Verdidebatt

Forsoningens gudsbilder

Sonofferet er bare én av mange metaforer som brukes i Det nye testamente for å tyde meningen av Jesu død.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DET ER IKKE ­overraskende at noen reagerer når man ­problematiserer forståelsen av Jesu død som Guds straff for ­menneskets synd. Vi beveger seg inn i ­kristentroens aller helligste – for mange er nettopp opplevelsen av at skylden er betalt og at straffen lå på Ham, både utgangspunkt og sentrum i deres tro.

Når jeg sammen med andre har våget meg inn på en slik ­hellig grunn, er det ikke for å si at Jesu død ikke er en avgjørende del av kristen tro, heller ikke for å avskjære meg fra en sentral del av tradisjonen – soningstanken gjennomsyrer salmer, forkynnelse og liturgier i både katolsk og protestantisk kristendom.

Hensikten er tvert imot å invitere til en nødvendig samtale og ettertanke.

Et mangfold av metaforer. Mitt viktigste anliggende er å si det enhver bibelleser kan ­observere: At tolkningen av Jesu død som sonoffer bare er én av ­mange metaforer som brukes i Det nye testamente for å tyde ­meningen av Jesu død.

En rekke andre bilder og ­metaforer er hentet fra helt ­ulike ­sammenhenger: ­løsepenge, kamp mot døden og ­ondskapen, ­hyrden som verger sauene, ­vennen som gir sitt liv, vitnet som taler sannheten med livet som innsats, hvete­kornet som ­faller i jorden før det kan spire og ­modnes, veiviseren som i døden åpner veien til Faderen, tjeneren som bærer andres sykdommer og smerter.

Løsepenge er ikke er en straff for synd og urett, men en sum som ble betalt for å frikjøpe krigsfanger eller slaver. Vennen eller hyrden som gir sitt liv, eller hvetekornet som dør for at det skal bli rik frukt, handler ikke om soning eller straff. Metaforene ser på en måte ut til å sprike i alle retninger.

Men det går også an å lese dem som ulike bilder som ­peker inn mot det samme sentrum: ­korsets gåte. Dette mysterium kan vi ­aldri helt ut forklare eller ­forstå, men grunne over i dyp ­hengivenhet.

Innsnevrer forståelsen. Den ensidige konsentrasjonen om én type metafor (soning og straff), én hendelse (korset), ett sted og ett tidspunkt (Golgata og Langfredag) innsnevrer forståelsen av Jesu liv. I tillegg fører det lett til forenklede eller forvrengte forestillinger om en guddom som ikke kan elske før han har fått slukket sin vrede med å straffe sin sønn.

En annen forvrengning er forestillingen om at Gud fra synde­fallets tid har vært en vred og dømmende Gud (Det ­gamle ­testamentes Gud), som først blir god og mild igjen ved Jesu ­lidelse og død. Ingen teolog med respekt for seg selv vil gå god for ­dette, men en slik folkelig teologi ­dukker lett opp når det hele konsentreres om soning og straff.

Det har vært skrevet så mye om Anselms objektive ­forsoningslære at jeg ikke skal gjenta det her. Men det er på sin plass å nevne to momenter som gjør det nødvendig å gå Anselms tolkning etter i sømmene.

Anselm var kontekstuell. For det første: Anselms styrke er at han på mange måter var så kontekstuell i sin teologi. Med dyp hengivenhet og filosofisk innsikt kombinerte han Det nye testamentes metaforer om soning og offer med sin egen samtids rettsfølelse, knyttet til autoritet og ære, straff og godtgjørelse.

I hans føydale verden hadde man regler for hvordan ­krenket ære skulle gjenopprettes, og han overførte det på sin lære om hva som måtte skje når Den ­høyestes ære var krenket av ­menneskets synd. Når han fikk så stor ­betydning, var det blant annet fordi han så tydelig talte til sin samtid. Hans anliggende var å fortelle at det var Gud selv som handlet i Kristus, ikke at Gud straffet sin egen sønn. Men dette var så krevende å forstå at hans lære stort sett blir overtatt i en forenklet form, ikke sjelden i de forvrengningene jeg allerede har vært inne på.

Spenninger i gudsbildet. For det andre: Anselms svakhet er nettopp at han var så kontekstuell, preget av ­middelalderens forestillinger om gjenopprettelse av krenket ære ­gjennom ­juridiske transaksjoner og ­erstatning ­eller godtgjørelse (satisfaksjon). Sammenligner en med evangeliene, ser det rett og slett ut til å være ­motsetninger mellom det gudsbildet som ­tegnes hos Anselm og det gudsbilde Jesus ­representerte.

Det gudsbildet som preger ­Anselm og tradisjonelle forestillinger om stedfortredende sonoffer, har stort sett ­følgende ­elementer: guddommen representerer allmakten som ikke ­tåler opprør, æren som blir ­krenket, helligheten som ikke tåler urenhet, fullkommen­heten som er besudlet av menneskets synd.

I Vårt Lands reportasje ­kommenterer jeg at det er ­naturlig for mennesker å ­tenke at ­«makten straffer», men at ­evangeliet følger en «annen ­logikk». Slik jeg ser det, ­sprenger denne «logikken» ­menneskets tradisjonelle forventninger om ære, makt, hellighet og ­fullkommenhet.

Velger vanæren. Med sitt liv viser Jesus oss en guddom som gir avkall på makten. Han tåler at helligheten blir spottet. Han aksepterer – velger nærmest – vanæren. Han tilgir uten for­behold dem som piner ham. Han er ikke redd for at renheten skal besudles, fordi det er hans egen renhet som smitter.

Jesus oppfordrer sine venner til å være fullkomne slik deres himmelske far er fullkommen. Fullkommenheten består ikke i at Gud befinner seg i en perfekt, uberørt og opphøyd verden, en beskyttende lukket sirkel. Fullkommenheten består snarere i at han åpner seg og favner dem som burde forkastes, lar sin sol gå opp over onde og gode, lar det regne over rettferdige og urettferdige. Når Jesus sier at vi skal elske våre fiender, gjøre vel mot dem som hater oss og velsigne dem som forbanner oss, er det fordi det er slik Gud selv er (Matt 5:43-48).

En annen slags korsteologi. Vi kan ikke klare oss uten en kors­teologi, men den må utfoldes på en annen måte enn med Gud som den høyeste herre som krever straff for å få sin ære gjenopprettet. Gjennom hele sitt liv visste Jesus oss en annen guddom enn det folk forventet: Guds herlighet kom til syne i fornedrelsen, i svakheten og dårskapen, i det lave, i barmhjertigheten og troen på at retten ville vinne seier over ondskapen.

Mange teologer har forsøkt seg her, med bevissthet om bibelsk og teologisk tradisjon og i samtale med vår egen tids kontekster. Jeg har berørt noe av det i boken Gåten Jesus fra 2009. Den ettertanken må fortsette. Vi har alle et stykke vei å gå.

Notto R. Thelle

Seniorprofessor ved Det teologiske ­fakultet (UiO)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt