Forsoningens mysterium

Erling Rimehaug kommer i Vårt Land 29. desember med noen refleksjoner over «Seierherren på korset». Dermed kommer han inn på hovedformene på krusifiksene som preget Vestens middelalder.

Kongekrusifikset, som det eldste med Jesus som seierherre, og Lidelseskrusifikset, som han sier kom på 1100-tallet. Det er omtrent slik vi lærte det på skolen. Deretter knytter han konge-krusifikset til Abelard, og lidelseskrusifikset til Anselm.

Historisk ramme. For å sette krusifiksene inn i en historisk ramme er det fruktbart å gå tilbake til Jesu tid og de følgende århundrene. Det vakte både sorg og motstand da Jesus fortalte at han skulle lide og dø. Han sa også at han skulle oppstå den tredje dagen, men det forsto de ikke. Før den siste påsken kom det noen grekere og spurte om de kunne få møte Jesus. Men det fikk de ikke. Grekerne trodde ikke at gud kunne dø.

Rundt 300-tallet ønsket den romerske keiser å finne et symbol som kunne være felles for alle folk i hans rike. Valget falt på ­solen, og ved vintersolverv ble «den udødelige sols fødsel» feiret.

Den rettferdige sol. Da kristendommen ble anerkjent noen år senere, ble det aktuelt å legge feiringen av Jesu fødsel til denne dagen. Han var «den rettferdige sol». Dermed var det duket for Jesu udødelighet. På 500-tallet kom kongekrusifiksene. Jesus sto på korset med åpne øyne som dødens overvinner, mens blodet fløt. Men døde han da ikke?

I karolingertiden på 800-tallet kom bilder som viste at Jesus var død da han ble tatt ned av korset. Som korsfestet ble hodet hans med lukkede øyne bøyd ned mot hans høyre skulder, mot Maria. Det antas å være gjort etter forbilder fra senantikken.

Gero-krusifikset. I bøker fra 900-tallet laget i Tyskland fremstilles disse to tilstandene i sammenheng i Johannesevangeliet, som to motiver i samme bilde eller på hver sin side. Den mest storslagne fremstillingen av den døde Kristus på korset er det ­legemstore Gero-krusifikset i Kølnerdomen, som er fra omkring 970. Altså over hundre år eldre enn det Rimehaug sier om lidelseskrusifiksene.

Så vidt jeg forstår levde fremstillingene av den lidende og seirende Frelser side om side gjennom et par hundre år. I hele Det nye testamente henger betydningen av Jesu død og oppstandelse sammen, og vi døpes til Jesu død og oppstandelse. Uten det ene, ikke det andre. Det er Anselm og Peter Abelard som har gjort dem til motsetninger.

En dypere forståelse. Derfor tror jeg det ville være mer fruktbart å komme til en dypere forståelse av hva det skal bety i de døptes liv.

Petter Mohn

Oslo