Redaktør politikk og verden Berit Aalborg

Borgerlig tilbakekomst

Nesten et halvt århundre etter den dramatiske splittelsen på Røros i 1972, har de ideologiske kreftene som dannet Det ­Liberale Folkepartiet vunnet kampen om Venstres sjel.

Publisert: 15. des 2017

De siste årenes ideologiske endringer i Venstre er blant de mest markante i nyere politisk historie i Norge. Men partiets vedtak om regjeringsforhandlinger med Frp er siste stopp i en årelang politisk fløykamp.

«Fade ut» 

De som har vunnet kampen om å gå i regjering med Frp tilhører grovt sett den mer borgerlige og næringsorienterte fraksjonen i partiet. De kjennetegnes ofte ved et mer positivt forhold til begrepet «liberalisme», og er noe mindre opptatt av det «sosiale» perspektivet i partiets liberale profil.

Blant de som nå er kommet i mindretall er de sosialliberale, som er sterkt kritiske til Frp. Noen av dem har valgt å melde seg ut etter vedtaket om regjeringsforhandlinger­ med Frp. Andre­ forteller at de trolig vil «fade ut» ettersom de går ut av folkevalgte verv.

Splittelse

I 1972 var situasjonen motsatt. Den borgelige og næringsorienterte fløyen tapte da Venstre sa nei til EEC (dagens EU) på landsmøtet på Røros. De fleste gikk ut av partiet og dannet Det Liberale Folkepartiet (DLF). Åtte av 13 stortings-­representanter meldte overgang. Splittelsen ble starten på en ferd der både DLF og etter hvert Venstre forsvant helt ut av stortinget.

Selv om synet på EEC var den utløsende faktor, var splittelsen også forårsaket av betydelig ideologisk uenighet. En av dem som gikk ut var den gamle kulturradikaleren Helge Seip. Tidligere hadde han tilhørt venstresiden i partiet, men han endret ståsted gjennom samarbeid med blant annet Høyre i Borten-regjeringen.

Til tross for sin positive holdning til EEC hadde Seip blitt en frontfigur for bibelbeltet i Venstre. Også sikkerhetspolitikken og synet på Nato plasserte ham på partiets borgelige fløy. Til tross for at Seip hadde et nært forhold til Aps Guttorm Hansen, og var åpen for et samarbeid med Ap, sto han i en tydelig opposisjon til flere i partiets venstrefløy, som radikaleren Gunnar­ Garbo.

Motsetning til Thatcher

Rundt 1972 framsto de som var imot EEC som mer motstrøms- og mer distriktspolitisk orienterte. Miljøvern og selvberging sto dessuten sentralt. I Unge Venstre, og deler av moderpartiet, var de antiamerikanske strømningene sterke. Bakteppet var blant annet Vietnamkrigen og antagelsen om at USA støttet junta-kuppet i Hellas i 1967.

Venstre på 80-tallet sto som en tydelig motsetning til den økonomiske liberalismen, slik vi så den i Storbritannia og USA på 80-tallet ved Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Derimot opplevde flere av de sosialliberale likhetstrekk med Ap. Særlig i sosialpolitikken. Ved valget i 1985 støttet Venstre Gro Harlem Brundtlands regjering.

Samlet fløyene

I 1988 ble det holdt gjenforeningskongress i Venstre, og DLF ble lagt ned. Men det var Lars Sponheim som etter­ 1993 gjenreiste Venstre som et stortings- og regjeringsparti, og maktet å samle fløyene.

Sponheim var nærmest den perfekte sammensmeltningen av de to fløyene. Han var bonde og opptatt av både distriktspolitikk og miljøvern. Men han var også en garantis­t for det borgelige og moderate Venstre som ønsket­ en mer gründervennlig næringspolitikk, mindre byråkrati og større personlig frihet.

Men både før og under Sponheim vokste det fram er generasjon ungdom som skulle forrykke denne balansen. Utover 90-tallet ble Unge Venstre stadig mer liberalistisk og borgerlig anlagt. Flere av dem fikk et nært forhold til Kristin Clemet og Civita, som samlet de «borgerlige ungdomspartiene» til felles ideologisk dialog.

«Frihetsideologi»

Et intervju med Unge Venstres leder Sveinung­ Rotevatn, i Vårt Land i 2013, tydeliggjør denne utviklingen. Han feiret tydelige liberalistiske gjennomslag i moderorganisasjonens programutkast, og omtalte det som en «frihetsideologi».

Noen av forbudene Unge Venstre ønsket å kjempe mot var: forbudet mot bruk og besittelse narkotika, forbudet mot sexkjøp, mot hatefulle ytringer, mot organisert poker, mot eggdonasjon og uegennyttig surrogati.

Til Vårt Land sa Rotevatn at han i motsetning til mange på partiets venstrefløy ikke ­kunne se det tydelige skillet mellom «liberal» og «liberalisme». Denne måten å tenke på slo også inn i store deler av moderpartiet og ble omfavnet av Trine Skei Grande.

«Liberalisme»

Mens Sponheim konsekvent hadde brukt begrepet «sosialliberal», brukte Grande langt oftere bare «liberal». I sin landsmøtetale i 2009 gjeninnførte hun begrepet «liberalisme»­. Dermed gjenerobret Grande et begrep som hadde vært borte fra partiet siden­ 70-tallet og som borgerlige venstrefolk som Helge Seip og Bent Røiseland brukte flittig.

Hennes ideologiske gjenerobring kan forstås som den endelige anerkjennelsen og omfavnelse av dem som forlot partiet i på Røros, men hadde vendt tilbake.

Sosialliberal uro

Samtidig økte uroen i den mer sosialliberale fraksjonen. Særlig etter valget i 2017, da regjeringssamarbeid med Frp ble mer aktuelt. Flere fryktet at det blir vanskelig å stille lister til kommunevalget. Forrige helgs landsstyremøte var en sterk skuffelse for denne delen av Venstre.

Men i de store byene, særlig i Oslo, fikk Venstre mange nye og borgerlige velgere. Hele 40 prosent av dem som stemte Venstre i høst, stemte Høyre i 2013. De forventer trolig en lojalitet til Solbergs borgerlige prosjekt. Trolig var dette viktig da Venstres landsstyremøte åpnet for et regjeringssamarbeid med Frp.

Venstres sjeL

Uansett er Venstre, slik vi har kjent det i nyere tid, endret. Paradoksalt nok ser det ut til at fløyen som gikk tapende ut av Venstres landsmøte på Røros i 1972, nå har vunnet kampen om partiets sjel.

Mens Sponheim samlet de to fløyene, har Skei Grande latt den ene vinne, på bekostning av den andre. For henne må det bli nervepirrende å se om nyorienteringen holder partiet flytende gjennom kommunevalget i 2019. Og om partiet kommer over sperregrensen i 2021. Hun kan vinne stort. Men hun kan også tape tungt.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Venstre har hatt sitt "Røros"

Publisert over 2 år siden

Men det har ikke Kristelig Folkeparti.

Ennå...

3 liker  
Kommentar #2

Ben Økland

15 innlegg  4083 kommentarer

"de borgerlige"

Publisert over 2 år siden

Det var et hovedpoeng for DLF at stadig mer beslutningsmakt skulle flyttes inn i bedrifters styrerom. Bedriftseiere og aksjonærer velges ikke, de hjemler sin makt i egen formue. 

Folkevalgte og tillitsvalgte, på den annen side, får sin myndighet gjennom valg. Når pengemakten får større innflytelse i samfunnet, svekkes demokratiet tilsvarende.

Den gangen, for mer enn to hundre år siden, da eiere av handelshus og industribedrifter trumfet makten til kirke og adel, vil mange mene at inntredenen av «de borgerlige» på den politiske arena var et fremskritt.

Sånn er det ikke lenger. «Borgerlig politikk» står i dag for at eierskap og pengemakt skal styrkes på bekostning av demokratiske organer i samfunnet: Stadig flere beslutninger med vidtrekkende samfunnskonsekvenser skal fattes i styrerommene til bedrifter, konserner og finansinstitusjoner, og samfunnets reguleringer av deres virksomheter ansees uønsket.

Når Trine Skei Grandes parti nå forfekter DLF sin gamle ideologi, så passer Venstre som hånd i hanske inn i Erna Solberg og Siv Jensen sitt formidable prosjekt: Det offentlige skal bygges ned gjennom dereguleringer og privatiseringer, og samfunnets beslutninger skal tjene Solbergregimets klassekamp på vegne av de formuende. 

Venstre er blitt «borgerlig» i den helt moderne forstand av begrepet.

Kommentar #3

Øystein Røiseland

6 innlegg  18 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Mitt svar til Aalborgs store kommentar-artikkel finnes på verdidebatt under tittelen "Vårt Land og Venstres sjel". Jeg stod midt oppe i begivenhetene både før og etter at Venstre ble splittet på Røros, og hadde håpet at mine opplysninger og synspunkter var relevante og interessante nok til å komme på trykk i VL, men avisen var dessverre ikke enig.

Ben Øklands noe underlige sammenblanding av 200-årig historie og et DLF som først oppsto i 1970-årene, har liten relevans i denne sammenheng. Jeg minner om at Venstre på Røros (før splittelsen!) uten store problemer vedtok et nytt partiprogram. Men skal nå Venstre gå inn i regjeringen, vil det jo være positivt for partiets innflytelse fremover, dersom Økland har rett i at det "passer som hånd i hanske".

1 liker  

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 2897 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
29 dager siden / 2076 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
11 dager siden / 1104 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
25 dager siden / 616 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 573 visninger
Med ultimatum skal «enighet» fremtvinges
av
Niels Fredrik Skarre
rundt 1 måned siden / 545 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
4 dager siden / 542 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere