Hvilken støtte trenger de kirkelige ansatte - egentlig?

I en tid hvor vi imøteser en stadig trangere kirkelig økonomi, må vi tenke nytt. I Hamar bispedømme har man kuttet ni årsverk, de fleste av dem i førstelinjetjenesten. Kun ett årsverk ble tatt fra bispedømmekontoret. Biskop og stiftsdirektør mener at fagstillingene i bispedømmet og i kirkerådet innenfor diakoni, trosopplæring, teologi, liturgi, kultur, ungdom, misjon og kirkedemokrati bedriver "god og nødvendig støtte til det lokale arbeidet." Hva med å spørre dem som jobber lokalt om hvor god og nødvendig denne støtten faktisk oppleves?

Selv har jeg arbeidet i menigheter i 23 år. Fra grasrota kommer derfor følgende vitnesbyrd: Ressursmaterialet som kommer fra kirkerådet og bisepdømmet innenfor mitt fag går - beklageligvis - rett i søppelbøtta. Hvorfor det? Fordi jeg - og dette er kanskje litt arrogant å si, men likevel sant - har så mye erfaring og kunnskap om de fagfeltene jeg håndterer til daglig, at jeg faktisk ikke trenger den "støtten" som kommer ovenfra. Og skulle jeg trenge mer kunnskap om fagfelt som jeg ikke er utdannet i, som misjon og diakoni, faller det meg langt mer naturlig å kontakte en av våre mange misjonsorganisasjoner eller ett av våre gode læresteder for misjon, diakoni og telologi enn å ringe bispedømmekontoret. Enda mer nærliggende er det faktisk å spørre en av kollegene mine. I alle våre menighetsstaber sitter det fagpersoner, de fleste med utdanning på masternivå og dessuten med førstehåndskunnskap om hva som fungerer i praksis. Dem snakker jeg med daglig.

Trosopplæringen er et kapittel for seg. Arbeidet med trosopplæringsplaner bygger på et kontrollregime som ikke er kirken verdig. I stedet for å overlate til våre høyst kompetente kirkefaglige medarbeidere i stabene å utarbeide planer som tar på alvor hva som vil fungere lokalt, er det bestemt at enhver plan skal godkjennes av bispedømmekontorets medarbeidere ned til minste detalj. Som om man ikke har tillit til at medarbeiderne lokalt vil og kan lage gode planer! Hvor mange årsverk som går med til å rapportere og kontrollere trosopplæringen, tør jeg nesten ikke tenke på.

Bispedømmekontorene burde konsentrere seg om sin primæroppgave: å gi støtte til biskopen i hennes gjerning med tilsyn og visitaser. Ved å omdisponere noen stillinger til å forberede visitaser, kan kanskje frekvensen på disse komme opp på et riktig nivå. Jeg ønsker Solveig, Freddy og alle våre biskoper og stiftsdirektører, og ikke minst Kirkerådet, lykke til med det arbeidet vi faktisk trenger at dere gjør. Resten kan dere trygt overlate til oss på grasrota.