På denne tiden av året hagler det med lister. Lister med det beste og det verste i året som gikk. Selv vil jeg gjerne foreslå årets ord for 2017. Min kandidat er unnlatelsessynd.
Det er et omdiskutert begrep. At vi kan gjøre feil gjennom onde gjerninger, er vi vant til å høre – men at vi også kan synde ved å la være å handle? Ved å unnlate å hindre det onde, eller ved å la være å handle for det gode?
Er ikke det en litt vel stor byrde å legge på mennesket?
Dystert og livsfornektende
Synden hører ikke blant kirkens mest populære emner, særlig ikke i moderne tider. Til det har den blitt ansett som dyster og livsfornektende.
For ti år siden gikk 1,5 millioner svensker på kino for å se Kay Pollacks «Så som i himlen», en film der budskapet er at det ikke finnes noen synd.
Så viser det seg at dette kolliderer med våre moralske intuisjoner. Vi opprøres – med rette – når vi hører om hvordan noen brukte sin makt til å utnytte andre. Og en av fjorårets store skandaler viste at selv unnlatelser vekker vrede.
I høst viste det seg nemlig at Svenska Akademin har unnlatt å gripe inn mot det seksuelle rovdyret i deres egen midte. Dette til tross for mediene avdekket det for tjue år siden, og at medlemmenes døtre og koner er blant ofrene.
Likevel har medlemmene valgt å se en annen vei.
For mange er denne feilen et tegn på at akademiet er moralsk konkurs.
Innerst inne vet vi
Når Jesus i Matteus 25 gjør det klart at vi kan synde gjennom unnlatelser – ved å la være å hjelpe syke, fattige og fengslede – minner han oss om noe vi allerede vet.
Og slik er det ofte. Den naturlige tilbøyeligheten er alltid sann, som middelalderteologene sa. Innerst inne vet vi. Vi mennesker har utvilsomt evnen til å bedra oss selv, men i dypet av vår sjel vet vi hva som er riktig og galt.
Den fulle sannheten om vår eksistens er imidlertid ikke tilgjengelig via naturlige veier. Mye av den, men ikke hele. Noe må også åpenbares.
I kirkens forkynnelse er synden den andre siden av menneskets storhet. Vi er skapninger som er i stand til å skille mellom rett og galt – det er vårt kors å bære.
Verdighet og ansvar
Derfor er vi kallet til mer enn ikke å gjøre galt. Vi er også kallet til aktivt å motsette oss det onde. Til å beskytte de forsvarsløse og fremme det rette. Unnlatelsen er en synd som gjør oss mindre enn vi er ment å være.
Dette menneskesynet, som forener verdighet med moralsk ansvar, skiller seg fra både offermentaliteten og «prestasjonsfascismen», som er de vanligste alternativene i dag.
Den første forklarer alle moralsk feilsteg med «omstendigheter», mens den andre måler storheten vår i evnen til å levere resultater.
Men mennesket er mer enn dette. Ikke kan det reduseres til et offer. Og ikke kan det reduseres til sine prestasjoner.
Muligheten til omvendelse
Og det er mer. For det andre som forsvinner når samtalen om synd reduseres fra teologi til moralisme er muligheten til omvendelse. Kirkens oppdrag er ikke å binde mennesket fast i sine synder, men å lede oss videre. Det finnes en vei bort fra synd, en som går gjennom anger og bot, til tilgivelse og oppreisning. Til nåde.
Årets ord hviler på oppdagelsen av at synden er ekte – det eneste kristne dogmet som kan påvises, som Chesterton sa.
Når vi vet at synden er sann – kan vi håpe at 2018 blir året da vi også gjenfinner ordet nåde?