Grunnlovens konkretisering

Forslaget til den nye loven må forstås med Grunnlovens paragraf 16 som kontekst. Her blir religionsfriheten fastslått, Den norske kirke definert, og økonomisk likebehandling av alle tros -og livssynssamfunn på lik linje med Den norske kirke blir lovfestet.

Grunnloven gir Den norske kirke en annen posisjon enn andre tros- og livssynssamfunn både ved at den nevnes særskilt og ved at den innholdsbestemmes som evangelisk-luthersk og Norges folkekirke. Med dette har Stortinget som representanter for hele folket, gitt Den norske kirke en særstilling som samsvarer både med den historiske og vår tids sosiologiske realitet. Det innebærer at den nye loven må presisere både hva «evangelisk-luthersk» og «Norges folkekirke» betyr innholdsmessig, på en måte som balanserer både staten og Den norske kirkes frihet. En slik innholdsbestemmelse svekker ikke Den norske kirkes frihet så lenge den er i tråd med kirkens bekjennelsesmessige grunnlag og aktuelle selvforståelse, slik dette kommer til uttrykk i kirkens ordninger.

Formålet med denne loven når det gjelder Den norske kirke er derfor ikke å sette grenser for statens makt i kirken, og heller ikke sette grenser for kirkens makt i staten. Dette ble avklart i Grunnloven i 2012 og etableringen av Den norske kirke som selvstendig rettssubjekt i 2016. Saken nå er ikke frihet, men hvordan den gjensidige forpliktelsen mellom kirke og befolkning skal uttrykkes i lys av Grunnloven..

Hvordan forstår så lovforslaget «evangelisk-luthersk» og «Norges folkekirke»?

Evangelisk-luthersk

Ved bare å eksplisitt lovfeste linjen biskop-prost-prest, kirkebygg, gudstjenester og kirkelige handlinger innholdsbestemmer lovforslaget i realiteten «evangelisk-luthersk» mistenkelig lik den statlige embetsmannskirken,. Fra reformasjonens innføring i Danmark-Norge har kirken alltid inkludert det vi i dag benevner diakoni, undervisning, musikk og kultur som en integrert del av kirkens virksomhet. Loven må derfor inkludere også disse elementene, og slik forplikte både kirke og stat på den helhetlige, kirkelige virksomheten.

Dernest må en evangelisk-luthersk kirke organiseres slik at både det allmenne og den særskilte prestedømmet deltar i besluttende organer på alle nivåe. Det må videre være en tilfredsstillende maktfordeling både vertikalt og horisontalt i kirkeordningen. Loven må derfor tydeliggjøre dette slik at kirken er forpliktet på å utmynte dette i en konkretisert kirkeordning, og myndighetene må forpliktes på hele strukturen. Det er for lettvint når staten skyver kirkens frihet foran seg for å redusere sine forpliktelser til samhandling og økonomisk forpliktelse, slik lovforslaget legger opp til.

Lovforslaget må også reflektere at en evangelisk-luthersk kirke ikke er en føderasjon av selvstendige og uavhengige enkeltforsamlinger. Dette ivaretas et stykke på vei ved § 9 der det fastslås at soknet ikke kan løsrives fra Den norske kirke. Samhørigheten i den ene kirken er uttrykt både gjennom Kirkemøtet som kirkens øverste organ, og bispetjenesten med prosten som hjelper . Loven må derfor regulere relasjonen mellom sognet, biskopen og Kirkemøtet slik at den gjensidige avhengigheten og relasjonen mellom disse fastslås. Det innebærer at sognene må ha innflytelse på valget av biskop og i Kirkemøtets beslutningsprosess, og at Kirkemøtet og biskopen på ulike måter gir retning og overordnede føringer for lokalkirkens myndighet. Lovforslaget fastholder Kirkemøtets kompetanse når de gjelder «kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenestelige bøker», men dette må også inkludere diakoni, undervisning og musikk, samtidig som sognet har stort handlingsrom i gjennomføring og utvikling av dette lokalt.

Norges folkekirke

Bestemmelsen som «Norges folkekirke» medfører forpliktelser både for kirke og stat. For kirken betyr dette en interaksjon med lokalsamfunnets tillitsvalgte for å forme et bærekraftig samfunn for alle, og for det offentlige følger økonomiske forpliktelser til å understøtte Den norske kirke. Denne økonomiske støtten skal så danne premissene for økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Den norske kirke har i tråd med dette en forpliktelse til å være tilgjengelig og tilstede i hele landet og for hele folket.

Det fremste uttrykket for dette er kirkebyggene, som lovforslaget håndterer på en god måte. Det betyr også at Den norske kirke må forplikte seg på en tett samhandling med lokalsamfunnets befolkning og deres tillitsvalgte. Hensikten med dette samarbeidet er både å legge til rette for alle kirkemedlemmers mulighet til å utøve sin religion, og å bidra til at lokalsamfunnet oppnår de mål de har satt for samfunnsutviklingen. Disse målene fastsettes gjennom demokratiske valg der Den norske kirkes medlemmer utgjør en meget stor andel av de stemmeberettigede.

Loven bør derfor inkludere et organ der lokalsamfunnets representanter og sognets organ samhandler.

En helt vesentlig del av en folkekirkes oppdrag er gravferdsforvaltningen og gravstedene. Det er bra at lovforslaget fastholder denne oppgaven for Den norske kirke.

Finansiering

I staten er det sikret en maktfordeling mellom stat og kommune. Dersom Den norske kirke skal oppfylle lovforslagets § 8 sin bestemmelse av Den norske kirke som en demokratisk kirke må dette gi seg utslag i en maktfordeling også når det gjelder økonomisk beslutningsmyndighet og forvaltning..

Dette betyr at den eksisterende to-deling av den offentlige bevilgningen må videreføres slik at flere og lokale aktører, der Den norske kirkes «grunnleggende enhet» (jfr. §9) befinner seg, må delta i finansieringen av kirken. Den lokale finansiering må både inkludere kirkebyggene og virksomhet knyttet til dette i form av gudstjenester og kirkelige handlinger, dessuten diakoni, undervisning og musikk. Dagens statlige støtteordning til stavkirkene bør utvides betydelig og være utenfor det som danner grunnlag for støtten til andre tros-og livssynssamfunn.

Konklusjon

Det foreliggende lovutkast er ikke tilfredsstillende for å sikre Grunnlovens bestemmelse om Den norske kirke som «evangelisk luthersk» og «Norges folkekirke». Slik den nå fremstår, er den først og fremst en lov som vil redusere statens forpliktelse overfor Den norske kirke og omstøpe Den norske kirke til å bli likedannet med andre tros- og livssynssamfunn. En slik likeordning har liten støtte i historien og sosiologisk virkelighet i dagens Norge.