Verdidebatt

Tabloid fremstilling av ultraortodokse i New York

Det er lett å falle for fristelsen å fremstille haredim som enfoldige religiøse, men deres samfunn er mer mangfoldige og mer interessante enn de fleste bryr seg om å finne ut.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sitt bidrag til julelesningen bruder NRK en svensk avis og to "norske eksperter" som kilder for en rekke oppsiktsvekkende og misvisende påstander om forholdene blant "ultraortodokse jøder" i New York.  Den svenske artikkelen er bak en betalingsmur, og de to nordmennene har - såvidt jeg kan se - ikke skrevet en eneste artikkel om emnet eller tilbragt noen vesentlig tid i de omtalte miljøene. Til gjengjeld stiller journalisten med en vilje til å male et komplekst emne med usedvanlig brede strøk.

Når jeg tar til motmæle blir det også nødvendig å forenkle dette emnet, men jeg vil anbefale alle å følge lenkene om de vil vite mer.

Resultatet er toleransehemmende og fordomsfremmende om saker som er sammensatte og vanskelige, særlig for dem det gjelder.

Denne grupperingen - som gjerne omtales som "haredi" - er i virkeligheten svært mangfoldig. Det er to store hovedinndelinger (hassidish og yeshivish), og mange underinndelinger som varierer i størrelse og innstilling til omverdenen. Det de har til felles er at deres levemåte domineres av religiøsitet og at de dermed og oftest danner egne religiøse samfunn. De skiller seg også fra "moderne ortodoks" ved å segrere seg fra sekulære forhold, men det er også en regel med store  unntak.

Ettersom disse i hovedsak ordner opp i sine egne forhold innenfor og mellom familier som tilhører samme samfunn, får vi oftest høre om dem bare når noe går galt der. Det er dermed lett å få et svært skjevt inntrykk.

Artikkelen i Svenska Dagbladet tar utgangspunkt i avhopperbevegelsen, oftest omtalt som OTD ("off the derech"), med et økende antall menn og kvinner som av ulike årsaker vil ut av miljøene de er født inn i.

OTD-bevegelsen er (foreløpig) liten, reell, og ytterst viktig; både for dem det gjelder og for utviklingen av jødisk religiøst liv verden over - ikke bare innenfor de miljøene de har brutt ut av, men også i den videre forståelsen av hva det vil si å leve et religiøst jødisk liv.

Mange av dem som har brutt ut er usedvanlig skriveføre, ressurssterke, og ikke minst modige. Enkelte har brutt helt med sitt tidligere miljø, og mange har utviklet et konstruktivt forhold til det. Enkelte i miljøene sørger over å ha tapt sine medlemmer, andre gjengjelder forsøkene på å bygge opp forhold på nye premisser. Dette handler med andre ord om alminnelige folk som er glade i hverandre.

Mye av bearbeidelsen hos OTDere er på nettet, så det er mye å lese og lære for den som vil sette seg inn i det.

Men alt er komplisert, og derfor gjør NRK-tabloidiseringen hele saken en bjørnetjeneste.

Bestemmer virkelig menn alt?

Den mest synlige delen av haredigruppenes liv for oss er deres religiøsitet, og det blir spesielt påfallende når det synes på antrekket. Det som dominerer deres liv er likevel daglige ting som opptar oss alle: bekymringer om økonomi, barn, helse, forhold til venner og familie; glede over små og store fremskritt; været; sorg og skuffelse over det vi andre føler sorg og skuffelse over. Det er lett for oss å henge oss opp i det som er annerledes, som er eksotisk, hos dem; men stort sett holder vi på med det samme.

Det religiøse gjør seg gjeldende i nær sagt alle aspekter av livet, men disse kravene har sitt opphav i et massivt og sammensatt verk som kalles "halacha" ("veien"). Denne fortolkes og anvendes av samfunnenes religiøse ledere, som alltid er menn; men deres lederskap bygger på dyp kunnskap og forståelse av det som kom før dem. Impulsen blir ofte en strengt heller enn en ettergivende fortolkning, men den rammer menn - som menn - oftere enn kvinner, simpelthen fordi menn er underlagt flere restriksjoner enn kvinner.

Denne forskjellen i forpliktelsene fører også ofte til mer segregering mellom kjønn utenfor hjemmet. Kvinner har hovedsakelig sosial omgang med andre kvinner, og menn med andre menn. Ettersom sømmelighet er en sterk verdi, er de svært påpasselige må unngå situasjoner som kan utnyttes eller misforstås. Mye omdiskuterte restriksjoner mot å berøre det motsatte kjønn, for eksempel, retter seg i hovedsak mot menn.

Dette er også poenget med strofen om å takke Gud "for å ikke ha skapt meg som kvinne". Denne inngår i den daglige morgenbønnen, der jødiske menn skal reflektere over å ha blitt født til visse forpliktelser som bare gjelder for dem. Bønnen begynner forøvrig med at man takker for evnen til å skille mellom lyst og mørkt, altså kritisk tenking. Mye kan diskuteres om dette, men de færreste vil gå med på NRKs premiss om at kvinner dermed skal regnes som mindreverdig.

Forlovelser og ekteskap arrangeres i mange av disse miljøene, men ingen kan vies mot sin vilje.

Skilmisser kan begjæres av både menn og kvinner, men det er bare menn som kan utstede et skilmissebrev. Tidligere ble menn som nektet sine koner et slikt brev utsatt for press, herunder regelrett juling. I vår tid blir de i USA saksøkte og utsatte for ekstremt gruppepress. Likevel er dette et høyaktuelt tema i disse samfunnene.

Ordningene reduserer enkelte problemer vi kjenner godt i det sekulære samfunn, men skaper andre som er for oss uvante.

Religiøse "domstoler" 

Problemer som oppstår reguleres nesten alltid i det private, innenfor husets fire vegger. Familier finner ut av det selv, men de tar ofte dilemmaene til gruppens overhode, en av mange rabbinere. I enkelte tilfeller avgjøres saker av en rabbinisk domstol, andre ganger gir rabbinere veiledning.

I USA har hverken rabbinere eller rabbiniske domstoler rettskraft; og alle skilsmisser (for eksempel) må innom en sivil domstol. Det er mange eksempler på saker som har gått fra gruppens egne ordninger til delstatenes domstoler i USA. Noen av disse er rutinemessige, andre har fått mye offentlig oppmerksomhet.

Frivillig?

Det springende punktet i omtalen av disse gruppene er hvor lett det er å melde seg ut av dem, hvor sekteriske de er. Kan de kvinner (og menn) som ikke går med på de ulike rollene og forpliktelsene de har, melde seg ut? Eller motsette seg samfunnets normer og krav? Hva vil det koste dem å gjøre det? Må - for eksempel - en kvinne melde seg ut av sitt religiøse samfunn for å sikre seg omsorgsrett til barna om det skulle være tvist om det? Blir enkelte problemer holdt skjult i frykt for at det setter hele gruppen i forlegenhet?

Disse spørsmålene er blitt tatt opp på mange måter de siste årene, ikke minst i israelske og amerikanske filmer. De er spesielt effektfulle der filmmakerne - i motsetning altså til NRK - viser empati og åpenhet for livet innenfor miljøene som beskrives. (En av de nyeste er Menashe, om en enkemanns forhold til sin sønn).

Hva vi kan lære

Det er lett å eksotifisere og stereotypisere miljøer som er synlig annerledes enn våre egne. De såkalte "ultraortodokse" miljøene fremstår som anakronismer i storsamfunnet der de eksisterer, men det er også slående hvordan skikker og regler der ligner på dem vi omgir oss med.

Hvis vi mener at de skal åpne seg for oss, kan vi begynne med å åpne oss for dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt