Oddbjørn Johannessen

191

«Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

Jeg har én gang i livet skrevet en slags ”juleandakt”, der jeg forsøkte å gripe fatt i det allmenne i juleevangeliet – det som kan appellere både til troende, tvilere og ikke-troende. Vi snakker kanskje om en av vår kulturs grunnfortellinger?

Publisert: 19. des 2017  /  862 visninger.

("Karl Bertil Jonssons julafton" - Tage Danielsson/Per Åhlin)

 

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Dette fordomsfulle spørsmålet gjaldt julens hovedperson da han som voksen mann hadde oppsøkt mer sentrale strøk. Men spørsmålet er også nært forbundet med barnet i krybben i den fattigslige Betlehems-stallen, som er det mer konkrete utgangspunktet for følgende betraktninger.

 

Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i. Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten. At høytidsmarkeringen først og fremst er av rituell art – og det kan vel være verd noen tanker…

 

Så blev det da jul som det blir hvert år,

og julefest holdtes i hver en gård

så langt som den hellige kristenhet når.

 

Og ribbe og surkål og øl og dram

man åt og drakk til ære for ham

som fødtes i armod og døde i skam.

 

(…)

 

Hver eneste sjel i vår kristenhet

blev løftet på bølger av kjærlighet!

For fred er det beste – som alle vet.

 

Slik formulerte lyrikeren Rudolf Nilsen seg i det ironiske diktet ”Fred på jord” i 1929. Et relevant apropos også til julefeiringen i 2017, sannsynligvis. Ja, kanskje er Rudolf Nilsens spark mer på sin plass i vår tid. Vi har ikke samme type klasseforskjeller som man hadde i mellomkrigssamfunnet, men julen tydeliggjør de forskjellene som fremdeles er der. For at julefeiringen skal bli vellykket, er det – om ikke en betingelse, så i hvert fall en stor fordel om man kan skilte med et harmonisk og lykkelig familieliv og en solid bankkonto. Gavehysteri, pyntehysteri, lykkehysteri kaver opp en tilværelse som for mange er problematisk nok fra før. Denne utvendigheten ved vår moderne julefeiring, som gjør kjøpesentrene til de egentlige katedraler og markedsførerne til seremonimestre, står i grell kontrast til den livsforståelse barnet i krybben er et uttrykk for, og som er et betimelig korrektiv til oss alle – om vi kaller oss kristne eller ei.

 

Det allegoriske innhold i Bibelens Jesus-bilder, enten det er barnet i krybben, snekkersønnen fra provinsbyen Nasaret, autoritetsrefseren eller den forlatte på korset forteller en sammenhengende historie om solidaritet. En solidaritet først og fremst med dem som faller utenfor all ”vellykket” konvensjonalitet. En solidaritet med praktiske konsekvenser. I tråd med dette finner ikke den voksne Jesus fram til de veltilpassede, til samfunnsstøttene når han skal velge seg sine nærmeste fortrolige. I stedet oppsøker han taperne: fattige fiskere, kompromitterte tollere og kvinner med tvilsomt rykte. Han var i sitt virke konsekvent outsider og provokatør – ikke for provokasjonens skyld – men for solidaritetens. Dermed ble han også et konstant hår i suppa for de ”rettroende”. Og han provoserte vedtatte religiøse normer ved å bryte regler som var menneskefiendtlige. Han jaget pengevekslerne ut av tempelet, og han kalte de religiøse autoritetene ”kalkede graver”. Han våget å stille seg laglig til for hogg ved å være tydelig, ved å ta stilling. Han var i beste forstand motkulturell.

 

De rike ble pisket med svøper og ord:

i dem hadde ondsinnet røtter.

Men synderen spiste ved frelserens bord,

og skjøgene lå ved hans føtter.

At mesteren blev som han blev, er det rart,

med omgang av sådan en art?

 

Slik beskriver Rudolf Nilsen ham i et annet juledikt. Og kanskje nettopp i litteraturen – og ofte hos forfattere som i teologisk eller kristen forstand er ”kjettere” – har bildet av solidaritetens Jesus overlevd i en type outsiderposisjon der han fungerer som en – ikke moraliserende – men moralsk utfordring: ”De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt”. Skjønnlitteraturens julebeskrivelser formidler som oftest ”den andre historien” – ikke glansbildet av den lykkelige kjernefamilien som utstråler uendelig harmoni og mett trygghet. Det er historien om kulde, ensomhet, fattigdom – om det å være utenfor. Det eneste selskap Sigbjørn Obstfelders nattevandrer har i diktet ”Julaften”, er en ”stakkels frostdød spurv”, og vi kjenner alle H. C. Andersens ”lille pige” som har noen skarve fyrstikker som eneste juletrøst. Der eventyret har latt fattigdommen få et romantisk skjær, er alle harmoniserende og formildende omstendigheter borte i Amalie Skrams ”Karens jul”. Naturalistisk nøkternt lar forfatteren den tragiske fortellingen tone ut slik, etter at Karen har frosset i hjel i et skur sammen med sitt nyfødte barn: ”Den første arbeidsdag efter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transporterer bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”

 

Hvorfor trekker jeg så fram det mange vil oppleve som oversentimentale historier fra et annet århundre? Ikke for sentimentalitetens skyld, men for perspektivets. Det disse litterære eksemplene forteller, er blant annet historien om det å være utenfor et privilegert, eksklusivt og ekskluderende fellesskap. Og det er en historie som kan oppdateres. Nå finner man kanskje ikke så mye av den ”klassiske” fattigdommen her på berget, men mange flere enn vi liker å tenke på er satt utenfor de priviligertes fellesskap.

 

I Jens Bjørneboes dikt ”Litterær jul” er de perspektiverende ordene lagt i munnen på uteligger-lyrikeren Ole Kobbenuten, som for en sjelden gang varmer seg på en kafé (det er hans form for julefeiring):

 

…og enda engang myser han mot ruten

og ser at nu i dag til en forandring

er borgerhæren stedt på vintervandring.

Som beduiner gjennem ørkensanden,

slik stolprer de i dype vintersneen

og kjøper små presenter til hinannen.

 

En dag i året tenker de på andre,

og derfor må de ideligen vandre,

mens vi kan strekke bena i kaféen

og hvile under granens glade glitter.

Nu er det jul, nu er det vi som sitter!

 

Kirkens høytider – i særlig grad julen – er sannsynligvis de periodene av året det er vanskeligst å være annerledes. Det er så godt som et faktum at det nettopp da er ensommere å være ensom. Mer problematisk å være arbeidsløs, gammel, syk, flyktning eller på annen måte en avviker fra det antatt normale. Og det bør være et paradoks - både for kirken og for samfunnet ellers. Disse høytidene burde jo være fellesskaps-fremmende. Et bibelord trenger seg på i all sin krasshet, og det er lagt i munnen på Vårherre selv: ”Jeg tåler ikke urett og høytid sammen”.

 

Det er – om noen skulle tro det – ikke mitt anliggende å ta julegleden fra noen, men julen kunne vel være et velegnet memento for de fleste av oss. En tid for ettertanke. En tid for å rense hjerne og hjerte i stedet for å synke sammen under vekten av alle julebordene – i stedet for å slite vettet av seg for å finne igjen normalpulsen etter alle de desperate handleturene. Kanskje man da også fikk tid og anledning til å løfte blikket noen tommer? Og kanskje man kunne risikere å oppdage et medmenneske eller to som man ellers ikke ville lagt merke til?

 

Bildet av barnet som ble født i en stall vekker de mykeste følelsene i oss, følelser som har med omsorg, omtanke og beskyttelse å gjøre. Samtidig – når vi kjenner barnets videre skjebne – formidler det et budskap om solidaritetens fødsel - en solidaritet som imidlertid stadig vil være truet. Det finnes alltid en Herodes. Sagt på en annen måte: Den kalde, livsfiendlige kynisme som Herodes representerer i evangelieberetningen, er ikke som fenomen tidsbestemt – men den har mange ansikter. Den er solidaritetens dødsfiende. Jens Bjørneboe har på sitt vis gitt uttrykk både for herodeskreftene og håpet i det litt tvetydige diktet ”Natten” – og med et ønske om en god jul gir jeg ham siste ordet:

 

Natten inatt er hellig.

Noe skal skje.

Det som skal komme fra himmelen

er ikke bare sne.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt

spirer en himmel i isen

der gaten er blank og glatt.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal fødes i natt

Vår mørke, kjølige klode

er ikke helt forlatt.

Fra hennes lysende søsken

kommer der noen i natt.

 

(En versjon av denne teksten ble også postet her i VD for et par år siden.)

12 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Fra himmelen til Nasaret, og videre til meg:)

Publisert rundt 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Natten inatt er hellig.

Noe skal skje.

Det som skal komme fra himmelen

er ikke bare sne.

Takk for den! En sterk påminning om at julen, feiring av Jesu komme, ikke burde være fråtsing og fest bak lukkede dører. Ikke bak lukkede hjertedører heller.

 Jeg har ikke mange fattige eller frosne ensomme i mitt nærområde, men straks jeg slår på TV, ser jeg dem. Og jeg tenker at det er ikke bare å leve litt mer nøysomt, og bruke mindre på meg selv hvis jeg ikke deler noe med de som ikke har.

Ja, i dag er feiringen av Jesu komme blitt en fest for de rike, tilsynelatende i alle fall. Jeg tenker tilbake på min barndoms jul, da julegaver var nye hjemmesydde  klær, kladdebøker, en eske fargestifter, en kulepenn...

Og julemat spiste vi ikke før juleaften. 

Men det jeg husker best er at pappa leste juleevangeliet ved middagsbordet. Og at min første opplevelse av at dette gjaldt meg, var da jeg hørte, og etterpå selv leste, at dette skulle «vederfares alt folket». Da var jeg medregnet! 

Det var da jeg hadde min første følelse av frelsesfryd, og jeg hadde nettop lært å lese, og var vel 6 år. 

Og selv om følelser ikke betyr alt, så får jeg alltid gode følelser av å høre O helga natt. Ja, jeg kan godt kalle det frelsesfryd. 

Så til det siterte: 

Godt det ikke var bare sne ja! 

«Og alle som tok imot Ham ga Han rett til å bli Guds barn...». 

Altså kom det noe godt fra Nasaret, for det kom egentlig fra himmelen.

God og velsignet jul til deg, og de andre jeg har hatt kontakt med her på VD. 😇😇

8 liker  
Kommentar #2

Harry Mikkelsen

2 innlegg  174 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Takk!

3 liker  
Kommentar #3

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i. Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten. At høytidsmarkeringen først og fremst er av rituell art – og det kan vel være verd noen tanker…

Tusen takk Oddbjørn, for ransakende og høyaktuelle tanker om dette !

Ønsker deg en god og velsignet julehøytid,

4 liker  
Kommentar #4

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Takk for kommentarer - og god jul til dere (og til alle andre med-/motdebattanter her i forumet)!

5 liker  
Kommentar #5

Ingar Eriksen

4 innlegg  284 kommentarer

God Jul!

Publisert rundt 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
- og god jul til dere (og til alle andre med-/motdebattanter her i forumet)!

Ja, det kom noen godt fra Nasaret for 2000 år siden, og det har millioner av mennesker opplevd og fått del i!  Velsigna god Jul til deg også, Oddbjørn! :-)

4 liker  
Kommentar #6

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Nasaret

Publisert rundt 2 år siden

Mat. 2:22:23:  "Men da han (Josef) fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, vart han redd for å dra dit.  Varslet av Gud i en drøm ( vi, som tror, skal ikke underslå at det guddommelige snakker med oss den tredjedel av døgnet vi er i hvile gjennom vår jordiske vandring) dro han til Galilea.  Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene - at han skulle kalles en nasareer."

Etter Herodes' død ble riket delt mellom tre av sønnene hans.  Arkelaus fikk Judea, Idumea og Samaria.  Antipas fikk Galilea og Perea.  Filip fikk områdene nordøst i Israels land.  Arkelaus som straks gjorde seg forhatt p.g.a. sin grusomhet - han var kjent for å være den verste av sønnene - ble aldri anerkjent av romerne.  Han fikk da bare tittelen etnark.  Ni år etter ble han forvist til Galilea etter klager fra både jøder og samraritanere.

Her er det en link til Jesaja 11:1:  der det heter at Messias skulle skyte fram som en kvist ( heb. neser) av Isais stubb.  Trolig kan navnet Nasaret føres tilbake til samme hebraiske ord.  Jesus er da "en kvist fra kvistheimen".  Det er nok mer som ligger bak dette skriftstedet - at det skulle oppfylles det som var talt ved profetene.  Det synes å være noe som går igjen som et felles trekk i all profeti om Messias* lidelser:  Messias skulle bære et navn som menneskelig sett var vanærende og forsmedelig.  "Nasareer" var et skjellsord på Jesu tid - derfor- "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" i Joh. 1:47.

Dette at Messias skulle bære vanære i menneskenes øyne, går stadig igjen i profetiene:  Sal 22:7-9, 22:14, 69:8, 20, 21.  Jes: 49;7, 52:2 f.  En av årsakene til at Jesus ble forkastet som Messias var nettopp dette at han kom fra Nasaret.  De første kristne ble møtt med nettopp samme innvending.

I Mat 4:13 leser vi at Jesus forlot Nasaret og begynner sin tjeneste i Galilea.  Jesus har nå vært i wrestling med djevelen og vant.  Det var stadfestelsen på hans offentlige tjeneste.  Det første tegnet på at han fornektet verden fullstendig, var da han trådde inn i Johannes' sted etter at denne var fengslet.  Dermed viste han at han var rede til en lignende skjebne.  Det andre var at han forlot Nasaret - en foraktet by - for å slå seg ned i en by med et teokratisk synspunkt var enda mer foraktet - Kapernaum i øvre Galilea.  

Tiden går fort - det merker vi alle.  Det kjennes ikke lenge ut, men det er faktisk 40 år siden filmen - som vi trolig alle så -" Jesus fra Nasaret" - som er på linken her

https://www.youtube.com/results?search_query=jesus+from+nazareth   

Ønsker der alle en velsignet julehøytid - vi lever i en tid der vi alle ser at det drar seg til - det går fort nå.  Her på vd får vi en god pekepinn på noen åndskrefter og hastigheten i endringene - det er all grunn til å søke Ordet - få det på innsiden og leve slik at det manifesterer seg i vår daglige vandring - i tillegg - få Israel i hjertet - og da håper jeg at jeg fortsatt er en - eller er jeg da -  mer - fra Nasaret?

3 liker  
Kommentar #7

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Ønsker der alle en velsignet julehøytid

God jul til deg også, Nygaard.

1 liker  

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere