Ja til alt som tar oss på alvor

NRK INVITERER OSS TIL trosdrama foran skjermen, Herrens veier. Den har ikke parodi som motor, men tvil.

I ugjestmilde kretser kan det være skummelt nok at kirken og presteskapet ikke leses med kuriositetens briller. København-bispen Peter Skov-Jakobsen sier til Kristeligt Dagblad at «serien viser kirken som en medmenneskelig institusjon». Den er en dramaserie – spørsmålene er viktigere enn svarene. Og poenget: Hva er det vi tror på, og hvordan manifesterer det seg rundt oss og i oss?

Vi ler. Det er lett å le av presten. Rolv Wesenlunds skikkelse­ «­biskop Fjertnes», som i glad ­naivitet hentet prekenpoengene sine i det han ser og møter på sin vei til kirke søndag morgen, er hylende morsom. Vi lo, og vi ler fremdeles. Vennligsinnet moro fra Wesenlund, kanskje våknet noen av det også – prekenene ble bedre rundt omkring. Vi lo i hvert fall, av en dustemikkel som ville folk vel, men snublet i ­metaforene. Han endte på VG-lista.

Pinlig berørt. Senere, Bjarte Tjøstheims aldri så lite hjelpeløse TV-serie Presten – presten som grenseløst finner på alt, for å kvikke opp menigheten med tåpeligheter, det også i glad og god mening. Det er en vanskelig sjanger og stor fallhøyde. Denne gangen satt vi vel med følelsen av at den som parodierte ble sin egen parodi. Artig nok.

I femtiårsspennet mellom Fjertnes på 60-tallet og Tjøstheim i fjor har kirkeparodier sittet løst. Det ligger mye åte, der ute.

Skal vi prøve journalistene, neste gang?

Men ett sted er presten helt – i krimmen. Krimpresten som ­løser mysteriet fordi han kjenner menneskesjelens snarveier, ingen ting er ukjent, han har hørt alt og forundres ikke av noe, selv ikke av det groveste.

Moderne prestefamilie. Danmarks feterte manusforfatter Adam Price snudde alle – kanskje ikke alle, men likevel – steinene før han gikk i gang med prosjektet Herrens veier, som han har tenkt på lenge. Midt i dramaet står en alminnelig, ­moderne prestefamilie i den danske folke­kirken. Price har snakket med et utall prester, imamer, islamologer, jødeeksperter, buddhister, karismatikere og «mystikere». Og han har gitt skuespillerne i lekse å sette seg inn i verdens hellige skrifter, pluss verker av fremtredende teologer. Blikket er troen, målt mot tvilen og tvilen mot troen.

Vi trenger det. Dette trenger vi, dette er vi spente på. For skal troen møte oss i en høyhastighetstid og i en rå tilgjengelighetskultur, leter vi etter noe «varig», noe utenfor, som egentlig er midt i. Noen blir sikkert ille berørt av ærligheten, det må vi tåle.

Færre går i kirke, men flere tror på «et eller annet» mellom himmel og jord. Tro, overtro og tvil – det er et bombefelt å gå inn i, det slår i hvert fall gnister. Treffer serien, har den truffet godt.

Troens plikt. «Det må være troens plikt at man hele tiden diskuterer hvorvidt man tror og hvilken bunn troen egentlig har», sier den viden kjente skuespilleren Lars Mikkelsen, som bærer den dominerende og toneangivende presten Johannes' sjel.

Det nærliggende å tenke – her har vi det igjen, svart kristendom som får gresset til å visne rundt seg, belyst gjennom overfladisk beundring av andre måter å tro på. Slik er det tydeligvis ikke, Mikkelsens drivkraft er nysgjerrighet. I et Kristeligt Dagblad-intervju antyder han kledelig at han i mange år har holdt kristendommen på armlengdes avstand, men – som han sier: «Etter at mitt liv har tatt form, vender jeg tilbake til troen, og nå kan jeg merke at jeg nærmer meg den, uten at jeg skammer meg over det».

Renselse. All nysgjerrighet er bra. Mens sekularismen visker ut mange menneskers mål og mening og vi henvises til å være brikker på et brett, spiller tro, røtter og tradisjon en større rolle. Naturlig nok. Midt i står den troende – mennesket – og fortjener respekt.

Herrens veier kan være en ny måte å samtale på. Ja, kanskje en renselse. Det store verdensdramaet har fulgt oss siden ­antikken og lenge før – spillet om godt og ondt og menneskets sterkeste drivkrefter som i beste fall ­ender i katarsis, en renselse. På 2000-tallsspråk heter det å rense «harddisken».

Bruk for kirkens rom. «Jeg har bruk for kirkens rom og jeg tror at også vårt samfunn trenger den som base, siden mye av det vi driver med er skapt ut fra den. Den er stadig vekk og i høy grad en form for åndelig parameter», sier Lars Mikkelsen.

Vi forventer røffe spørsmål. Men også og siden ordet «mystikk» er nevnt, at det ikke bare tas hensyn til den sosiale siden ved kirken og religionene, men også den siden av troen som er så skjør at det går over i å hviske.

Ja til friske parodier, og et rungende ja til det som tar oss på alvor.