Verdidebatt

Hvordan er det mulig å være muslim og feminist

Det føles som at uansett hva jeg sier, og uansett i hvilken arena jeg sier det, så har jeg alltid et "islamsk filter" foran meg som folk ser meg igjennom, og som gjør at jeg ofte føler på en skepsis mot meningene mine.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Dette er landet av frihet og rettferdighet for alle, men vi må jobbe for det».

Det sa amerikanske Ilham Omar under sin tale da hun ble den første amerikansk-somaliske kvinnen valgt som lovgiver i delstaten Minnesota. 20 år tidligere kom hun til USA som flyktning.

Hun føyer seg i rekken av de mange amerikanske muslimske feministene og borgerrettighetsaktivistene som knuser glasstak i USAs mange stater, og det gjør de med Koranen i den ene hånden og USAs grunnlov i den andre.

Andre kvinner som er verdt å nevne er OL-deltakeren i fekting, Ibtihaj Muhammed, borgerretighetsaktivisten Linda Sarsour, motebloggeren og ambassadør for CoverGirl Nura Afia, journalisten Noor Tagouri som prydet Playboy iført hijab, supermodellen Halima Aden og rapperen og aktivisten Mona Haydar.

Fellesnevneren for alle de overnevnte er at de er feminister og de bærer hijab. De ønsker å påvirke og definere sin egen identitet, uavhegnig av sin tro og sitt livssyn. De ønsker å kjempe for et bedre og mer likestilt samfunn uten at deres meninger alltid skal sees i lys av deres tro.
De ønsker å leve, bidra og utvikle et samfunn ikke på bakgrunn av hva de har på hodet, men det som er i hodet, og i hjertet.

I USA får disse modige muslimske feministene bred støtte fra de største muslimske interesseorganisasjonene, som for eksempel Muslim Public Affairs. MPAC er USAs variant av våres Islamsk Råd Norge, men med noen vesentlige forskjeller. I USA tiltrekker disse organisasjonene toppsiktet blant amerikanske muslimer og det er ikke bare blant den muslimske minoriteten at en stilling i disse organisasjonene har høy status, men også generelt i samfunnet. De er også nøye på representasjon av kjønn, alder og prøver å reflektere et bredt utsnitt av amerikanske muslimer.

Organisasjonen er både en politisk og religiøs organisasjon med et bredt nettverk som strekker seg både til moskeene, men også det hvite hus, og de har betydelig større slagkraft og beslutningspåvirkning enn vi ser her hjemme.

Et veldig viktig element for å forklare suksessen til flere av organisasjonene i USA er at de tidlig forsto at de måtte involvere både kvinner og ungdom for å kunne fremstå representative, og troverdig. I Norge blir styre og stell i moskeer, samt i mange av de muslimske organisasjonene sett på som gubbevelder der snittalderen er høy, og kjønnsrepresentasjonen er ekstremt skjev.

Et annet element i forklaringen om hvorfor muslimske feminister i USA får en mer fremtredende og tydelig rolle der, enn i Norge, er at det i USA er større aksept for å være religiøs, og samtidig kunne spille en viktig rolle i samfunnet. Derfor opplever de sjeldnere at klesstil og religiøs bakgrunn er forstyrrende for budskapet de presenterer.
I Norge kan muslimske kvinnelige feminister f.eks få høre: "Du har mye fornuftig å si, og det er befriende å se en muslimsk kvinne med så tydelige feministiske verdier, men jeg kan ikke ta deg på alvor før du tar av deg hijaben du bærer på hodet."

Den til tider paniske frykten for religiøs påvirkning i samfunnet hindrer muslimske kvinner å både kunne være religiøse, og delta aktivt i samfunnsdebatten. Veldig mange opplever at de må gi slipp på det ene for å bli akseptert av det andre.

I moskeen kan man få stemplet at man selger seg selv til regjeringen og til samfunnet og man ofrer islam for å få likes på Facebook og et møte med statsministeren. I samfunnet får man høre at man er undertrykt og en politisk brikke for at religionen man tilhører skal få fotfeste.
Begge disse leirene hindrer aktivt et mangfold av kvinner å heve sin stemme, og komme med sine narrativ til en bred og viktig samfunnsdebatt.

Mangfoldet er også større blant amerikanere, og så lenge du er amerikansk statsborger, så spiller det ikke sæ stor rolle hva slags etnistet du har. Du er og blir en amerikaner og en del av det store fellesskapet. Hvorfor har ikke muslimske feminister i Norge så stor slagkraft? Som muslimsk feminist og aktivist føler jeg ofte at det koker ned til at jeg først og fremst blir sett på som muslim i alle sammenhenger. Enten jeg snakker om psykisk helse, om politikk eller om kosthold, så blir det alltid påpekt at jeg opprinnelig er fra Irak, og at jeg er en muslim.

Det føles som at uansett hva jeg sier, og uansett i hvilken arena jeg sier det, så har jeg alltid et "islamsk filter" foran meg som folk ser meg igjennom, og som gjør at jeg ofte føler på en skepsis mot meningene mine. Er det en skjult agenda? Kan hun som muslim virkelig mene det? Har hun lov til å si sånt i det miljøet hun kommer fra? Spørsmålene er mange, og det er slitsomt.

Du finner et hav av unge norske kvinnelige muslimer som gjør det stort innenfor media, kunst, mote, realfagsyrker, forskermiljøet, som poeter, skribenter, IT, helse, innen sosialt arbeid, politikk og sport. Hvorfor blir man da fremdeles omtalt som "muslimske Fatima kjører buss" i offentligheten? Når skal samfunnet slutte å bli overrasket over at også muslimske kvinner krever sin plass - tenk at det skal være en nyhetssak i 2017/2018.

I Norge har muslimske interesseorganisasjoner mye å lære fra organisasjonene i USA. Både når det kommer til reell representasjon, men også når det kommer til utarbeidelse av selve politikken. I en konfliktfylt verden, der det ikke finnes noen enkle sannheter, eller noen felles forståelse av rett og galt - så er det viktig at man forsøker å være åpen, i dialog og ha forståelse for andres ulike meninger.

I Norge har vi en utfordring i storsamfunnet med å akseptere at vi har et religiøst mangfold, og mange har vanskelig for å akseptere at for eksempel en praktiserende muslimsk politiker kan være det, og utføre jobben sin helt uten intensjonen å presse religionen sin på andre. I Norge har vi fått en utfordring med å skille mellom religion og menneske fra hverandre. Spesielt dersom man er synlig religiøs.
I Norge kan man, og bør man bryte barrierer og heve stemmen. Det er tross alt kun du som kan skape ditt eget handlingsrom.

Jeg håper i fremtiden at vi kan få et offentlig ordskifte der vi kan stå sammen for å kjempe for de felles verdiene i samfunnet og kaste seg inn i likestillingskampen med ulikt utgangspunkt og ulike fremgangsmåter, uten at det skal mistenkeliggjøres.

I Norge har vi hatt mange norskmuslimske feminister som har stått frem med sine historier og sine krav, de har hevet stemmen sin. De har skapt et handlingsrom for den yngre og den eldre generasjonen av norske muslimer - men nå trenger vi et taktskifte og for å få til det må både det muslimske miljøet, og samfunnet tåle å bli utfordret.

Vi kan ikke lenger akseptere å være et samfunn som lener seg tilbake og soler seg i glansen av å bli kåret til et av verdens beste land å bo i, år etter år. Vi er nødt til å være tøffe nok til å sette fokus på de områdene i samfunnet som forfaller - og da mener jeg ikke bare fysisk, men også verdimessig.

For, vil vi egentlig være bekjent av å være et land der verken det muslimske miljøet, eller storsamfunnet tar muslimske kvinner med en stemme og en historie på alvor? Jeg synes ihvertfall det er både trist, pinlig og noe vi bør gjøre noe med!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt