Verdidebatt

Tilgivelse til jul

Å evne og tilgi den andre er det synligste tegn på at vi ønsker fellesskap, at vi er skapt for fellesskap. Det er overhodet det eneste tegn på at vi er mennesker, alle sammen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noenhver kan gå seg vill. Det kan derfor være et stygt syn når mediene kapitaliserer på andres ulykke. I PO Enquists bok, Et annet liv, forteller forfatteren om sin oppvekst med sin sterkt religiøse mor. Hver kveld måtte den lille Enquist bekjenne sine synder til aftenbønnen. Det var dog ikke alltid han hadde noe å bekjenne, men ønsket om tilgivelse og forsoning er sterkt hos oss mennesker. Så den unge dikter klemte like godt til med at han hadde stjålet smågodt hos den lokale kjøpmann. Det ble en svær prat om Jesu evne til tilgivelse den kvelden.

At kjøpmannen senere avkreftet den unge Enquists hvite løgn, ble selvsagt noe malurt i begeret for forholdet mellom mor og sønn. Men i dikterens unge sinnelag må hun likevel ha funnet håp om at hennes sønn hadde vilje til forsoning. Den som ikke kan Trond Giske kan heller ikke tilgi seg selv. For vårt grunnstoff som mennesker er ikke enten eller, det er bare i den erkjennelsen at vi kan finne sammen i byggende fellesskap.

I historien om den fortapte sønn forteller Jesus om en mann som hadde to sønner. Den yngste sa til faren: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Faren skiftet da sin eiendom mellom dem. Men den yngste sønnen satte alt over styr. Lukas skriver: «Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.»

Naturligvis fryktet han at faren ikke ville ta imot ham. Men det gjorde faren, med stor festivitas. Den eldre broren ble, som rimelig var, meget harm. Men faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» I denne lignelsen formidler Lukas at også den stolte og selvrettferdige behøver tilgivelse. Slik vi alle gjør det innimellom. For til syvende og sist handler det ikke om hvem som har rett, men hva som er rett. God jul!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt