Verdidebatt

Å sko seg for en negativ fremtid

Jeg er 28 år og mister synet gradvis år for år uten at det er noe å gjøre med. Fremtiden kan nok bli ganske trist selv om jeg prøver så godt jeg kan å ha en rasjonell tilnærming til det som skjer. Jeg må forsøke å akseptere at jeg skal leve resten av livet med enda større begrensninger. Jeg ønsker meg motivasjon og backing, ikke «stakkars deg» -kommentarer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For ett år siden fikk jeg min første førerhund. Fordi det er enklere å håndtere en hund mens jeg enda har litt syn, enn det vil være om jeg må lære meg det når jeg ikke ser i det hele tatt. Jeg kunne klart meg uten, men tenkte at hund er lurt før det er for sent. Også er det veldig koselig. Nå har jeg hatt kjøteren i ett år og føler at ting begynner å gå seg til. Det er selvfølgelig ting som er litt stress, som at folk har lyst til å hilse på hunden fordi de synes den er så «søt». Regelen er at førerhunder skal overses når de har på seg selen. Neste gang vil jeg ha en Rottweiler. Ingen vil hilse på en hund som ser farlig ut. Også er hund fint fordi det gjør at jeg føler meg litt mer selvstendig.

Det andre er dette at alle stirrer.

Jeg kan jo ikke se det, men jeg føler veldig sterkt at jeg blir grundig iakttatt. Som om jeg og hunden er noe spesielt og unormalt. Litt på samme måte som bandet Hellbillies synger om negeren på Ål stasjon.  Den eneste løsningen er å heve seg over det man tror folk tenker om en, min erfaring er at folk generelt tenker mer positivt om en enn det man selv gjør. Men jeg føler ofte at jeg må oppføre meg mer blind enn jeg faktisk er bare fordi jeg har «blindehund». Jeg mener det må være rom for annerledeshet selv om samfunnet i stor grad er designet for de funksjonsfriske og da tenker jeg på trafikk, bygg, butikker, reklame, alt det jeg også må forholde meg til hver dag.

Selv om det egentlig er negativt er det for meg et poeng å sko meg for fremtiden. Førerhunden og å lære punktskrift er slike ting.

Men det er verre dette at folk i stor grad synes synd på meg. Egentlig burde folk motivere meg til å gjøre det beste ut av fremtiden, men trøsten kan slå feil og bli en passiv og litt depressiv greie. På studiet hadde jeg et fag som het sjelesorg. Der var det et poeng at man ikke skal være så utrolig trøstende og medfølende hele tiden. Tingen er at trøsten som kommer fra sjelesørgeren kan virke motsatt og at den som skal hjelpes oppfatter sin egen sorg som ulovlig eller feil. Det er ikke «stakkars deg» og triste lyder som gjør at man vil stå på.

Det må være lov å snakke om fremtiden selv om den ser litt trist ut for min del. Det bare hjelper ikke at folk synes synd på meg. I verste fall kan det føre til at jeg graver seg helt ned. Jeg vil heller ha motivasjon og folk som heier på meg.

Jon Ivar Dypedal er skribent i KABBs «Synlige stemmer» – et prosjekt der fem synshemmede skriver ukentlige artikler. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt