Likebehandling må til

Ingvill Thorson Plesner, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, peker i mandagens Aftenposten på at ny trossamfunnslov gir økt forskjellsbehandling. I 2012 ble likebehandlingsprinsippet mellom tros- og livssynssamfunn skrevet inn i Grunnloven: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. … Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn samler bredden av tros- og livssyn i Norge. Blant våre medlemmer er Den norske kirke, andre kristne kirker, Human-Etisk Forbund, jøder, muslimer, buddhister, hinduer, bahaier, holister og sikher. Samarbeidsrådet har i sine tjue års eksistens insistert på likebehandling, med støtte i FNs konvensjon om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. At prinsippet fra 2012 er nedskrevet i Grunnloven og reflekteres i regjeringsplattformen og de fleste politiske partiers program og uttalelser, understreker at likebehandling er delt tankegods i Norge.

Samarbeidsrådet har i flere år etterspurt en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. En slik melding bør ta opp tros- og livssynssamfunnenes roller og perspektiver i samfunnsveven, gjennom plass i helse, utdanning, forskning og kultur. Både lov og melding har vært ventet. Lovforslaget kom nå i høst, mens meldingen er ventet i 2018. At loven kommer før stortingsmeldingen er like uheldig som det er uvanlig. I stedet for å diskutere hvilket samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan sikre det livssynsåpne samfunnet med plass til mangfoldet, fokuserer den nye loven på kroner og øre uten den innholdsmessige forankringen, og vi befinner oss i en situasjon der fellesskapets utgifter er i fokus uten at gevinsten er medregnet.

Den norske kirke er i en særstilling i landet, både historisk, kulturelt og størrelsesmessig. Den er for eksempel tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet – Det katolske kirke – og fem tusen ganger større enn det jødiske samfunnet. Ingen av STLs medlemssamfunn bestrider denne særstillingen. Dette poenget utfordrer ikke prinsippet om likebehandling; en muslim, en sikh og en lutheraner er like mye verdt.

En ny lov om tros- og livssynssamfunn må være både økonomisk og politisk bærekraftig. Det er prinsippet om likebehandling som sikrer den politiske bærekraften.