Verdidebatt

ANTIKLIMAKS  

Vi hadde trengt noen passasjer og hint i Bibelen om demontering av juletrær. De av oss som fortsatt kjemper for trettende dag som dannet tidspunkt for nedpakking av krybber og pynt, kjemper uansett på vikende front. Et juletre i uke 1 er tristere enn noensinne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg merker selv hvordan synet av alt som lukter av i fjor, fremstår som illeluktende antiklimaks allerede første nyttårsdag. Tidligere varte jula til påske, man lekte i hvert fall med tanken - nå er selve julen rett og slett over, nesten før den har begynt.

Noe må ofres for at noe helt nytt skal få plass eller gjenoppstå, vi vet jo det, årstidene liksom, naturens kretsløp og fra jord er du kommet og til jord skal du bli, ja da - men det virker som liten trøst når du ser disse halvpjuskete likene av noen trær som settes ut ved offentlige søppelkasser eller blir stående pjuske og uvannede og skjelve i regnværet og vindkastene som av en eller annen grunn alltid kommer i romjulen, i hvert fall på Østlandet og i Bergen - pistrete juletrær, ribbet for pynt, kompromiterte i dagslys, det er som å se besteforeldre nakne - det var ikke meningen.

Vi blir fortere ferdig med ting i dag, tror jeg, enn for noen tiår siden. Ting eskalerer lynraskt, blir til en tsunami av følelser, for så å være vekk igjen, like plutselig som det oppstod, uten nødvendigvis å etterlate dypere spor. Før trengte man et halvt års tid for å bygge en skikkelig skandale, og ytterligere ett år på etterspillet. Nå bygger skandalene seg opp over en ukes tid og antar abnorme proporsjoner, for så å avblåses brått og uten varsel - blir stående og slå for seg selv som en åpen dør i vinden i det folkemengden har løpt videre for å bivåne og piske opp stemningen rundt noe annet som brenner. Ingen ting strider mer mot tidsånden enn han eller hun som harmdirrende slår fra seg i kommentarfeltet lenge etter at folkemengden har forlatt det. Du kjenner følelsen - stå der og dirre for deg selv uten en eneste like, kanskje bare en stakkarlike fra trådstarteren. Hvor ble det av de andre? Hvordan ble det så stille, tenker treet.

Sosiale medier er basert på følelser. Endorfiner skal fosse i kroppen din når du logger deg på, du vil inn der for å føle, og det er til enhver tid nok å reagere på, men følelser er også klassisk betinging, de trigges der og da, og selve saken, det du hisset deg opp over eller som gjorde deg euforisk, virker tommere og tappet for mening bare noen få dager etter. Disse Facebookjubileene og påminnelsene om noe som engasjerte deg dypt og inderlig for et års tid siden, virker nå bare som vage minner fra et annet liv. Juletrærne må forståes som en del av dette nye landskapet av bratte opp- eller nedoverbakker og stup - julen er i ferd med å bli en one-click-affære, du har logget deg inn lille julaften, du har opplevd og delt, du må videre - romjulssalgene lokker, raketter streames live, nestledere må gå, det haster.

Det er noe trist over juletreet som hutrer i vindkastene på Eidsvoldsplass foran Stortinget. Det skal komme nye juler, men da er ikke det treet med. Akkurat som det skal komme julaftner der vi alle ligger glemt og begravet under hvelv av tele på mørklagte kirkegårder, men hvem vet, tenker jeg om juletreet på Eidsvolds plass - én dag vil du atter gjenoppstå, etter runder med søppelsortering, noen hundre liv som lokalaviser, bark i hundetoaletter eller deler av laminert parkett i en visningsleilighet på Røa. Eller dukke lydløst opp i noens feed i jubileer for en gang relevante minner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt