Gudløs multikultur

«En elite har tvunget på det norske folket en liberal innvandringspolitikk fordi de ønsker å erstatte vår kristne enhetskultur med multikulturalismen.» Historieprofessor Terje Tvedt har skrevet en bok som noen - både motstandere og tilhenger - mener støtter en slik påstand.
Men hevder han det? Jeg har riktig nok ikke lest boka, men jeg har lest en rekke intervjuer og kronikker av og om Tvedt, og også lyttet til Civitadebatten der han deltok. Og jeg kan ikke se at han hevder at det er en slik årsakssammenheng mellom innvandring og multikulturalisme. Det bildet han tegner er snarere at den politiske eliten grep nærmest ukritisk til multikulturalismen for å håndtere en innvandring de ikke hadde planlagt.

Flerkultur. Multikulturalisme kan forstås på mange måter. Egentlig er det en ideologi som går ut på at alle kulturer i et samfunn er likeverdige og har krav på å beskyttes mot krav om endring utenfra. Ofte brukes imidlertid ordet bare for å betegne et samfunn preget av flere kulturer. Det kan være rent beskrivende, men det kan også være enten et ideal eller et skremmebilde.
Den norske multikulturalismen slik Tvedt beskriver den, er kjennetegnet av at den ikke vil framheve noen kultur som bedre eller mer «norsk» enn andre kulturer. Man vil ikke snakke om norske verdier, bare om universelle verdier, sier Tvedt etter å ha lest alle stortingsmeldinger om innvandring og integrering.
Det påfallende er at Stortinget samtidig i andre sammenhenger har erklært at Norge bygger på «kristne og humanistiske verdier». Har vi ikke dermed sagt at det er noen verdier som er mer norske enn andre - og at vi også mener de er bedre?

Universelle verdier. Forklaringen på denne motsetningen finnes kanskje i den universalismen som Tvedt har funnet i stortingsdokumentene: Menneskerettighetene framstilles som universelle, noe som alle mennesker og religioner er enige i.
Men når de amerikanske grunnlovsfedrene skrev «Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper», så mente de ikke at alle mennesker er enige i dette. De visste tvert om at det var kontroversielt i store deler av verden.
Når de likevel var overbevist om at disse verdiene var universelle, var det fordi de trodde de var gitt oss av en skaper. Verdiene er ikke universelle fordi alle mennesker tror på dem, men fordi det er slik vi er skapt.

Gudstro. Men gudstro ble forkastet som grunnlag for det norske samfunnet nettopp i de årene Tvedt beskriver som vårt internasjonale gjennombrudd. Samfunnets grunnleggende ideologi skulle formuleres uavhengig av tro og livssyn. Det var ikke av først og fremst av hensyn til de som hadde en annen gudstro enn den kristne, men av hensyn til de som ikke tror.
Dermed ble «humanistiske verdier» lansert som betegnelse på det som alle mennesker står sammen om. Kristne kunne si seg enige, for vi er også humanister - samtidig som human-etikerne bruker det som betegnelse på sitt livssyn.
Vi kunne jo kalt disse verdiene for «vestlige verdier» - for historisk sett er de det. Men det ville virket ekskluderende på de som kommer fra andre deler av verden, og smake av kolonialistisk tankegang om at vi er bedre enn andre.
Vi kunne sagt at menneskerettighetene er norske verdier, som vi legger til grunn i vårt samfunn - selv om de deles med andre. Vi kunne sagt at dette er verdier som hos oss springer ut av vår kristne kultur.

Innvandring. Når myndighetene valgte å ikke si det slik, henger det nok sammen med innvandringen. Det var ikke slik at myndighetene ønsket mest mulig innvandring. Tvert om: Fra innvandringsstoppen i 1974 innføres stadig nye restriksjoner som skal begrense tilstrømmingen. Men innstrammingene kom ofte i etterkant av nye typer innvandring - og dessuten setter Norges politiske idealer grenser for hva slags restriksjoner vi kan innføre. Dermed ble det flerkulturelle samfunn et faktum.
Det var for å håndtere denne situasjonen at myndighetene tok i bruk en multikulturalistisk retorikk som skulle begrunne fellesskap på tvers av kulturforskjeller. Men det løste ikke spørsmålet om hva som konstituerer et nasjonalt fellesskap.
«Til tross for integrasjonsretorikken siden 1970-tallet om gjensidighet og likeverd, har forestillingen om nasjonen som noe udelt og bevaringsverdig fått leve videre», skriver Grete Brochmann i Norsk innvandringshistorie.
Denne problemstillingen har den offisielle retorikken gjort det umulig å diskutere - og derfor tyter den fram mange steder - og nå altså i debatten om Terje Tvedt og hans bok.
Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til finne ut av dette?