Fortellingen om Norge

Kongens tale på nyttårsaften er en institusjon. Og den har sine klare sjangerkrav. Den skal være tydelig på verdier, men utydelig på politiske standpunkter. Dette er en komplisert manøver for kongehusets medlemmer, som det norske kongehuset må sies å ha vært svært gode på.

Da kongen talte nyttårsaften, bidro han til å bygge nasjonal identitet. Han fokuserte på de kvalitetene i samfunnet vi har bygget. De som ruster oss til å møte utfordringer som kommer.

Mye av det som utgjør vårt fellesskap, det som har vært selvsagt, er det ikke lenger. Vårt samhold utfordres.

Når vi går inn i et nytt år, og oppsummerer 2017, kan vi lett få inntrykk av samfunnet gjennomsyres av konflikt, uro og motsetninger.

Derfor trengte vi den nyttårstalen kong Harald holdt.

Han startet talen med å beskrive vår tid. Historiene om menneskers onde handlinger, og lidelsen det påfører andre, er mange.

Det kan derfor være lettere å kjenne kulden og frykten enn varmen og styrken. Men den er der. Blant annet i den gode frivilligheten som ut­føres av vanlige folk i Norge: Vaffelstekere, kaffekokere og fotballtrenere, og alle de villige hendene og store hjertene som vi ikke hadde klart oss uten. Dugnadsånd, solidaritet og tillit preger faktisk vårt samfunn.

Men vi må være oppmerksomme på hva vi gjør med det tillitssamfunnet vi har bygget, dersom vi lar noen få fortelle oss at vi er et splittet og polarisert samfunn. Vi må gi kraft til motfortellingen.

«Vår aller viktigste ferdighet som menneske er evnen til å forstå hvordan et annet menneske har det», sa kongen. Og trakk frem solidariteten med dem som fremdeles står midt i kampen for grunnleggende rettigheter.

I en tid som fremstår som urolig trenger vi å løfte blikket og bli kjent med vår egen nasjons styrke på nytt. Det bidro kongens tale til.