Barnet kaller

Det passer alltid dårlig med jul. Det er alltid en krig i jula. Det er alltid en krise i Midtøsten, en naturkatastrofe, humanitær nød vi ikke har klart å demme opp for, sultende og utpinte sjeler et eller annet sted eller her i vår midte. Lidelsen tar ikke pause. Det passer innmari dårlig med jul akkurat nå. Det bryter så veldig. Men det passer innmari godt med jul akkurat nå. For det bryter så veldig.

Enda en oppgave

Hva skjer i jula? Et barn er oss gitt. Midt i nøden gir Gud oss enda en oppgave, en omsorgsoppgave, som om ikke det var nok munner å mette allerede, nok av opp- gaver og mennesker som krevde alt Maria kunne gi, nok av jule- avslutninger og pepperkaker som skal pyntes. Vi som er fattige og vi som er rike gis enda en som krever å tas vare på, som fryser om vi ikke griper inn.

Den største gaven ethvert barn gir er desentreringen. Barnet er et menneske som krever selve livet av deg også når du ikke har noe du har lyst til å gi, noe å gi i det hele tatt. Når du bare ønsker å være litt fred, sove en hel natt, konsentrere deg om å lage ribba skikkelig god, sitte der og bry deg med ditt eget, kommer barnet.

Diebarnet suger kreftene og kaloriene ut av sin mors kropp, en gravid kan bli radmager, men fosteret tar til seg det det trenger. Det gjelder alle barn i alle situasjoner. Barnet er verden som trenger seg på med sitt krav om omsorg, som nekter å bli oversett eller satt til side. Barnet fra Jemen med sine store øyne og innsunkne kinn er materialiseringen av et skrik om å bli gitt livet av våre hender.

Ut av evigheten

Gud fødes som et barn inn i tida, inn i vår nød og vår overflod, vår trivialitet, inn i kulturen og inn i historien. Gud trer ut av evighetens rom og blir en annen for oss, tida blir annerledes, evigheten blir annerledes, vi blir annerledes. Hva skaper Jesusbarnet i oss?

Jesusbarnet kaller. Alle som har en gudstro ønsker på en ­eller annen måte å gjøre Guds vilje, følge det som er rett. Men hva er det? Mens mange snakker om ­etterfølgelse, å imitere Kristus med sine liv, er det egentlig en annen form for krav som synliggjøres for oss i jula. For et barn krever aldeles ikke at vi imiterer det, det krever vår konkrete omsorg og vår kjærlighet. Når Gud blir menneske, et hjelpeløst barn, er oppgaven vår klar: Guds kall er at vi tar vare på det barnet som er oss gitt, at vi setter sentrum utenfor oss selv, at vi gir barnet liv. At vi gir alle barn liv. At vi gir selv når vi bare har lyst til å være i fred.

Bare krav?

Men hvor er evangeliet i dette? Er det bare krav, ­eller er det også et godt budskap? Ja, det er det. For Guds julekall kommer midt i en sårbar tid. Midt i krigen og krisene kommer Gud, midt i vårt forsøk på å gjøre noe fint og vakkert og hyggelig. Her gjør Gud noe nytt.

For alle våre forsøk på å feire­ jul blir for mye av det ene og for lite av det andre, de bærer i seg en grunnleggende skuffelse, et brudd, for vi klarer det ikke. ­Enten er gavene for fine, og dermed ikke etiske, smaker for mye konsum og luksus, ­eller så er de for lite fine, og dermed skuffende, dårlige som gaver. Maten er for forseggjort eller for ­samlebåndsaktig.

Det finnes alltid et perspektiv som kan ramme julefeiringa di, det finnes alltid en standard du ikke kan nå, når du har nådd den ene taper du den andre. Og slik er hele livet, ikke bare jula. Vi strever og ordner, men vet at vi aldri kan lykkes, det er alltid noe å strekke seg etter.

I dette livet av forsøk og tilkortkommenhet kommer en gave som stiller en helt annen standard og et helt annet kall i sentrum.

Barnets krav om omsorg tvinger blikket vårt bort fra oss selv og våre livsprosjekter, over til kjærligheten. Bort fra vellykkethet og mislykkethet og over til friheten i å leve for andre.

Snur religionen

Jeg har egentlig aldri hatt noe spesielt til overs for religion, for hierarkier, pompøsitet, lydighet og strenge lover. Men kristendommens grunnfortelling, inkarnasjonen, er så ­spesiell og gåtefull og totalt annerledes, den uttømmer det religiøse og snur det opp ned, gjør det til noe helt annet. Og jeg slutter ikke å undre meg, slutter ikke å fascineres.

Jeg får lyst til å rope det ut, Gud ble menneske dere! Gud har blitt annerledes. Vi har blitt annerledes. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. På barnets skuldre hviler et herrevelde som er annerledes enn alle andre herre-velder. Det passer dårlig, og det er godt.