Naturen som urverk

Publisert som kronikk i Vårt land 8. januar 2018.

Vi lever i en verden hjemsøkt av spøkelser. Gjenskinnet etter mennesker som levde for lenge siden, virker inn på hvordan vi tenker, lever og føler. De bor i hodene våre, i handlingene våre og i institusjonene våre. Selv merker jeg ofte at jeg har spøkelset til Charles Darwin sittende på den ene skulderen og spøkelset til Sigmund Freud på den andre. De hvisker meg i ørene hvordan ting egentlig henger sammen. Ikke ta det de andre sier for god fisk, sier Darwin, for egentlig er det evolusjonen som snakker gjennom dem. Nei, sier Freud, det de sier, kommer av underbevisste, fortrengte opplevelser fra barndommen som har gjemt seg i underbevisstheten deres.

Når det gjelder forholdet til naturen, hjemsøkes vi av en gruppe europeiske menn som levde på 1600-tallet. Francis Bacon, Galileo Galilei, Johannes Kepler, Isaac Newton og René Descartes formulerte ideer som har preget menneskers naturforståelse siden. De la grunnlaget for klassisk naturvitenskap og opplysningstidens tenkning.

Hva kjennetegner natursynet denne gjengen bidro til å skape? Jeg vil si det slik: De tenkte at naturen består av ting. Alt omkring oss, som ikke var mennesker, ble forstått som avgrensede fysiske objekter, som rene gjenstander. Man så for seg at naturens deler i prinsippet fungerer på samme måte som tannhjul, springfjærer, pendlende lodd og tikkende visere. Naturen ble noe mennesket, i hvert fall i teorien, kunne ha laget selv, og som vi kan fikse og flikke på som det passer oss.

René Descartes, som gjerne kalles den moderne filosofiens far, maler ut de filosofiske konsekvensene av dette natursynet. Som en god filosof er han oppmerksom på at det må være mennesker som tenker alle disse tankene om en objektiv, mekanisk og verdifri natur. Filosofien kan ikke nøye seg med å gi presise beskrivelser av naturen der ute, den må også redegjøre for ståstedet til den som betrakter naturen.

Oppgaven er ikke enkel. I en mekanisk natur, der alt kan forklares av bevegelsene til ørsmå atomer som blindt følger naturlovene, har ikke egentlig tenkende mennesker, med følelser, vilje og frihet, noen plass. Derfor finner heller ikke Descartes en plass til mennesket i naturen. Hans løsning er å slå fast at det finnes to typer substans, den ene er tenkende, den andre er utstrakt og materiell. Descartes mener hele naturen består av den utstrakte substansen, som nettopp ikke har en «innside» – materien kan verken tenke, føle eller ville noe som helst. Mennesker, derimot, er tenkende substans; vi opplever verden gjennom våre egne tanker, følelser og sanseopplevelser.

Descartes’ filosofi er en radikal todeling av verden. På den ene siden står mennesket, på den andre finner vi resten av naturen, inkludert dyrene. På en måte plasserer Descartes mennesket utenfor naturen, som blir radikalt forskjellig fra oss. Vi blir fremmede i verden, vi har ingenting felles med annet liv. Når vi ser omkring oss i naturen, er det ingenting der vi egentlig kan kjenne oss igjen i. Hvis vi føler oss hjemme, er det en illusjon. Naturen er i virkeligheten kald, tom og fargeløs. Egentlig er den blinde atomer i mekanisk bevegelse, som vi fargelegger med vår egen bevissthet.

Dette tankegodset er fremdeles med oss og preger vår forståelse av naturen. Et natursyn, som 1600-tallets materialisme, er ikke en ren, abstrakt teori, det har også praktiske konsekvenser. Den som oppfatter naturen som en samling ting, kan også tillate seg å behandle den på en annen måte enn han behandler noe som lever og føler. Når naturen oppfattes som en samling ressurser, eller «biomasse», står vi fritt til å bruke den som vi vil. Hvis naturen består av objekter, ikke subjekter, er det mest fornuftig av menneskene å prøve å få mest mulig ut av disse objektene; mest mulig nytte, mest mulig penger. Når vi da tar naturen i bruk, går den fra å være likegyldig masse til å bli nyttige ting som tjener våre mål. Vi vinner, og ingen taper så lenge vi tenker slik.

At vi betrakter noe som ting, åpner altså for manipulasjon, bruk og utnyttelse. Dette perspektivet på naturen har helt klart sine bruksområder. Men hvis ting-perspektivet gjøres absolutt, går det galt. Hvis naturen betraktes kun som en samling blind materie, vil vi også behandle den på en måte som vil være til skade for livet i naturen og i neste omgang for menneskene selv. Denne innstillingen til naturen har i for lang tid vært den dominerende. Konsekvensene ser vi i dag.

For å få bukt med dagens miljøproblemer – den tiltakende globale oppvarmingen og utryddelsen av andre arter – trengs andre oppfatninger av naturen. Spøkelsene fra 1600-tallet må jages, for når naturen oppfattes som ren, utstrakt materie, og levende vesener som rene ting uten egen verdi, legitimerer det en skadelig praksis overfor livet i naturen.

I miljøetikken snakker man om at naturens egenverdi må anerkjennes. Da mener man at naturen har en verdi utover den rene nytteverdien den har for mennesker. En verdi som naturen har bare i kraft av at den eksisterer, uavhengig av om mennesker kan bruke den til noe.

En slik tanke om egenverdi kan styrkes av at vi begynner å se på naturen som noe annet enn rene gjenstander. Jeg foreslår at vi ser på naturen som hjemmet til en hel rekke aktive og kreative livsprosjekter. Et eksempel på et slikt prosjekt, i stor skala, er økosystemet langs kysten utenfor Lofoten. Lofotøyene, som stikker ut i havet, bryter opp havstrømmene og lager det som kalles oppstrømmer. Vannet i disse strømmene er svært næringsrikt, og når det presses opp ved Lofoten og Vesterålen, gir det opphav til et yrende liv. Planteplankton blomstrer opp og blir næring for dyreplankton, som igjen blir spist av fisk. Fisken blir videre mat for større dyr som sel og hval – og mennesker. De spesielt livgivende forholdene gjør at store fiskebestander – torsk, sei, sild og hyse – trekker nettopp hit for å formere seg, år etter år. Opphopningen av gytende torsk har lagt grunnlaget for det tradisjonelle Lofot-fisket, som begynner i januar og varer ut april, og som er opphavet til bosetningene langs kysten.

Samspillet mellom torsken, de andre artene og havstrømmene på nettopp dette stedet kan betraktes som en slags levende form – ett nettverk av produktive relasjoner – som varer over tid på tross av at alt stoff byttes ut og individer dør og blir erstattet. Gjennom alle utskiftningene bevarer økosystemet en stabilitet og egenart over tid. Dette kan forstås som et eget prosjekt, med deltakere fra mange arter. Prosjektet får ringvirkninger langt opp på land og inn i menneskesamfunnet. Hver vår går barna i Svolvær i torsketog, noen med torskekostymer, andre veivende med torskefigurer i papp, for å markere at torskefisket er i gang.

I likhet med økosystemet utenfor Lofoten kan også enkeltorganismer og arter betraktes som aktive, kreative prosjekter, som virker i verden uten at mennesker trenger å sette dem i gang. Når slike levende prosjekter lykkes med å virkeliggjøre seg selv i et avgrenset, gjenstridig stykke materiale, igjen og igjen, oppnår de noe av verdi. Hvis vi mennesker lærer oss å anerkjenne denne egenverdien, ikke bare hver og en av oss, men kollektivt, vil vi forhåpentligvis også begynne å behandle naturen på en mer hensynsfull måte enn den som har bragt oss ut i vår tids økologiske uføre.

Kronikken er en forkortet utgave av de to siste kapitlene i boka Naturfilosofi, som slippes 11. januar.

Sigurd Hverven

Doktorgradsstipendiat i filosofi ved NTNU