Frykten for hudfargen

‘Dessverre er barna mine hvite. Dermed må jeg nok finne en annen butikk enn Lindex siden de tydeligvis ikke lager klær for denne målgruppen.’

Kommentaren kommer fra en av leserne på document.no. I romjula publiserte nettstedet artikkelen «Hvilke kunder ønsker Lindex seg?». Her var det bilder tatt fra en TV-reklame. Under følger tekster som beskriver bildene, tilsynelatende nøytralt: «En liten gutt har gjemt seg bak sofaen». «Små, søte unger som gleder seg over julen, og pakkene, selvsagt.»

Så, under et av bildene: «Men her må det ha skjedd en glipp! En hvit unge i Lindex multikulturelle drømmeverden».

Etnisk norsk

Nettstedet reagerte på en reklame fra kleskjeden, som viste flere barn med mørk hud enn med hvit. Mange som kommenterte mente at dette var nok en spiker i kista for det etnisk norske. Globalisme, multikulturalisme, omvendt rasisme, hjernevask og manipulering er begrep som er brukt i kommentarfeltet til artikkelen. Én følte seg støtt av denne «multikulti reklame-pornoen av ikke-hvite mennesker».

Lavere terskel

Terskelen er blitt lavere for hva som er akseptabelt å si i debatter. For noen er frykten for et multi­kulturelt Norge så stor, at selv barn i en reklame blir en del av en større konspirasjonsteori, der jule­reklame for klær med glade, smilende barn, altså blir framstilt som om butikkjeden har en skjult, multikulturell agenda.

For eksempel skriver en: «Dette er et eksempel på ‘Hvit, gul og svart – multikulturhjernevask’. Media, reklame og til og med ungenes lærebøker på barneskolen renner over med slik propaganda. Selv blir jeg såpass støtt av slik reklame at jeg boikotter firmaene bak den.»

Ubehagelig

Barna blir i denne sammenhengen et redskap og et bilde på en større «trussel». For mange av debattantene er faren med et flerkulturelt samfunn så stor at hensikten helliger middelet: De dytter bilder av barn foran seg i sitt narrativ:

«Vi snakker om nasjonal­staten og den kyniske og manipulerende måten man bruker mediene på for å fremme multikultur i homogene land. Vi snakker om manipulasjonen.»

Politikken bak

Nettstedet og mange av debattantene understreket at det ikke var barna i seg selv, men politikken bak, som ble kritisert. Redaktøren, Hans Rustad, måtte også ut og forklare hensikten bak artikkelen, for det var flere av leserne som reagerte negativt. Og til avisa Klassekampen sa han at det var for «å vise hvordan også kommersiell reklame er blitt redskap for å kommunisere et etnisk mangfoldsideal».

– Vi forsto på kommentarene at noen trodde vi skrev om menneskene på bildene. Vi skrev om de som laget reklamen og deres hensikter, sa Rustad.

Altså: Ikke om barna. Uten at det gjør saken bedre.

Hvilke kunder ønsker Lindex seg? spurte document.no.

Kjetil Rolness stilte motspørsmålet på sin Facebook-side: Hvilke lesere ønsker document.no seg?

Fryktretorikk

Tonen i debattene blir stadig råere. Det henger også sammen med hvordan politikere og partier bruker frykt­retorikk, skaper krisestemning, og slår politisk mynt på flyktningekrisen. Det har vi sett tydelig i de høyrepopulistiske parti­ene i Europas språkbruk og beskrivelse av immigranter som «masseinnvandring», særlig av muslimer. Islam og immigrasjon sees på som trusselen mot det genuint franske, tyske, nederlandske eller ungarske, og så videre. Vi så også hvordan Donald Trump ukritisk retvitret filmer fra en rasistisk bevegelse i Storbritannia.

Verden har krympet i globaliseringens tidsalder. Den samfunnsmessige og økonomisk omveltningen gjør at enkelte grupper opplever avmakt og å miste sin kulturelle identitet. At det er grupper som har tapt på globaliseringen, er åpenbart. Også lille Norge har blitt et langt mer mangfoldig etnisk, kulturelt og religiøst samfunn siden 1980. 30–40 år er svært kort tid. Vi ser at fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa øker i takt med frykten for innvandring og økende skepsis til minoriteter. Fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa i dag, kan også beskrives som nativisme. Nativismens idé er eks­kluderende, fordi det handler om å beskytte en kulturell gruppe i en nasjon, de «innfødte», de opprinnelige innbyggerne, mot «de andre».

Representativt

I kjølvannet av dette virker det som om døren er åpnet på vidt gap når det gjelder hva man kan tillate seg å si i diskusjoner – og om hvem. Det er legitimt å debattere innvandring, og ha ulike meninger.

Men når toleransen er så lav for andre at selv bilder av juleforventingsfulle barn får noen til å ville boikotte en kleskjede, er det dessverre langt igjen. Den som føler seg truet av barn som gleder seg til jul, ser virkelig spøkelser på høylys dag.