VAR JESUS EN MISLYKKET PROFET?

Med undertittelen «Guds sønn eller mislykket profet?» setter historikeren Per Bjarne Ravnå spørsmålet om Jesus på spissen i boken Jesus fra Nasaret.  Som historiker og selverklært ateist vil Ravnå undersøke kildene om Jesus, først og fremst evangeliene, med historievitenskapelige mål.

For Ravnå er oppstandelsen  det avgjørende kriteriet på om Jesus var Guds sønn. Han finner at kildene ikke gir noe bevis hverken for en legemlig eller åndelig oppstandelse, og derfor var Jesus en mislykket profet. Dette virker som en kategorisk uttalelse, som ligger langt fra den teologiske forskningen på den historiske Jesus.

Derfor er det et interessant sammentreff at det i år er kommet en svensk studie om den historiske Jesus som også har «mislykket profet» i tittelen. Det er Den okände Jesus. Berättelsen om en profet som mislyckades (Langenskiöld 2017), av Cecilia Wassen og Tobias Hägerland. De er begge forskere på Det nye testamentet ved henholdsvis Uppsala og Göteborgs universitet. Boken har fått kritikk fra frikirkelige miljøer, men forskerne svarer med rette at boken står for kjente forskerperspektiv på den historiske Jesus.

Hva gjorde Jesus mislykket?

Det er først og fremst Jesu død som får forfatterne av begge bøkene til å si at Jesus var mislykket. Døden ved korsfestelse var en forferdelig form for tortur, som rammet de slaver og de laveste i samfunnet, og som utsatte den som ble korsfestet for stor skam.

Når romerne henrettet Jesu på denne måten må det ha sammenheng med at de hadde en grunn til å rydde ham av veien. Ravnå antar at innskriften   på korset var Pilatus anklage for å skremme jødene med skjebnen til dem som gav seg ut for å være jødenes «konge».

Hva var Jesu ambisjoner?

Men hva var det ved Jesus som kunne gi grunnlag for en slik anklage? Hvem gav Jesus seg ut for å være, og ikke minst, hvordan oppfattet hans tilhengere ham? Wassen og Hägerland følger den sterkeste  tendensen i Jesus-forskningen nå og understreker at Jesus var jøde og sto i en jødisk tradisjon. De ser en utvikling hos Jesus der han begynte å ta over ideen om at han var en Messias-skikkelse. De jødiske forestillingene om Messias hadde flere sider, en av dem som profet. Men hvis fortellingen om inntoget i Jerusalem og folks hylling av Jesus som konge har en historisk basis,  kan det virke som at Jesus overtok tanken om en kongelig Messias. Hvis både tilhengere og Jesus ventet at han skulle bli tatt imot som en Messias, kom henrettelsen av Jesus som et sjokk.

Displenes sjokk

Ravnå fokuserer mer på disiplenes og tilhengernes situasjon. Hva hadde de opplevd sammen med Jesus , og hvilke forventinger hadde de da de dro til Jerusalem til påskefesten? Ravnå knytter det mest sentrale tema i Jesu forkynnelse, Guds rike, sammen med disiplenes forventinger. De ventet at Guds rike skulle komme i påsken, og at Gud med det ville snu opp ned på maktforholdene. At dette ikke skjedde, tenker også Ravnå var et sjokk for disiplene.

Dermed var det ikke bare Jesus som var mislykket, men også hele disippelflokken som hadde satset på ham. Erfaringene med Jesus og forkynnelsen av Guds rike preget disiplene så sterkt at det gav dem en ny og alternativ forståelse av virkeligheten. Det var denne virkelighetsforståelsen som ble knust av romernes henrettelse av Jesus.

Eller ble den ikke det? Hva var årsaken til  at Jesus-bevegelsen fortsatte etter korsfestelsen av Jesus og etter hvert ble en stor suksess? I begge bøkene er forfatterne enige om å beskrive Jesus som en mislykket profet, men også om at han kom til å stå i sentrum for en religion som først erobret Romerriket og tilslutt store deler av verden. Hvordan kunne dette skje?

Hva slags historie var oppstandelsen?

Var oppstandelsen en historisk hendelse som kunne forklare denne totale omsnuing fra mislykkethet til triumf? Ravnå er den som går grundigst gjennom kildene og mange av forskerstandpunktene, både fra forskere som tror på en legemlig oppstandelse og dem som ikke gjør det. Ravnås konklusjon er at beretningene om kvinnene og den tomme graven er legendariske, men at personer kan ha hatt opplevelser av å ha møtt Jesus levende. Dette betyr imidlertid ikke Jesus faktisk sto opp fra de døde, noe Ravnå avviser.

Wassen og Hägerland mener derimot at historiene om den tomme graven må bygge på opplevelser, siden ingen på denne tiden ville dikte opp en historie som gjorde kvinner til hovedvitner. Men de ser også disiplenes opplevelser som de viktigste grunnene til at troen på Jesu oppstandelse oppsto.

Forsvar for virkelighetsforståelsen

Dermed står Ravna og de to svenske forskere overfor samme spørsmål: hvordan kan en forklare at kristendommen oppsto ut fra slike opplevelser. De gir svært like svar. Begge bøkene bygger på psykologiske og sosialantropologiske teorier som er blitt anvendt på lignende situasjoner. Et eksempel er den amerikanske psykologen Leon Festinger som studerte  en sekt i Chicago på 1950-tallet. Medlemmene var overbevist om at Nord-Amerika skulle bli ødelagt av en oversvømmelse, men at de selv skulle bli reddet av et romskip. Da det ikke skjedde, beholdt de bildet av trusselen mot verden, men sa at de hadde avverget den med sine bønner. Dermed kunne de beholde sin virkelighetsoppfatning.

At de opprettholdt virkelighetsforståelsen om Guds rike ser Ravnå som den avgjørende faktoren for disiplenes etter Jesu død. Møtene med Jesus overbeviste dem om at han var stått opp. Men dette var  ikke som en enkelthendelse, de så det som starten på den felles oppstandelsen som Guds rike skulle bringe. Dermed kunne de  beholde den virkelighetsforståelsen de hadde fått gjennom å følge Jesus. De fortsatte å tro på Jesus og Gudsriket han hadde forkynt, og de videreførte denne forkynnelsen til stadig nye grupper.

Historie og virkelighetsforståelse

Både Ravnå og Wassen/Hägerland finner en forklaring på at Jesus-bevegelsen fortsatte og vokste  i kjente sosial-psykologiske mekanismer. Her ligger det en likhet i studiet av Jesus blant historikere  og i nytestamentlige miljøer. Historiske Jesusforskere har vanligvis satt et skille ved Jesu død om det vi kan si noe om som historikere. Nå har Ravnå har brutt med dette skillet og vurdert også tekstene om Jesus som viste seg etter sin død på historisk grunnlag, Dermed har han gitt oss en viktig utfordring.

Han har stadig kommet tilbake til spørsmålet om virkelighetsforståelse, ikke bare for de første disiplene, men også for historikere i dag. Vurderinger av kildene, deres verdi og troverdighet kan bli preget av en kristen eller ateistisk virkelighetsforståelse. Dette hindrer ikke vi kan diskutere kilder og kriterier over forskjeller i verdensoppfatninger, men vi kan gjøre  det med gjensidig respekt. Ravnå avslutter sin bok med en konklusjon der både historie og virkelighetsforståelse kommer til uttrykk: «Jesus var ikke Guds sønn, han var en mislykket profet.» Som svar kunne jeg ha sagt at «Jesus var en mislykket profet, men han var også Guds sønn.»

Halvor Moxnes,

Professor em., Teologisk Fakultet, UiO