Hvorfor straffer vi?

I Vårt Land 18. desember går avisens kommentator Håvard Nyhus i rette med det norske straffesystemets «noe uavklarte forhold til gjengjeldelse». Han hevder prevensjonsteorier ikke makter å gjøre rede for hvorfor vi straffer, og legger til – ved å påkalle Hegel – at de «ikke tar individets autonomi på alvor».

Jeg er i det store og det hele enig med Nyhus, men vil gjerne legge til noen ord om hvorfor det er slik at prevensjonsteorier ikke egner seg som overordnete begrunnelser for strafferetten.
Prevensjonsteorier, som hevder allmennprevensjon og behandling av kriminelle som formålet med straff, har i ulike perioder vært, og er fortsatt, innflytelsesrike ideologier i strafferettspleien.

Må suppleres. I Norge er det særlig allmennprevensjonen som fremheves som primærbegrunnelsen for straff. Det er imidlertid mange problemer forbundet med disse teoriene, som gjør dem uegnete som frittstående, helhetlige teorier om strafferetten – de må suppleres av en teori som begrunner hvordan straffen kan være en form for soning som har til hensikt å gjenopprette rettferdigheten.

Det empiriske belegget for straffens effektivitet med hensyn til både allmennprevensjon og behandling er svakt. Vel så viktig er imidlertid de filo­sofiske innvendingene mot teoriene. For det første er teoriene dårlig egnete til å forklare den eksisterende strafferettspleien. Kort sagt, dersom kriminalitetsbekjempelse eller behandling virkelig var straffens formål, ville straffesystemet vært innrettet vesentlig annerledes.

En rent utilitaristisk tilnærming ville potensielt kunne
legitimert drakoniske straffer for relativt bagatellmessige, men utbredte, forbrytelser, eller tilsvarende lave straffer for alvorlige forbrytelser begått i affekt. Dette viser at vi må forutsette et element av rettferdig gjengjeldelse for å begrunne dagens straffeskala.

Prevensjon. For det andre finnes det sterke prinsipielle innvendinger mot å straffe av hensyn til prevensjon og behandling. Allmennprevensjon innebærer at forbryteren straffes i den hensikt å forhindre andre fra å begå lovbrudd. Forbryteren brukes da som et middel i samfunnets kriminalitetsbekjempelse, og ikke også som et formål, slik Kant formaner i Det kategoriske imperativ. «Å begrunne straffen på denne måten likner å løfte stokken mot en hund», skriver Hegel.

Et ufritt dyr. Man forsøker å manipulere atferd ved trusler, som om mennesket var et ufritt dyr. Den samme ufriheten tillegges lovbryteren dersom behandling er straffens formål. Implisitt i ideen om behandling ligger en forestilling om at ens kriminelle tendenser er uttrykk for sykdom: noe man selv ikke kan hjelpe for, slik man heller ikke kan hjelpe for om man har gulsott. Med en slik umyndiggjøring følger også et stort potensial for et inngripende reaksjonssystem.

«Rett til å bli straffet». For utilregnelige lovbrytere som dømmes til tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter Strl. § 62 og § 63 er vanligvis alternativet til fengselsstraff opphold på en annen, lignende institusjon, men med et tilhørende behandlingsregime. Står man overfor muligheten til å bli kjent utilregnelig, kan det i så måte gi mening å snakke om en «rett til å bli straffet», slik Hegel formulerte det. Ulempene ved en særreaksjon kan under visse omstendigheter være større enn ved straffereaksjon.

Og enda viktigere enn de eventuelle ulempene som følger av behandlingen, er interessen man har av å bli tatt for å være en myndig person. Oppfatningen av at det har en egenverdi for et menneske å kunne holdes ansvarlig ble også nylig lagt til grunn av Tilregnelighetsutvalget: «Det kan med en viss rett anføres at ved å bli erklært utilregnelig blir man fratatt en grunnleggende side av verdigheten ved det å være menneske. Samfunnet anerkjenner ikke ens evne til å treffe veloverveide valg, og man ansvarliggjøres heller ikke for egen adferd.»

Alles gjensidige frihet. Disse betraktningene harmonerer godt med Kant og Hegels straffe­teorier. Om prevensjon og behandling var hovedformålet med straff, ville det innebære en form for manipulasjon som i liten grad er forenelig med ansvar. Det betyr imidlertid ikke at prevensjon og behandling ikke kan være underordnete formål med straffen, noe Kant og Hegel ville akseptere, så lenge de tjener hovedformålet: respekt for frihet.

For Kant og Hegel er formålet med rettssystemet generelt, og strafferetten spesielt, å
sikre respekt for alles gjensidige rett til frihet. Straffen skal være
et uttrykk for respekt for forbryterens fornuft og frihet; man
tar ham på alvor ved å holde ham ansvarlig for hans fritt valgte lovbrudd. Samtidig er
det slik at staten må sikre at alles gjensidige frihet faktisk gjelder.

Vår frihet er kun reell dersom vi er trygge mot vold og annen kriminalitet som innskrenker vår frihet. Av den grunn inngår kriminalitetsprevensjon i formålet med å sikre gjensidig frihet – men i motsetning til i de utilitaristiske teoriene vil aldri kriminalitetsprevensjon kunne legitimere straff utover det forbryteren fortjener ut fra sitt lovbrudd.

(En lengre versjon av denne kronikken finnes under tittelen «Med rett til å bli straffet: om Kant og Hegels teorier om straff som respekt for forbryteren» i Norsk Filosofisk Tidsskrift, #04 2016)

David C. Vogt, Stipendiat i filosofi, Universitetet i Bergen