Selvsagt er der intet liv etter døden.

Religiøse mennesker er overbevist om at der er et liv etter døden. Men dersom man undersøker muligheten for et liv etter døden med den viten vi i våre dager har, innser man at sjansene for at vi skal leve etter døden er, mildt sagt, minimale.

Når en person dør stopper hjertet å slå, og kroppens organer blir ikke lenger tilført blod. Forråtnelsen starter med det samme, og etter en tid blir den synlig og man kjenner lukten av forråtnelse. Og da er det nok best å finne seg en annen samboer.

Etter lang tid er vanligvis hele kroppen råtnet bort, inkludert skjelettet. Hvis noe skal leve videre etter døden, kan det altså ikke være kroppen.

Men den religiøse lar seg ikke affisere av dette, for han har oppfunnet noe han kaller sjelen. Hva sjelen er, har ingen noensinne vært i stand til å forklare. Men det er altså denne man mener lever videre etter at mennesket dør.

Nå brukes ordet «sjel» også i dagligtalen. Men da mener vi våre tanker og følelser, kort sagt: vårt innerste vesen. Denne sjelen kan ikke eksistere uten kroppen vår, fordi den er avhengig av kjemiske reaksjoner i kroppen. Det beste bevis for dette er at man kan endre folks personlighet ved hjelp av kjemiske substanser («lykkepiller», etc.) Og siden kroppen forsvinner etter døden, forsvinner også denne sjelen.

Men kan ikke sjelen eksistere selv om vi ikke forstår hvordan? Jo, i teorien kan den nok det. Vi må i prinsippet være agnostikere til alt. Jeg anser derfor ikke sannsynligheten for et liv etter døden å være lik null, men omtrent på størrelse med sannsynligheten for at Nøkken eksisterer.

Sannsynligvis er forestillingen om et liv etter døden et utslag av ønsketenkning.