Arne Øgaard

30

1968 -forhåpningenes år

Vi trenger noe å leve for, ikke bare å leve av sa Kjell Magne Bondevik i 1968. Utsagnet er fortsatt like aktuelt.

Publisert: 8. jan 2018

 

«Vi unge trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Vi trenger noe å leve for i en tid som er overmett av materialisme». Dette uttalte Kjell Magne Bondevik, lederen av Kristelig Folkepartis Ungdom, i en fjernsynsdebatt i 1968. Han ble bryskt avfeid av marxist-leninisten Trond Øgrim. Øgrim trodde på systemforandring og revolusjon, mens Bondevik argumenterte for forandring av mennesket.

I første omgang var det Øgrims revolusjonstro som fikk størst oppslutning. I Norge var det overraskende mange unge akademikere som sluttet seg til den autoritære ml-bevegelsen som medlemmer eller sympatisører. På universitetene fantes det også andre marxister som var mer reformvillig innstilt og som etter hvert sluttet seg til det som ble SV. Felles for alle disse var imidlertid troen på at marxismen var veien til samfunnsforandring. Deres tenkning var basert på et materialistisk livssyn. Det fantes riktig nok noen kristensosialister som blant annet var inspirert av de katolske opprørsprestene i Sør-Amerika. Noen noe stor oppslutning fikk aldri denne gruppen, selv ikke etter at den søramerikanske erkebiskopen Dom Helder Camara holdt sin tordentale i Oslo Domkirke. Jeg opplevde hans kritikk av kapitalismen som langt skarpere enn ml-erenes.

Som en frihetselskende opprører førte jeg jeg ofte lange diskusjoner med marxist-leninistene og etter min oppfatning var de mer opptatt av å kunne sin Marx og Lenin enn av å forstå hva som foregikk i verden. De stilte flittig opp på demonstrasjoner mot universitetsledelsen og amerikanernes krigføring i Vietnam, men de var ikke opptatt av å tilføre samfunnet noe nytt. Alt det gode skulle jo komme etter revolusjonen. Mange av oss andre som hadde forhåpninger om en bedre verden ble inspirert av Erik Dammanns bok  Fremtiden i våre hender. Vi ville være med å skape en ny og mer meningsfull fremtid og opprettet lokallag av «Framtiden i våre hender» på Blindern. Dette provoserte ml-erene som angrep oss med metervis av veggaviser. De argumenterte iherdig for at det å arbeide for forbedringer ville forsinke revolusjonen.

Vi var mange som tenkte om Kjell Magne Bondevik at vi unge trengte noe nytt å leve for. Våre foreldre hadde bygget opp landet etter krigen, men de kunne ikke gi oss noen dypere verdier. Noe som ga livene våre mening. Vi følte enn viss avsky mot foreldrenes strev med stadig ny oppussing og innkjøp av nyere og større. Men hvor skulle vi finne de verdiene vi lenget etter? Noen fant det i kristendommen og ble med i Guds Fred-bevegelsen som blant annet hadde et kollektiv på Krokskogen. Men vi var flere som søkte rundt i alle verdens religioner og spirituelle verdensoppfatninger. Vi lette etter noe som hadde gått tapt i den vestlige samfunnsutviklingen. Flere ble tiltrukket av hippienes paroler om fred, kjærlighet og flower power, men dessverre ble mange av disse avledet av de mange nye rusmidlene som dukket opp på denne tiden. I disse miljøene ble alkohol forbundet med det gamle, med vold undertrykking og dumheter. Å drikke alkohol ble kalt å krympe, altså noe som gjorde en mindre enn seg selv. Mange lengtet etter noe som kunne gjøre en høy, altså større. Den naive troen på cannabis og LSD førte ikke til mer fred og kjærlighet og arbeid for en virkelig forandring av mennesket. I stedet førte disse stoffene til rusfiksering, selvopptatthet og i alt for mange tilfelle dessverre også død.

De fleste marxistene har etter hvert tatt sjølkritikk og tror ikke lenger revolusjon. Men de har beholdt sitt materialistiske livssyn, og i og med at mange av dem også var skoleflinke, har de også inntatt sentrale posisjoner i akademia. Dette har bidratt til en viss ensretting hvor religiøse og spirituelle ideer har ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Forhold av mer spirituell karakter som ikke hadde en mekanistisk forklaring ble ofte avfeid selv om det forelå et stort erfaringsmateriale.

Ikke alle som var unge i 1968 ble fanget av autoritære ideologier eller bevissthetsdempende rusmidler. Mange utfoldet en kreativitet og frihetstenkning som har skapt et mangfold innen musikk, klesstiler og kultur og spesielt kvinnenes posisjon i samfunnet fikk et stort løft. Mange prøvde å bygge opp jordbrukskollektiver, startet alternative tidsskrifter og deltok på andre måter i det som kalles motkulturene. De ville bygge opp noe nytt i det de opplevde som en verden i forfall. En sentral person i norsk motkultur er Jan Bojer Vindheim. Han var med i kollektivet på Karlsøy, startet det inspirerende tidsskriftet Vannbæreren, har hatt eget forlag og har gitt ut både poesi og sakprosa. Nylig skrev han en informativ bok om kurderne og i tillegg til at han har vært med på å bygge opp Miljøpartiet de Grønne. Et annet eksempel er Elisabeth Husebø som i Pengevirke 1.16, beskriver hvordan hun som ung tilbrakte mange kvelder med å drikke øl og diskuterte hvor flott alt skulle bli etter revolusjonen. Men så oppdaget hun Hogganvik landsby hvor psykisk utviklingshemmede bor og arbeider sammen med såkalt normale, og hvor de har en felles økonomi. Her var det å yte etter evne å få etter behov gjennomført i praksis. Hun har senere tilbragt et helt liv i denne landsbybevegelsen som Nils Christie har skrevet bøker om. Andre tok arbeid på Steinerskoler, i alternativ bankvirksomhet og jordbruksutvikling og mye annet hvor de så at det var mulig å skape en forskjell. For mange ble 1968 året som tente en livslang idealisme, en tro på at det å gjøre noe meningsfylt var viktigere enn å tjene mye penger. Dette gjaldt både innen- og utenfor kristne miljøer.

Men slik Kjell Magne Bondevik uttrykte det på fjernsynet, er det nok fortsatt mange som lengter etter noe å leve for, noe annet enn flere ting og lange reiser. I en tid med økning i psykiske problemer, klimakrise og andre miljøtrusler, er det viktigere enn noen gang å ta fatt i dette spørsmålet på nytt og se om vi kan finne bedre svar enn de gjorde for 50 år siden.

 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

En ny tid

Publisert over 2 år siden

Det aller første tegnet jeg kan huske som bar bud om velstand og en famlende inntreden i det moderne livet på slutten av 1960 tallet, var følgende reklametekst fra meieriene. - Ost skal skjæres med kniv  !

En ny tid- ny ost

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere