Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Ved siste fergeleie

Fergemannen forsvinner ikke med aktiv dødshjelp. Han bare ser litt annerledes ut.

Publisert: 8. jan 2018 / 1690 visninger.

I GRESK MYTOLOGI er det fergemannen Kharon som gir innpass til dødsriket. Eutanasi kan slik betegnes som et forsøk på å kvittere vekk denne skikkelsen. I selvråderettens og frihetens navn må det være opp til den enkelte – ikke fergetidene – når han eller hun vil krysse elven.

Eller som advokat Tallag Andersen spør: «Er det menneskeverdig å få sitt liv forlenget mot ens vilje?» (Agderposten, 5. januar). «Svaret gir seg selv», fortsetter han. Svaret er nei. Ingen skal tvinges til å «forlenge» livet.

Men så slår han seg selv på munnen: «Det må settes klare grenser». Ja vel? Skulle det ikke være opp til den enkeltes «vilje»?

Dobbelt bokholderi

Andersen er slik symptomatisk for hvordan en del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi: Ivrige til å påkalle den private autonomien når det er opportunt; men like raske til å avvise den når den som vil krysse over er en 18-åring med kjærlighetssorg. Da må selvbestemmelsesretten reguleres. Vi kan ikke ha det slik at folk krysser over til den andre siden bare fordi de føler for det. Noen må passe på.

Så lot han seg altså ikke kvittere vekk likevel – fergemannen. Han ser bare litt annerledes ut. Der Kharon fremstilles med et par stirrende øyne, dukker gjenferdet hans opp i form av en statlig sertifisert kontrollør med stetoskop rundt halsen, som påser at myndighetenes kriterier for innvilgelse av dødssprøyte er oppfylt.

Nede ved elvebredden oppretter han sitt kontor og spør om den reisende kan godtgjøre at hun er i «terminalfasen» og likevel skal dø innen 6 måneder (Oregon-modellen), at hun befinner seg i et smertehelvete («unbearable suffering»), at hun ikke har noen som helst utsikter til forbedring, at hun har et «veloverveid ønske», og så videre. Og til sist: Er hun «beslutningskompetent»?

Autoritær og diskriminerende

Dette er dødshjelpens autoritære og paternalistiske implikasjon. Den foregir å gjøre den døende til herre over liv og død – men reserverer i praksis vetoretten til politikken (som utformer kriteriene) og legevitenskapen (som ratifiserer). Så mye for den private autonomien, som mest blir for et avsluttende sandpåstrøingsorgan å regne.

Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU, har derfor hevdet at «den liberale argumentasjonen for legalisering av eutanasi i virkeligheten er autoritær og grovt diskriminerende.» (Vårt Land, 23.03.17). Den deler de syke og døende inn i «kvalifiserte» og «ikke-kvalifiserte», og reserverer «tilbudet» om en dødelig injeksjon til de førstnevnte.

En iboende liberal selvmotsigelse som talsperson i Grønn ungdom, Hulda Holtvedt ikke gjorde noen forsøk på å underslå i gårsdagens Vårt Land: «Vi mener det er uproblematisk at tilbudet om aktiv dødshjelp forbeholdes de aller sykeste».

Berøringsangst

Hun legger til at det er en «uhyre vanskelig debatt», noe jeg gjerne underskriver på. Men når hun anfører at det er «synd» at eutanasi gjøres til «et spørsmål om godt og dårlig menneskesyn», er det verre å følge henne. Hvorfor denne berøringsangsten for å diskutere menneskesyn?

For aktiv dødshjelp har alt med menneskesyn å gjøre. Ikke bare i kraft av seg selv, men fordi all opphisselsen peker mot noe større: En underernært samtale om døden. Vi er ganske enkelt ikke så gode på døden som vi ønsker å være, demonstrert ved at halvparten av oss ønsker å dø i hjemmet, men svært få av oss gjør det (mindre enn 15 prosent). Noe som gjør oss til ett av landene i verden med lavest andel hjemmedød.

Den politiske krangelen om vi skal «våge» å utrede mulighetene for eutanasi i Norge – for kanskje å implementere det en gang i fremtiden, blir sånn sett en distraksjon. En unnvikelsesmanøver for å styre klar av mer påtrengende spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, palliasjon og dødsomsorg. For ikke å snakke om: organdonasjon.

Trenger et løft

Som Joran Slaaen, seksjonsleder ved Hospice Lovisenberg, skrev i herværende avis så sent som forrige uke (VL, 3. januar): «Skal økt hjemmetid og hjemmedød være et reelt valg, trenger helsevesenet et løft når det gjelder organisering og kompetanse.»

Derfor er det oppløftende at regjeringen for to år siden oppnevnte et utvalg til å utrede palliasjonsfeltet. Rett før jul overleverte de «NOU 2017:16 På liv og død - Palliasjon til alvorlig syke og døende» til helseministeren.

Kanskje vil den også introdusere noen sårt tiltrengte perspektiver i eutanasidebatten. Det er lov å håpe.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

143 innlegg  19501 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Dobbelt bokholderi. Andersen er slik symptomatisk for hvordan en del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi: Ivrige til å påkalle den private autonomien når det er opportunt; men like raske til å avvise den når den som vil krysse over er en 18-åring med kjærlighetssorg. Da må selvbestemmelsesretten reguleres. Vi kan ikke ha det slik at folk krysser over til den andre siden bare fordi de føler for det. Noen må passe på.

Hvis man først skal leke Gud blir det underlig at det skal være så mange kriterier. Jeg ser en logikk i at attenåringen må få lov å ta sitt liv som i den situasjonen som beskrives naturligvis er håpløs. Vi kan synes at dette er en svak dødsårsak, men det viser at holdningen til livet, til å leve, ikke nødvendigvis er så sterkt fundert som vi liker å tro. Det er mer interessant å snakke om risikoen for at en attenåring med kjærlighetssorg kan komme til å ta livet sitt, fremfor en nittiåring som er terminalt syk, som vil få palliativ behandling den siste tiden, og som nok kan synes det er plagsomt å dø, men likevel er forsonet med at det snart skjer og at smertene vil bli lindret. 

Hvordan skal man forholde seg til livets svinginger? Alle som har vokst opp vet at det kommer kjærlighetssorg. Det er noe av risikoen ved å bli kjær. Skal man dø når det som ikke var nok utviklet og ikke kunne bli noe mer er over? Her settes verdiene våre på prøve langt sterkere enn i tilfellet med nittiåringen som vet at han ikke har lengre fremtid enn fortid. 

Eutanasidebatten mangler kjærlighet til mennesket og livet. Hvis unge ikke skal gå over ende i første stormkast må vi selv være sterke, og bringe sterke verdier videre hele veien. Uavbrutt må vi selv skape verdier hos våre etterkommere som tilsier at livet er preget av sol og regn, og at vi håndterer det når det kommer. Var det ikke slik ville de fleste av oss aldri opplevet tyveårsdagen. Vi vet derfor at det må være slik. 

Det er opp til oss med primæransvar for barna og unge å fortelle om livets egenverdi, lære opp til å håndtere små og store vansker, skape en rasjonalitet rundt utfordringer og vise adekvate måter å komme gjennom kriser. Vi må bygge styrke i de små slik at de står på egne ben litt etter litt, og føler seg trygge nok i sin posisjon overfor alt som kommer. 

Målet må være så mye generell trygghet at man har verktøy til å kunne se på enhver utfordring som mulig å løse, hvis man bare anstrenger seg litt. Etikken som ligger i dette kan forankres i humane verdier, i opplevet kjærlighet fra og til hverandre, i å gi opplevelsen av at vi alle er viktige for noen samtidig som vi har en oppgave i oss selv. 

Vi kan ikke fjerne alle støvkorn på veien, men vi kan lære bort hvordan man får styrke i seg selv til å komme gjennom. Tanken på en tidlig død før livet egentlig har tatt fatt på alvor vil da kunne blekne og virke mindre fristende enn en prosess hvor man hele tiden arbeider for å lykkes i stort og smått, og forståelsen av livet er tross alt større enn alle disse andre sakene vi strever med. 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Bjørn Abrahamsen

0 innlegg  110 kommentarer

Det kan settes opp rammer for aktiv dødshjelp.

Publisert 4 måneder siden

På lik linje med andre ting i samfunnet kan det settes rammer for en aktivitet , uten at det nødvendigvis ses på som så voldsomt anti liberalt. Det er f.eks enda fritt frem å røyke her i landet. Selv om vi vet dette på lang sikt er en betydelig risiko for både helse og livskvalitet. For å unngå røyking har vi satt rammer på friheten til å røyke. Både i alder og i hvor man kan røyke. Men det er stadig en frihet til å gjøre det innenfor rammene. På samme måte kan det settes rammer for friheten til å få aktiv dødshjelp. En klar ramme kan være at tilstanded man har kommet opp i er av varig art, der dagens medisinske nivå ikke kan gi bedring. Dermed elimineres 18 åringen med kjærlighetssorg, som jeg forøvrig mener nærmest er en avsporing. ( Faktisk kan aktiv dødshjelp her komme inn å avdekke potensielle selvmordskandidater som da kan få profesjonell hjelp) En annen ramme kan være sykdom som innenfor kort tid alikevel fører til døden. Å det er vel her de fleste tilhengerne ønsker en løsning. Hvorfor skal en dødene person måtte lide seg inn i døden ? Og for hvem skal han/hun lide ? Når personen selv gir et klart uttrykk for at nok er nok. Vi vil som samfunn altid måtte leve med 2 eller flere syn på en sak. Stadig er abort en kilde til diskusjon, selv etter over 40 år med lovlig abort. Antall ulv det samme. Vi er som mennesker også forskjellige, noen vil stå på å kjempe til det siste. Mens andre heller ønsker en " rask utgang" når beskjeden fra leger er klare. Det er klart noe blir vanskelig , hvilke varige tilstander skal gi mulighet for dødshjelp f.eks. Jeg har troen på en bred definisjon, da denne kan være med på å fange opp mennesker som lider i hverdagen, og som gjennom hjelp da kanskje ender sitt standpunkt og får en bedre livskvalitet. Med andre ord. Aktiv dødshjelp vil stille større krav til helsevesenet og oss alle til å løse hverdagen til mennesker som trenger hjelp og støtte. 

Svar
Kommentar #3

Håvard Nyhus

103 innlegg  74 kommentarer

Det liberale paradoks

Publisert 3 måneder siden

Riktig, alle tilhengere tar til orde for å regulere dødshjelp. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor skal det være «rammer», som du kaller det? Frihet og selvbestemmelse er gode verdier, bevares. Men om vi navigerer etter disse alene, kan vi ikke samtidig snakke om statlige kriterier for innvilgelse av «dødshjelp». Disse kan ikke snikes inn bakveien, på umerkelig vis. Det finnes altså en annen x her – en annen ledestjerne – som trekker i retning av begrensninger og restriksjoner. Mitt ærend var ikke så mye å ta politisk stilling til eutanasi her og nå, som å spørre: Hva er denne x-en? For den blir ikke borte bare fordi vi unnlater å snakke om den.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Njål Kristiansen

143 innlegg  19501 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Men om vi navigerer etter disse alene, kan vi ikke samtidig snakke om statlige kriterier for innvilgelse av «dødshjelp».

Kriteriene for dødshjelp sniker seg inn fordi vi må redefinere en del av kriminalloven. Vi må ta stilling til når et drap er et drap og ikke dødshjelp, men alle varianter man kan tenke seg av disse begrepene. Det snur opp ned på begrepene innen strafferettspleien på dette punktet. Hvorfor holde en mann fengslet i 21 år for å ha kverket kona når hun likevel var skrøpelig og atal? Eutanasi må uten tvil påvirke vurderingene av grensene for straff og soning. 

Svar
Kommentar #5

Bjørn Abrahamsen

0 innlegg  110 kommentarer

Alle friheter i samfunnet er i gitt rammer.

Publisert 3 måneder siden

Vi har rammer for alt vi gjør av friheter , hvorfor ikke dette også kan brukes til dødshjelp forundrer meg , vanskelig ja , men umulig det er det ikke. 

Svar
Kommentar #6

Håvard Nyhus

103 innlegg  74 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Bjørn Abrahamsen. Gå til den siterte teksten.
Vi har rammer for alt vi gjør av friheter , hvorfor ikke dette også kan brukes til dødshjelp forundrer meg , vanskelig ja , men umulig det er det ikke. 

Du misforstår. Jeg sier ikke at det ikke kan være rammer. Alle vil ha rammer, og godt er det. Spørsmålet er hvorfor: Hva er det vi vekter friheten og selvbestemmelsen mot?

Svar
Kommentar #7

Christian Jebsen

2 innlegg  339 kommentarer

Bare sånn for ordens skyld;

Publisert 3 måneder siden

dobbelt bokholderi er slik man skal føre et regnskap. 

Svar
Kommentar #8

Njål Kristiansen

143 innlegg  19501 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Christian Jebsen. Gå til den siterte teksten.
dobbelt bokholderi er slik man skal føre et regnskap. 

Ja. Når vi bruker uttrykket dobbelt bokholderi er det for de tilfellene hvor man har ett bokholderi som man viser frem til offentligheten mens de virkelige tallene finnes i en annen bok under bordet. Ikke helt redelig. 

Svar

Siste innlegg

Kristningen av Norge
av
Fredrik Evjen
rundt 7 timer siden / 123 visninger
3 kommentarer
Nå eller aldri
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Nøkkelpersoner i kirken
av
Dag Håland
rundt 13 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Våre viktige verdier i spill
av
Knut Arild Hareide
rundt 14 timer siden / 1569 visninger
2 kommentarer
En låvedørsåpen kirke
av
Ivar Bu Larssen
rundt 16 timer siden / 238 visninger
1 kommentarer
«Klassisk» er eit tvitydig ord
av
Kari Veiteberg
rundt 16 timer siden / 411 visninger
4 kommentarer
Fra Jerusalem til Oslo
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 309 visninger
4 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Kristningen av Norge
av
Fredrik Evjen
rundt 7 timer siden / 123 visninger
3 kommentarer
Nå eller aldri
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Nøkkelpersoner i kirken
av
Dag Håland
rundt 13 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Våre viktige verdier i spill
av
Knut Arild Hareide
rundt 14 timer siden / 1569 visninger
2 kommentarer
En låvedørsåpen kirke
av
Ivar Bu Larssen
rundt 16 timer siden / 238 visninger
1 kommentarer
«Klassisk» er eit tvitydig ord
av
Kari Veiteberg
rundt 16 timer siden / 411 visninger
4 kommentarer
Fra Jerusalem til Oslo
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 309 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 938 visninger
Marit Rike kommenterte på
Kom til den hvitmalte kirke
rundt 3 timer siden / 266 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
«Klassisk» er eit tvitydig ord
rundt 3 timer siden / 411 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Kom til den hvitmalte kirke
rundt 4 timer siden / 266 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fra Jerusalem til Oslo
rundt 5 timer siden / 309 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 938 visninger
Anne Sender kommenterte på
Fra Jerusalem til Oslo
rundt 5 timer siden / 309 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
Kristningen av Norge
rundt 5 timer siden / 123 visninger
Les flere