RASEHYGIENENS AMERIKANSKE RØTTER

(Utdrag fra boken ”En landevei mot undergangen” (Universitetsforlaget 1996) av Olav Rune Ekeland Bastrup – lett oppdatert).

Da Norge 9. mai 1933 innførte en steriliseringslov som åpnet for tvangssteriliseringer på sosiale og rasehygieniske indikasjoner, var det den tyske loven som var forbildet. Hitlers steriliseringslov gav til og med bedre rettsvern enn den norske, idet tvangssteriliseringer i Tyskland bare kunne foretas ved dom. Det var ikke nødvendig i Norge. Den norske steriliseringsloven ble først revidert i 1971, og det største omfang av steriliseringer på de indikasjoner i loven som åpnet for tvang, fant sted på 1950-tallet.

Amerikansk rasehygiene har en særlig interesse, fordi det stort sett er ukjent i hvilken grad den innvirket på praksis i Europa både før og etter 2. verdenskrig.  Men mens rasehygienen i Europa ble utsatt for en omfattende ideologisk og vitenskapelig kritikk, har noe tilsvarende ikke skjedd i USA. Der lever de rasehygieniske miljøene videre, og deres tanker og ideologi opplever en renessanse. Ikke minst her på Verdidebatt. Derfor er dette et kaittel av vår nære forhistorie som det er av stor betydning å bli bevisstgjort på.

1. Hvem ble tvangssterilisert?

Fra 1927 til 1972 gikk steriliseringer av fattige hvite som en farsott over USA. I denne perioden ble det totalt utført over 70 000 tvangssteriliseringer på personer som av ulike grunner var ansett som biologisk mindreverdige. 8300 av dem kom fra staten Virginia. Det store flertall var barn og ungdom, men i Virginia var det også vanlig å sterilisere hele familier. Ofrene for steriliseringspraksisen var personer som ble påstått å være åndssvake,  enten de var epileptikere, lettere tilbakestående, alkoholikere,  tuberkuløse, omstreifere eller fysisk funksjonshemmede  - eller rett og slett bare fattige. At stort sett bare hvite ble rammet, skyldtes at afroamerikanere og latinske folkegrupper allerede ble sett på som så rasemessig degenererte at rasehygieniske tiltak ble sett på som formålsløse og ei heller ønskelige. Det var den hvite rase som skulle vernes mot degenerasjon.

Ekspertene påstod at de ulike skavankene man fant blant fattige hvite, som tuberkulose og epilepsi, skyldtes arvelige defekter som reproduserte seg fra generasjon til generasjon. Myndighetene foretok systematisk oppsporing for å «bevise» at også andre i de enkeltes slekter hadde de samme «mindreverdige» egenskapene. I samtlige tilfeller kom klientene fra den fattige delen av den hvite befolkningen og hadde dårlig skolegang. I Virginia ble ofrene systematisk samlet  inn fra sosialt belastede områder hvor man antok at det fantes en høy akkumulasjon av dårlig arvestoff.

2. Lynchburg-kolonien

Lynchburg-kolonien utenfor Richmond i Virginia var på 20-tallet USAs største asyl med plass til 1700 pasienter. Under ledelse av psykiateren

Albert Priddy

utviklet Lynchburg-

Del av Lynchburg-kolonien i Virginia

kolonien seg til å bli en operasjonssentral for massesteriliseringer.  Dr. Priddy drev i samarbeid med det amerikanske arvehygieneregisteret og med assistanse fra hundrevis av feltarbeidere som han selv hadde trent opp, systematisk oppsporing av hvite med antatt arvelig defekt, som ble tvangsinnlagt og siden tvangssterilisert ved Lynchburg-kolonien. Det ble som regel aldri gitt informasjon til klientene om at de skulle steriliseres. I hvert enkelt tilfelle ble det imidlertid avholdt proforma-rettssaker med aktor,forsvarer og dommer, men uten at klienten selv var til stede eller visste hva som foregikk.

3. Buck versus Bell

Dr. Albert Priddy ledet massesteriliseringsprogrammet ved Lynchburg-kolonien

Albert Priddy ble tilsatt ved Lynchburg-kolonien i 1910. Virginia fikk imidlertid ikke en egen steriliseringslov før i 1924. Priddy hadde likevel i mange år før dette praktisert tvangssteriliseringer i stort omfang. Priddy mente å kunne forsvare dette ut fra lovhjemler om vaksinasjon for å motvirke samfunnsfarlige epidemier. Dette var bakgrunnen for at han sammen med lederen for det amerikanske arvehygieneregisteret og  den amerikanske steriliseringslovens far, biologen Harry Laughlin, valgte å prøve en enkelt klientsak for amerikansk høyesterett for å få stadfestet at steriliseringspraksisen ved Lynchburg-kolonien  var i samsvar med den amerikanske grunnloven.

Saken er kjent under navnet Buck versus Bell, og er en av de største rettsskandaler i nyere amerikansk historie. Carrie Buck kom fra en fattig hvit familie i et raseblandet strøk i Charlotteville. Hennes mor var mistenkt for å være prostituert. Carrie ble derfor fjernet fra moren og sendt til Lynchburg-kolonien. Moren ble også sendt til Lynchburg, hvor dr. Priddy tvangssteriliserte henne, mens Carrie ble sendt videre til et fosterhjem. Fosterfaren var en respektert borger og aktiv i lokalpolitikken, men voldtok Carrie slik at hun ble gravid og fødte en datter, Vivian. Vivian ble også sendt til Lynchburg og siden tatt hånd om av den samme fosterfamilien hvor Carrie var blitt voldtatt. Med henvisning til at Carrie hadde født barn utenfor ekteskap, ble hun erklært for å være sosialt og moralsk mangelfull og sendt tilbake til Lynchburg, hvor dr. Priddy tvangssteriliserte henne.

For dr. Priddy var familien Buck et ønsketilfelle. Her hadde han fått sperret inne hele tre generasjoner av samme familie og mente dermed å kunne bevise sin påstand om at dårlige sosiale og moralske egenskaper var bestemt av arvelig defekt. Saken var m.a.o. svært velegnet for en rettslig prøving.

Senere kunne imidlertid dr. Paul Lombardo, kjent medisiner og spesialist på biomedisinsk etikk, avsløre at rettssaken  hadde vært et planlagt spill mellom dr. Priddy, Harry Laughlin samt aktor og forsvarer. Aktor, Aubrey Strode, var tidligere senator og profesjonell lobbyist som skrev lovforslag på bestilling, bl.a. fra mennesker som Priddy og Laughlin. Forsvareren, Irving Whitehead, var en  av Strodes beste venner. De hadde vokst opp sammen, vært forretningspartnere og politiske kamerater og var begge profesjonelle lobbyister. Forsvareren Whitehead hadde bl.a. opptrådt som lobbyist  for å oppnå større statlige bevilgninger til nettopp Lynchburg-kolonien. Whitehead var dessuten tidligere medlem av styret for Lynchburg-kolonien og hadde markert seg som en av de ivrigste offentlige støttespillere for dr. Priddys steriliseringsvirksomhet.

Under rettssaken ble det ført to vitner. Det ene var Harry Laughlin. Han kjente ikke familien Buck, og senere kom det frem at den erklæring han avgav i retten, var en ordrett gjengivelse av dr. Priddys rapport om familien. Her het det at Carrie Buck var sosialt forfallen og moralsk mangelfull fordi hun hadde født barn utenfor ekteskap, og at årsakene til hennes mangler skyldtes arvelig defekt.

En sykesøster som hadde tatt hånd om Vivian, ble også ført som vitne. Hun erklærte: «Det er noe merkelig ved barnet. Jeg vet ikke hva det er, men det er noe merkelig.»

På grunnlag av denne erklæringen, som ble tatt med i rettsdokumentene fra Høyesterett, ble Vivian stemplet som 3. generasjons imbesill.

Dommeren var Oliver Holmes, en av de mest kjente og respekterte innen amerikansk rettspleie på 20-tallet, som hadde markert seg som en fremtredende forsvarer av frihetsprinsippet.

Nå gav han den erklæring som skulle frata titusener av fattige amerikanere retten til å reprodusere seg. I dommen erklærte Holmes «at prinsippet bak vaksinering er vidt nok til også å omfatte sterilisering».

Holmes konkluderte i dommen med at "Carrie Buck var en evneveik mor til en evneveik datter og selv datter av en imbesill mor. [...] Tre generasjoner imbesille  er nok."

4. Steriliseringsprogrammet

Etter høyesterettsdommen ble slusene åpnet for alvor. Siden 1907, da staten Indiana som den første innførte en steriliseringslov, hadde ytterligere 21 stater gjort det samme. Men de fleste hadde vært tilbakeholdne med å gjøre bruk av den. Nå ble det iverksatt en massiv markedsføringskampanje i beste amerikanske stil til støtte for utstrakt rasehygiene. Hollywood produserte sentimentale spillefilmer som skulle vise rasehygienes velsignelser. Delstatene formelig konkurrerte om hvem som kunne sterilisere flest, på landbruksmesser ble familier premiert for god avl. Bare sunne, produktive mennesker skulle ha anledning til å føde barn.

Men bak dette stod et annet motiv: På dennemåten kunne man oppnå betydelige reduksjoner av de offentlige sosialutgiftene. Av denne grunn sluttet også politikerne opp om steriliseringsprogrammet uten motforestillinger. Og alltid var det fattige hvite som ble lagt under skalpellen. Motivasjonen var klar: Den hvite rase skulle vernes mot arvemessig degenerasjon.

5. Priddy og Laughlin lovpriser  ”den store tyske republikk”.

Da Hitlerregimet iverksatte sitt massive steriliseringsprogram i årene 1933-36, vokste omfanget av steriliseringer i USA parallelt. Høydepunktet ble nådd i 1942, for deretter å avta noe etter at tyskernes krigslykke snudde.  Men også etter krigen fortsatte steriliseringsprogrammet med uforminsket styrke.

«Tyskerne slår oss på hjemmebane,» uttalte en av dr. Priddys underordnede leger. I Lynchburg-koloniens årsmelding for 1933 lovpriser dr. Priddy «den store tyske republikk» og hilser tyskerne velkommen  etter.  «Bruk beskjærerkniven flittig (with vigor),» var dr. Priddys hilsen til sine tyske kolleger.

Den tyske steriliseringsloven, som var en  av Hitlers første politiske handlinger etter maktovertakelsen i 1933, bygde direkte på den amerikanske. Den amerikanske steriliseringslovens far, Harry Laughlin, ble i 1937 utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Heidelberg, et av Tysklands mest prestisjetunge universiteter, for sin innsats for rasehygienen.

6. Steriliseringsprogrammet i Virginia avsløres - politisk skandale

På slutten av 1970-tallet begynte dr. Paul Lombardo et forskningsprosjekt på steriliseringsprogrammet i Virginia. De fleste hadde vært uvitende om det enorme omfanget det hadde hatt. Nä ble det avslørt. Avisen Richmond Times-Dispatch detonerte bomben i 1980 og hevdet at 4000 var blitt tvangssterilisert. Ytterligere undersøkelser brakte tallet opp i 8300. Dermed var skandalen et faktum.

Den amerikanske borgerrettsforeningen ACLU engasjerte seg og gikk til rettssak mot delstaten med påstand om krenkelser av borgerrettighetene og krav om økonomisk oppreisning for ofrene.

ACLU   var imidlertid avhengig av å kunne dokumentere  enkeltsakene. Men mange av ofrene ønsket ikke å stå frem i frykt for ytterligere belastninger. Mange følte dermed at de ble avslørt og eksponert som «mindreverdige».

Mediene slapp imidlertid ikke saken, oppsporte ofrene selv og motiverte dem til å stå frem og melde seg for ACLU. Delstaten forsøkte å dysse saken ned og la alle mulige hindringer i veien for at ofreneskulle få tilgang til sine journaler, noe de hadde krav på.

Delstaten fraskrev seg et hvert ansvar for steriliseringsprogrammet og henviste til høyesterettsdommen av 1927. Da saken kom opp tildoms, tapte ACLU saken med henvisning til denne. ACLU krevde deretter at delstaten skulle tilby dem som ønsket det, å bli refertilisert, i den grad det var mulig. Delstaten avviste dette og tilbød i stedet to timers gratis konsultasjon hos psykolog. Der ble saken stående.

Lenger enn dette har offentlig oppmerksomhet om amerikansk rasehygienisk praksis ikke kommet. Amerikanske rasehygiensike miljøer eksisterer fortsatt og har stort sett fått være beskyttet fra vitenskapelige og ideologiske kritikk som tilssvarende miljøer i Europa har måttet tale. Moderne talsmenn for amerikansk rasehygiene står i ubruttt tradisjon med størrelser som Priddy og Laughlin, og mange av dem er høyrøstet til stede som forsvarere av rasebiologiske synspunkter.  Etter mange års tørke opplever de i dag en fornyet interesse for sine synspunkter, også i Europa.

7. Skjebnens ironi

Dr. Paul Lombardo gjordeomfattende undersøkelser av familien Buck samt av rettsskandalen i 1927. Bl.a. oppsøkte han skolen hvor Vivian Buck hadde gått. Karakterboken viste at Vivian var en av skolens beste elever. Heller ikke hos noen andre i familienBuck lot det seg gjøre å påvise det minste tegn til åndssvakhet.

Harry Laughlin, steriliseringslovens far, den fremste agitator for amerikansk rasehygiene, leder av det amerikanske arvehygieneregisteret og tysk æresdoktor, ble imidlertid selv rammet av en av de sykdommene som gav grunnlag for tvangssterilisering. Laughlin fikk epilepsi og ble oppsagt som leder av arvehygieneregisteret.