Verdidebatt

Hvor skal vi dø?

Anbefalingene i NOU2017:På liv og død vil ikke til fulle dekke døende menneskers behov for gode heldøgnstilbud gjennom sine siste leveuker. Argumentene i motstand mot Hospice i Norge er vanskelig å forstå. Hospice er ikke særomsorg og truer heller ikke prinsippet om likebehandling. Frivillige organisasjoner bør i større grad være viktige ressurser for god helsehjelp gjennom livets sluttfase.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvor skal vi dø?

I Verdidebatt Vårt Land, 3 januar finner vi en viktig overskrift; ”Hvor skal vi dø? ”

Det er tiltagende trangt for god helhetlig helsehjelp til døende mennesker i vårt land. Etter nærmere 40 års kompetanseutvikling, utprøving av hospice-ideologien i ulike modeller og forskning, har vi lært mye. Men helsetjenestens stadige OU-prosesser har hatt store konsekvenser for tilbudet til døende mennesker. Nedleggelse av flere hundre heldøgnsplasser ved sykehusene er et eksempel som i særlig grad rammer de skrøpeligste. Altfor mange blir ” hjemløse kasteballer ” mellom ulike institusjoner sine siste leveuker.

Helseministeren har nå fått en ny offentlig utredning på sitt bord; NOU 2017:16 ”På liv og død”. De sentrale ideer er nå at langt flere skal dø hjemme, noen ved de palliative enheter, og de fleste skal dø i sykehjem, som nå anbefales videreutviklet som de mest sentrale steder for å dø. Dette er nødvendige og bra satsninger som haster. Men mange døende mennesker med andre diagnoser enn kreft har fortsatt lite tilgang til palliativ kompetanse og heldøgnsplasser. Hvis vi kjemper for en verdig død for alle må vi raskt etterspørre større mangfold i modeller og innhold. NOU-utvalget er splittet i sitt syn på hvor vi skal dø. To av medlemmene leverer en dissens, grundig beskrevet i to kapitler, for å få flere Hospice-enheter i Norge.

 Særomsorg og likebehandling.

I artikkelen ”Hvor skal vi dø” finner vi utfordrende argumenter for å si nei til Hospice fra to sentrale utvalgsmedlemmer i NOU-arbeidet, og to ressurspersoner i fagfeltet palliasjon. De begrunner primært sin motstand mot Hospice med begrepene særomsorg, og kravet om likebehandling.

Hva er særomsorg? Så langt jeg vet betyr særomsorg "et organisert og avgrenset helsetjenestetilbud tilrettelagt for en spesiell pasientgruppe". Hva er så det sære med Hospice? Konseptet palliasjon bygger på hospice-ideologien og handler om mye mer enn  medisinsk lindrende behandling. Å fullføre sitt liv og å møte døden er primært et eksistensielt prosjekt. God lindring og trøst er sentralt for et verdig stykke liv for den enkelte og de nære pårørende. Vi vet mye om at dette helhetlige og tverrfaglige arbeidet ikke er mulig å sikre i travle helse-institusjoner og marginaliserte sykehjem. Mange døende mennesker er heller ikke gamle, og trenger tilrettelagte steder å være for å fullføre sine liv når de ikke kan klare det hjemme.

Hva er det som gjør at de fleste nordiske, europeiske og vestlige land har hospice-enheter tilpasset døende menneskers behov, men ikke vi? Vi har riktignok noen få.  Jeg vil nevne Fransiskushjelpen, som vi betrakter som den første Hospice-enheten i vår land, og som vi absolutt burde etterligne i alle våre større byer. Vi har også Hospice Lovisenberg i Oslo, der mange får livsviktig helsehjelp gjennom sin siste leveuker. De har et godt omdømme og det er stor etterspørsel etter plassene der.

Er dette særomsorg? Er dette innenfor eller utenfor helsevesenet? Hva er det som gjør at vi ikke vil videreutvikle steder der kompetente, motiverte ansatte søker å ”skreddersy” nødvendig hjelp til livsprosesser, familieprosesser, pleie og omsorgsprosesser og behandlingsprosesser nær døden? Jeg håper Helseministeren anbefaler at både Helseforetak og kommuner samhandler med ideelle og private organisasjoner for å drive flere gode Hospice. Denne type samarbeidsmodeller skjer jo hele tiden på mange fagområder uten at det kalles særomsorg.

Likebehandling betraktes som helsetjenestens ideal. Like rettigheter for alle er et viktig prinsipp, men vi har dessverre brukt ideen til å standardisere og regelstyre fremfor dannelse av kunsten i den praktiske klokskap. Likhet er ikke det samme som likeverd. Vi er alle like mye verdt helt frem til døden, og i dette landskap av liv kan vi lære hvor forskjellige ønsker og behov kommer til uttrykk når livet skal fullføres.  Behovet for ro, tilstedeværelse og forvaltning av tid er sentralt, og beskyttelse mot hensiktsløse utredninger, falske håp og meningsløse overbehandlinger er store fordringer.

Hvor skal vi dø? Vi kan ikke slå oss til ro med utvalgets forslag alene. Flere Hospice bør inkluderes i forslagene, særlig nær de største byene. Verdighetsgarantiens intensjoner er ikke mulig uten langt flere heldøgnsplasser, og noen av dem bør være i Hospice. Det er vel ikke urimelig at mennesker kan få ønske seg sitt dødssted, at vi kan få sikre oss "et siste hjem" i noen uker før vi dør, når det ikke lengre er mulig hjemme.  Nå trenger vi en bred og frimodig verdidebatt og høringsprosess for vårt samfunns normative hovedoppdrag, der de reele pasientbehov settes fremst.

Marie Aakre

Seniorrådgiver sykepleie, etikk og ledelse

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt