Islam som en tolkningsaktivitet

Islam har en eksistensiell funksjon for mer enn én milliard mennesker og regulerer og legitimerer deres liv på ulikt vis. Historisk sett har religionen både virket frigjørende og humaniserende, men også som et maktmiddel i autoritetenes hender. Å ta islam på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til den.

Taler ikke for seg selv. Ali Talib, ­profeten Muhammads svigersønn, hevdes å ha sagt at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I dette ligger det et potensial for refleksjon: Mennesket erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud.

Av den grunn bør mennesket være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har.

I denne fundamentale erkjennelsen – epistemisk fallibilisme, for å si det pent – ligger det en oppfordring om forbeholdenhet. En påminnelse om at din forståelse av troen til enhver tid er underveis. Eller som Åste Dokka skriver i Vårt Land 14. desember: «(E)thvert teologisk utsagn er usikkert»; «som en prøveballong sendt mot himmelen».

Ingen er en øy. Å lese har derfor med mot å gjøre. Mot til å fortolke og reforhandle. Videre handler det om ydmykhet. Om hensikten er å motvirke nedbrytende krefter og felles fiendebilder, må vi lære oss å anerkjenne vår innbyrdes avhengighet, vår grunnleggende interdependens: At mennesket er et relasjonelt vesen, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner.

Og siden vi er innviklet i hverandres liv handler vår egen selvoppfatning også om hvordan samfunnet betrakter oss. Dersom muslimer i det norske samfunnet føler at de mangler grunnleggende ­aksept for hvem de er, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer og deres manifestasjoner oppleves som angrep på egen identitet.

Slik trigges en psykologisk ryggmargsrefleks som bidrar til at utsatte muslimer hegner om gamle tolkninger i stedet for å omfavne nye. Dette kan fort utvikle seg til en ond sirkel.

Glemsomme. Mennesket har en fantastisk glemsomhet, men historien taler for seg. Gjennom å konstruere vrengebilder av minoriteter har det vært mulig å legitimere horrible forbrytelser. I dag skaper muslimhat, mistenkeliggjøring og islamfrykt store lidelser. Ikke bare hos dem som utsettes for angrepet, men i hele samfunnet.

I en tid preget av økende aversjon mot andres religion og kultur, må vi appellere til menneskets iboende verd. Menneskets autonomi impliserer et normativt ansvar for våre omgivelser; et dypt menneskelig engasjement – både individuelt og politisk. Tiden for innsats er for lengst overmoden.

Farhan Shah

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske ­fakultet og islam-rådgiver ved forsknings-­senteret for Prosesstudier, Claremont, CA.