Frans den utålmodige

Det treffer oss. Det treffer reklamesamfunnet, det treffer den helseløse farten vi omgir oss med, det rammer sosiale medier som ikke gir oss ørens lyd men tvert imot lammer enhver konsentrert tanke, det treffer, det treffer, det treffer.

Jeg hører det ikke som moralisme, når han sier det – han tenker på dem som bukker under for alt dette og mister sin verdighet. Han tenker på alle dem som ikke er på høyde med bombarderende inntrykk, og som bukker ikke vil mer.

Enkle ord fra en pave, kan man si. Men det blir verdensrevolusjon om de følges:

Tid til stillhet, bruk ikke tomme ord. Det betyr at det blir plass for andre. «Å få tenkt seg om», sa de gamle – Paven er gammel, og han kan si det av erfar­ing. Ettertanke er et klangfullt ord.

Dødens gjerninger

Mange talere – statsmenn/kvinner og andre – løftet blikket og øynet gylne horisonter gjennom et lett doggbelagt champagneblikk denne nyttårskvelden.

Pave Frans sto et annet sted, han så det annerledes. Han tegnet et heller dystert bilde: «I løpet av 2017 har vi på alle mulige måter og med for­skjellige hensikter, såret og skadet mennesker og folk med dødens gjerninger, med løgn og urett.»

Det treffer. For hvis vi ikke klarte det i fjor, klarer vi det neppe i år.

Og likevel, det er det med denne merkelige paven, at han får snudd svart til grønt, der han vandrer – vårens og håpets farge. Han appellerer til hjertene, uten å glemme bakteppet.

Et grusomt bilde

I en overraskende vending, da fyrverkeriene var innkjøpt og det kokte opp til fest, ba pave Frans Vatikanets pressekontor og Vatikan-mediene distribuere et en kopi av et bilde fra bombingen av Nagasaki – et bilde av en 10 år gammel gutt som bærer sin døde bror på ryggen. Gutten er «kremert» av flammene.

På baksiden av kortet, skriver pave Frans: «Krigens frukter». Han signerte det selv. Under signaturen forklarte paven at bildet var tatt av en av USAs marinefotografer etter at bombene eksploderte over Hiroshima og Nagasaki.

Noen ganger blir bildene sterkere enn våre fantasier. Da skal vi se på dem.

Vi har ødelagt 2017

«Gud ga oss i 2017 en verden som var frisk og hel, men vi – mennesker – har såret, skadet og ødelagt den. Kriger er det åpenbare tegn på vår ødeleggende stolthet. Men det er også alle de små, urettferdige angrepene mot enkeltmennesker og sosiale omgivelser», sier han.

Kontemplere seg inn

Andre statsoverhoder sa det samme i løpet av helgen. Men Frans er uvøren, uhøvlet, han snakket med stille glød – også i år – når det gjelder flyktningene. Han ba om et håndfast engasjement, ikke ord – et nettverk som støtter og viser sympati, hjelper og tolker. Han kaller det å «kontemplere» seg inn i «den andres» situasjon. Det er en god beskrivelse av det som foregår, der det foregår. Han kaller det også «villig oppmerksomhet», en ansvarsfull måte å løse og lede nye, komplekse situasjoner på.

Henger over hodet

Så hva er igjen? Vær bror der én trengs, en søster. Hjelp flyktningene på plass, frykt ikke! Korrupsjon må bare knuses. Atomtrusselen finnes det bare ett svar på, det nytter ikke å sitte på møter og ikke ta inn over seg at den henger over hodene våre.

Inn i dette til dels golde landskapet sier Frans: «Mer tid til stillhet, mindre til tomt snakk ...»

Stillheten gjør at vi synker inn i større perspektiver, de vi snakker i stykker. Og tomt prat støyer vekk stillheten.

Rådet fra paven er større enn vi tror.