Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen

Forsoningslæren er noe av det mest ubegripelige ved tradisjonell kristendom, synes jeg (selv om jeg tidligere i livet fant den fullkomment logisk).

Litt folkelig uttrykt er altså tanken at en sint Gud krever et oppgjør fra de menneskene han har skapt i sitt bilde - et oppgjør de ikke er i stand til å ta. Derfor må de straffes. Så viser det seg at han har en løsning i bakhånd, som han kan blidgjøre seg selv med. Ved å la sin egen sønn bli pint og drept, så kan han anse dette som en stedfortredende straff. Han retter altså baker for smed, for å si det med Johan Hermann Wessel.

Menneskene er ikke dermed nødvendigvis kvitt Guds vrede - for forsoningen gjelder jo bare dem som tror det forholder seg slik som beskrevet. De øvrige slipper ikke unna straffen, som nå gjøres ekstra pinefull.

Det står mye om Guds vrede i GT. Der møter vi en Gud som ikke lar seg fornærme uten at det medfører grufulle straffedommer. Ja, i fortellingen om Noah og vannflommen er han så misfornøyd med hele skaperverket sitt at han vil ødelegge det meste av det. Etter "syndfloden" angrer han, kan vi lese, men tilfreds med menneskene blir han likevel ikke. De skikker seg ikke slik han hadde tenkt.

Hvordan kan raseriet over den feilvaren han har skapt, mildnes ved at han lar sin sønn korsfeste? Hvordan samsvarer dette med forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet – uten at gudsbildet blir schizofrent?