Har Den Norske Kirke krav på økonomisk støtte?

Regjeringen har sendt ut på høring forslag til ny livssynslov og drøftinger rundt ulike temaer knyttet til tro og livssyn:

[ https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horingsnotat/id2573051/ ]

Formålet med loven er å samle tre nåværende lover i én: Kirkeloven, Lov om trudomssamfunn og ymist anna og Lov om tilskott til livssynssamfunn. Det er også et mål å lage en helhetlig politikk på området og å følge opp forslagene fra utredningen Det livssynsåpne samfunn, NOU 2013:1, også kjent som Stålsett-utvalget. Stikkord her er aktivt støttende livssynspolitikk, likebehandling og andre fyndord som ikke alltid er så lette å konkretisere.

Det rare er at det ikke foreslås noen endringer i Grunnloven når regjeringen først skal lage en helhetlig politikk. Dermed blir Den Norske Kirke (DNK) stående som «folkekirke» og den skal understøttes av staten. Samtidig foreslås det å særbehandle Den Norske Kirke på nye måter, noe som truer med å underminere formuleringen i Grunnloven om at andre tros- og livssynssamfunn skal understøttes «på samme måte» Det stilles også visse krav til andre tros- og livssynssamfunn som ikke DNK nødvendigvis selv oppfyller. Dette ser ut til å bli en umulig spagat.

Riktig diagnose, feil medisin

Det er bred enighet om at ordningen vi har nå er uakseptabel. Den Norske Kirke får et rammetilskudd, dette deles på antall medlemmer og vi får en sum per medlem som blir grunnlaget for støtten til andre orgnisasjoner. Det får den merkelig følgen at når noen melder seg ut av Den Norske Kirke får DNK like mye i støtte som før samtidig som andre organisasjoner får mer fordi DNK i praksis får mer i støtte per medlem. Grunnen til at det er slik er at støtten til de andre tros-og livssynssamfunnene ikke er tradisjonell statstøtte, det er en kompensasjonsordning for at alle innbyggere må bidra til å finansiere DNK enten de er medlemmer der eller ikke.

Dette kunne vært ryddet opp i på flere måter. Det går an å avskaffe alle særskilte støtteordninger til tros- og livssynssamfunn slik mindretallet i Stålsett-utvalget foreslo. Fremskrittspartiet har foreslått noe lignende, også for Den Norske Kirke. En mindre radikal måte å gjøre det på er å sette et fast kronebeløp per medlem som gjelder alle, inklusive DNK. Da blir det slutt på at utmeldinger fra DNK gir mer støtte til andre tros- og livssynssamfunn.

Regjeringen foreslår ingen av delene. I stedet foreslår de at medlemstallet i Den Norske Kirke ikke lenger skal være utslagsgivende for støtte til andre organisasjoner. Problemet er at det blir en form for særbehandling der Den Norske Kirke i praksis får mer støtte pr medlem og egentlig ikke må rettferdiggjøre støtten med noe som helst. Også på andre områder trekkes det frem at kirkens «særskilte stilling» gjør det naturlig å gi den en viss særbehandling. Samtidig er det bestemte krav til andre tros- og livssynsorganisasjoner og da begynner dette å bli meget tvilsomt. Det ser også ut til å være helt glemt at dagens ordning er en kompensasjonsordning for støtten til Den Norske Kirke.

Hva Den Norske Kirkes virkelige særtrekk består i

I utkastet til ny lov står det en grei definisjon på hva et tros- eller livssynssamfunn er:

«Med tros- og livssynssamfunn menes i denne loven sammenslutninger for felles utøvelse av en religiøs tro eller et sekulært livssyn.»

Samtidig står det hva det ikke er, blant annet organisasjoner som
«har politisk, humanitær, kulturell eller forretningsmessig virksomhet som hovedformål» Denne typen føringer har allerede vært virksomme i noen kjente saker der ulike originale organisasjoner har forsøkt å få status som livssynssamfunn. En lignende problemstilling dukket opp da Humanistforbundet (ikke å forveksle med Human-Etisk Forbund) søkte om medlemskap i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men ble avvist fordi de ble sett på mer som et dialogforum enn et livssynssamfunn.

Hva skal vi da si om Den Norske Kirke? Er ikke det en organisasjon som primært har en kulturell virksomhet som hovedformål? Det er det vi blir fortalt hver gang noen ønsker å fjerne noen av dens privilegier og påpeker at stadig færre er medlemmer. De forvalter en viktig del av historien og norsk kultur er alltid svaret. Og hvor stor andel av Den Norske Kirke deler egentlig kirkens trosgrunnlag? Det må være 10-20 ganger flere ateister i Den Norske Kirke enn i Human-Etisk Forbund.

Det er selvsagt umulig å granske hjerte og nyrer hos medlemmene i en organisasjon, det vil alltid være noen som ikke lenger er så enige med organisasjonen og ikke har somlet seg til å melde seg ut. Forskjellen er at i Den Norske Kirke er det en målsetning at det skal være slik. Det står i Grunnloven at det skal være en folkekirke. DNK har altså en målsetning om å være en samfunnsaktør som går ut over det religiøse. Nettopp den typen målsetninger som ikke godtas for andre livssynssamfunn. Hvor mange medlemmer deler ikke kirkens trosgrunnlag, men liker å gifte seg der fordi det er tradisjon? Det var også en målsetning i kirkeforliket i 2008 at flest mulig skulle delta i kirkevalgene. Om de som stemte brydde seg om kirkelige spørsmål var tydeligvis underordnet. Da valgdeltagelsen ble lav sådde Senterpartiet tvil om reformen. Sekulære politiske vurderinger er så til de grader til stede i styringen av Den Norske Kirke.

Den Norske Kirke har en 500 år lang tradisjon for å være statens religionsforlvalter. Helt siden reformasjonen har den vært underlagt den verdslige staten. Nå er den eget rettssubjekt, men forutsettes å være folkekirke og deres «særskilte stilling» og rolle som kulturbærere understrekes til det kjedsommelige. Det er denne kirken som skal ha en privilegert stilling, den kirken som på mange måter er mindre kirke enn andre på grunn av sin «særskilte stilling», sin dvaske medlemsmasse og alle sine angivelig viktige kulturelle gjøremål. Ingen andre tros- eller livssynssamfunn kunne søkt støtte på dette grunnlaget. Ikke som livssynsorganisasjon. Det er det store paradokset når regjeringen legger føringer for støtten til tros- og livssynssamfunn. Enhetlig blir det i hvert fall ikke.