Jon Ivar Dypedal

14

Å sko seg for en negativ fremtid

Jeg er 28 år og mister synet gradvis år for år uten at det er noe å gjøre med. Fremtiden kan nok bli ganske trist selv om jeg prøver så godt jeg kan å ha en rasjonell tilnærming til det som skjer. Jeg må forsøke å akseptere at jeg skal leve resten av livet med enda større begrensninger. Jeg ønsker meg motivasjon og backing, ikke «stakkars deg» -kommentarer.

Publisert: 15. des 2017 / 174 visninger.

For ett år siden fikk jeg min første førerhund. Fordi det er enklere å håndtere en hund mens jeg enda har litt syn, enn det vil være om jeg må lære meg det når jeg ikke ser i det hele tatt. Jeg kunne klart meg uten, men tenkte at hund er lurt før det er for sent. Også er det veldig koselig. Nå har jeg hatt kjøteren i ett år og føler at ting begynner å gå seg til. Det er selvfølgelig ting som er litt stress, som at folk har lyst til å hilse på hunden fordi de synes den er så «søt». Regelen er at førerhunder skal overses når de har på seg selen. Neste gang vil jeg ha en Rottweiler. Ingen vil hilse på en hund som ser farlig ut. Også er hund fint fordi det gjør at jeg føler meg litt mer selvstendig.

Det andre er dette at alle stirrer.

Jeg kan jo ikke se det, men jeg føler veldig sterkt at jeg blir grundig iakttatt. Som om jeg og hunden er noe spesielt og unormalt. Litt på samme måte som bandet Hellbillies synger om negeren på Ål stasjon.  Den eneste løsningen er å heve seg over det man tror folk tenker om en, min erfaring er at folk generelt tenker mer positivt om en enn det man selv gjør. Men jeg føler ofte at jeg må oppføre meg mer blind enn jeg faktisk er bare fordi jeg har «blindehund». Jeg mener det må være rom for annerledeshet selv om samfunnet i stor grad er designet for de funksjonsfriske og da tenker jeg på trafikk, bygg, butikker, reklame, alt det jeg også må forholde meg til hver dag.

Selv om det egentlig er negativt er det for meg et poeng å sko meg for fremtiden. Førerhunden og å lære punktskrift er slike ting.

Men det er verre dette at folk i stor grad synes synd på meg. Egentlig burde folk motivere meg til å gjøre det beste ut av fremtiden, men trøsten kan slå feil og bli en passiv og litt depressiv greie. På studiet hadde jeg et fag som het sjelesorg. Der var det et poeng at man ikke skal være så utrolig trøstende og medfølende hele tiden. Tingen er at trøsten som kommer fra sjelesørgeren kan virke motsatt og at den som skal hjelpes oppfatter sin egen sorg som ulovlig eller feil. Det er ikke «stakkars deg» og triste lyder som gjør at man vil stå på.

Det må være lov å snakke om fremtiden selv om den ser litt trist ut for min del. Det bare hjelper ikke at folk synes synd på meg. I verste fall kan det føre til at jeg graver seg helt ned. Jeg vil heller ha motivasjon og folk som heier på meg.

 

 

Jon Ivar Dypedal er skribent i KABBs «Synlige stemmer» – et prosjekt der fem synshemmede skriver ukentlige artikler. 

 

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
32 minutter siden / 19 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 551 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 502 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
2 dager siden / 2879 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3977 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 309 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2812 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82083 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44583 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35512 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28840 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22850 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22480 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21887 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20383 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19434 visninger

Lesetips

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
32 minutter siden / 19 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2812 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 336 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 153 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 394 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
3 dager siden / 48 visninger
Naive Oslo
av
Erling Rimehaug
4 dager siden / 667 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
4 dager siden / 140 visninger
Les flere

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
32 minutter siden / 19 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 551 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 502 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
2 dager siden / 2879 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3977 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 309 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2812 visninger
Les flere