Kommentar

Hijab-revolusjon?

Demonstrasjonene i Iran var trolig startet som et konservativt angrep på en reformistisk president. Men i åpningen som ble skapt, tøt plutselig folkets misnøye med det islamistiske regimet fram.


En kvinne som tar av seg hijaben og bruker den som ­protestflagg – er hun symbolet på den nye revolusjonen i Iran?
Bildet av den hijab-viftende kvinnen har gått sin seiersgang på nettet, og brukes blant annet av Donald Trump som bevis på at det frihetslengtende iranske folket nå prøver å kvitte seg med et undertrykkende regime.
Men var det et slikt opprør som var på gang? Rett før opptøyene begynte bestemte myndighetene at det skulle bli slutt på å straffe kvinner som ikke bruker hijab. Men hijab eller ei var ikke hva det i utgangspunktet handlet om.
En åpning. Demonstrasjonene var rettet mot president Rouhanis nye statsbudsjett, som innebar økning i prisene på mat og bensin. Det inneholdt også et kraftig angrep på en del av de konservative religiøse institusjonene, som fikk sine budsjetter sterkt redusert. Mye tyder på at demonstrasjonene ble satt i gang av de konservative for å stanse budsjettet.
Men om det var de konservative motstanderne av presidenten som satte det hele i gang, så fikk de fort kalde føtter. For folk begynte også å rope slagord mot det religiøse lederskapet. Et opprør mot det religiøse regimet ville de konservative ikke ha, og den øverste leder Ayatollah Khamenei gikk ut i mediene mot demonstrantene. Etter det har det hele stilnet av.
Men et øyeblikk var det skapt en åpning, og folkets misnøye med regimet kom til syne. Det kan få betydning for framtida.
Politisk hijab. I 1979 bodde jeg på et pensjonat i London der det også bodde en del unge iranske kvinner. De var ansatte i Irans sentralbank som var på kurs, og de skulle snart tilbake til Iran. En kveld vi satt i fellesrommet og så på nyhetene, kom nyheten om at ayatollah Khomeini hadde bestemt at alle offentlig ansatte kvinner måtte gå med hijab på jobben. Flere av jentene brøt ut i gråt.
Den iranske revolusjonen gjorde hijab til en politisk markering. I Iran er det et politisk plagg mer enn et religiøst. Derfor er kvinnen som viftet med hijaben et signal om politisk opprør mot alt regimet står for.
Teokrati. Regimet som overtok i Iran i 1979 sto for noe helt nytt i den islamske verden: Et teokratisk styre. Islam kjenner ikke noe skille mellom religion og politikk. Men fram til da hadde det alltid vært de verdslige makthaverne som hadde kontrollen med religionen. Presteskapet hadde ingen politisk makt. Selv kalifen - som de sunnimuslimske islamistene legger så stor vekt på - var underordnet sultanen.
I Iran er derimot makten hos et presteskap som ikke er på valg, nå ledet av ayatollah Khamenei. De bestemmer hvilke politikere som får stille til valg og de kan omgjøre politikernes beslutninger.
Det er likevel et visst spillerom innenfor systemet, og det har lenge vært en konflikt mellom hardlinerne og reformistene. Valget av Hassan Rouhani i 2013 var en seier for reformistene. De vil ikke endre systemet og innføre reelt demokrati, men de ønsker en åpning mot Vesten og litt mindre streng kontroll - først og fremst for å bedre økonomien.
Opposisjon. I motsetning til de arabiske landene, har Iran en tradisjon for en demokratisk opposisjon. Opprørerne som jaget sjah Reza Pahlavi fra makten i 1979, var en blanding av demokrater av ulike politiske farger, kommunister og islamister. Men islamistene var best organisert og ute på landsbygda der folk flest bodde, sto presteskapet sterkt. I løpet av noen få år hadde islamistene feid til side all opposisjon.
Pahlavi-familien som hadde styrt Iran fram til 1979, ga britene og senere amerikanerne full kontroll over oljeressursene i Iran. Faren til sjah Reza Pahlavi var en general som tok makten i 1921 i et kupp som Storbritannia sto bak.
Den store Satan. Da den folkevalgte statsministeren Mossadegh nasjonaliserte oljen i 1953, gjennomførte USA et kupp som gjorde sjahen til enehersker. Han ble mer og mer autoritær, og det hemmelige politiet SAVAK terroriserte folk. Men han hadde full støtte fra USA.
USA har derfor aldri stått høyt i kurs i Iran. Khomeini kalte USA «den store Satan», men også blant folk flest er det stor mistenksomhet til USA og deres intensjoner. President Donald Trump tenker neppe på det når han når tvitrer sin støtte til opprørerne. Men iranerne ser hvordan han støtter det islamistiske regimet i Saudi-Arabia. Det er ikke frihet han er opptatt av, men amerikanske interesser. Og der står han altså i en lang tradisjon.
Islamistene. Hassan Rouhani tok en stor sjanse innenrikspolitisk da han ga etter for USA og Vesten og skrinla atomvåpenprogrammet. Den økonomiske framgangen han lovet skulle følge av det, har uteblitt. Det gjør ham sårbar for folkets misnøye.
At USA og Vesten har vært nølende med å oppheve sanksjonene, bidrar til hans problemer. Men også deltakelsen i krigen i Irak og Syria har kostet Iran dyrt, og de store summene til de konservative religiøse institusjonene provoserer folk. Det gjør også elitens korrupsjon.
Opprøret i 1979 begynte som et demokratisk opprør og ble overtatt av islamistene. Det samme skjedde med den arabiske våren. Det kan fort ende slik denne gangen også. De som vil ha demokrati, fortjener vår støtte. Men vestlig innblanding har stort sett gjort ting verre.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar