbare og avhengige av hverandre både når vi blir født og når vi dør er livets forutsetninger.  At vi mellom disse ytterpunktene har fått  det for oss at autonomi i alle henseende, er livets største lykke undrer jeg meg litt over. Mennesker trenger mennesker. Mennesker trenger livshjelp og gode omsorgstilbud når de skal dø. Ikke aktiv dødshjelp. 


Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 4 timer siden / 1111 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 4389 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 4389 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 4389 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Et liberalt dilemma
rundt 5 timer siden / 1040 visninger
Marianne Solli kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 4389 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 4389 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Prestekrisen krever tiltak
rundt 6 timer siden / 279 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 4389 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 6 timer siden / 1111 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 4389 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 4389 visninger
Les flere