Eivor Andersen Oftestad

37

Oppfordringen til biskopen er klar

Om tilliten til Oslo Katolske Bispedømme skal gjenreises, må det personlige ansvaret vektlegges.

Publisert: 14. des 2017

Forrige uke fikk Oslo Katolske Bispedømme foretaksbot for grovt uaktsomt bedrageri. Ingen ble stilt til personlig ansvar, men retten fastslo grovt tillitsbrudd overfor samfunnet.

For katolikker står en rekke spørsmål i kø: Hvordan går vi videre med dette som kirke? Er kirken bare et bedriftsforetak som bygger sin troverdighet på juridiske vurderinger, eller fordrer det noe mer å være kirke? Det er også opplagt å spørre om den nåværende ledelsen i det hele tatt kan fortsette.

Lojalitetskultur. Slik saken står nå, kan det faktisk skje at kirken ruller videre med samme biskop og samme økonom. Tilliten til kirken er ødelagt i samfunnet og settes på prøve for mange troende. I grøfta ligger alle de som varslet og kritiserte innenfra. Flere har sagt opp, og flere er sykemeldte. De hadde vanskelig for å nå frem, ikke bare til Vatikanet som står bak biskopen, men også til den øvrige katolske kirke i Norge, hvor lojaliteten mot biskopen er svært høy.

Et av problemene i denne saken er at det er vanskelig å kritisere en biskop som opptrer nærmest på vegne av Gud. Man kritiserer ikke biskopen i et lite katolsk land som Norge. Og det finnes få eller ingen egnede fora å diskutere dette i.

I OKBs årsskrift SEGL 2016, finner vi en artikkel om kirkekritikk av den katolske teologen Tracey Rowland, medlem av pavens internasjonale råd. Artikkelen kaster indirekte et sterkt kritisk lys på utviklingen i OKB. Det Rowland misliker aller mest er nemlig at kirker drives som bedrifter. Da gjøres bispedømmer om til foretak og legitim bispeautoritet delegeres til bedriftsøkonomer.

Umyndiggjør. På denne måten minimeres mulighetene for at enkeltpersoner står ansvarlige, sier hun. Den enkeltes dømmekraft blir vanskelig å etterspore. I et slikt system, sier Rowland, er ansvar så diffust at det ikke gis mulighet til å utføre ekte lederskap, ekte heroisme og ekte karismatisk førerskap.

Og hvorfor er nettopp dette så viktig? Jo, fordi kirken bare kan vokse ved personlige møter med mennesker som opptrer med integritet.  

Da snusket i OKB kom for dagen i 2014, var bedriftsmodellen – med hva det innebar av ledelsesstrukturer, store lønnsforskjeller, nedprioritering av det innholdsmessige og prioritering av det administrative – allerede etablert. Tallene taler for seg selv: Mens pastoralavdelingen, som skal dekke både trosopplæring og familiekontor på bispedømmeplan, i dag har to ansatte, har husholdningen i bispegården ti ansatte, medlemssenteret som ajourfører registeret 11 ansatte og «økonomi og eiendom» 16 ansatte.

Ikke til salgs. Kanskje var det derfor ledelsen søkte råd hos landets dyreste omdømmeeksperter og advokater? Men at omdømme ikke kan kjøpes for penger, og at det var kirkens egen troverdighet som var innsatsen i denne saken, kunne nesten hvem som helst ha fortalt dem. Biskop Grgic av Tromsø gav klart råd, langt bedre og billigere enn Geelmuyden Kiese. For ham var det fremtredende i saken ikke argumenter omkring lover og regler, men det moralske: «Moralsk har vi sviktet, og derfor betaler vi tilbake».

OKB valgte en annen linje og gikk til sivilsak for å unngå å betale tilbake det staten mener at de skylder. De fikk ikke medhold, men gav seg ikke og anket. Da dommen i straffesaken fastslo grovt uaktsomt bedrageri, var bispedømmets administrative ansikt utad skuffet og sa klart fra om sin uenighet.

«Herrejesus», responderte Trygve Hegnar i Finansavisens leder, og snakket for folk flest: «Slikt kan man selvfølgelig si hvis man er en vanlig gangster, men vi snakker her om den katolske kirke og medlemsjuks».

Klar oppfordring. Tracey Rowland vil ikke bare ha mindre bedriftsideologi i kirken, hun vil også ha flere biskoper «som er rede til å lede og ta personlig ansvar for det som skjer eller ikke skjer under hans tilsyn». Oppfordringen til Oslo katolske biskop burde med dette være klar nok.

For handler det ikke rett og slett om å ta ansvar, vise ydmykhet overfor det norske samfunnsfellesskapet, betale tilbake det som er urettmessig ervervet, si unnskyld overfor de som ligger i grøfta, og gå av om nødvendig?

Kirken er ikke et bedriftsforetak. Derfor er den personlige dimensjonen i ansvaret nødvendig for å gjenreise tilliten.

Eivor Andersen Oftestad

Forsker og forfatter, MF

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddvar Moi

17 innlegg  54 kommentarer

To saker som ikke bør blandes sammen

Publisert over 1 år siden

Jeg har selv tenkt å skrive i Vårt Land om konklusjonene etter dommen i tingretten, men har tenkt å vente til dommen er rettskraftig. Men i motsetning til Eivor Oftestad oppfatter jeg at dette handler om den uriktige registeringen – som stoppet i oktober 2014 etter press utenfra, ikke innefra OKB – og at problemene som noen mennesker har opplevd innenfor bispedømmets administrasjon er en separat sak.

Så da Vårt Land i en lederartikkel nylig spurte hvordan tilliten til Oslo katolske bispedømme kan gjenopprettes, tenkte jeg (og det mener jeg fortsatt) at det må være gjennom å ha en solid og skikkelig registrering av våre medlemmer – noe vi har hatt de siste tre åra.

Noen personer som var og er ansatt i OKB, og deres nærmeste, har utvilsom opplevd problemer i forb. med sitt arbeid, men jeg kan ikke se at det tjener noen at de to sakene blandes sammen. Og folk flest vet jo bare om problemet med medlemsregistreringen, og de interne arbeidsmessige problemene (som noen opplevde) roter bare saken til for disse utenforstående, og (syns jeg) bør heller tas opp i andre fora.

1 liker  
Kommentar #2

Eirik A. Steenhoff

25 innlegg  461 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Oddvar Moi. Gå til den siterte teksten.
Og folk flest vet jo bare om problemet med medlemsregistreringen, og de interne arbeidsmessige problemene (som noen opplevde) roter bare saken til for disse utenforstående, og (syns jeg) bør heller tas opp i andre fora.

Litt av poenget til Eivor var vel at det ikke finnes noen slike "andre fora."

1 liker  
Kommentar #3

Oddvar Moi

17 innlegg  54 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Til Eirik

Problemene enkelte opplevde på arbeidsplassen er vel egentlig ikke offentlige saker. Å blande dette sammen med medlemsregistreringen er i alle fall ikke fruktbart (syns jeg).

1 liker  
Kommentar #4

Eirik A. Steenhoff

25 innlegg  461 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Det har offentlig interesse om det er snakk om varslere som er blitt tiet ihjel. Jeg er ikke sikker på om det gjelder for alle som har sluttet, og jeg er ikke enig med Eivor i alt hun skriver her, men jeg synes ikke personalsakene er irrelevante for saken som helhet.

2 liker  
Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

Klar oppfordring. Tracey Rowland vil ikke bare ha mindre bedriftsideologi i kirken, hun vil også ha flere biskoper «som er rede til å lede og ta personlig ansvar for det som skjer eller ikke skjer under hans tilsyn». Oppfordringen til Oslo katolske biskop burde med dette være klar nok.

For handler det ikke rett og slett om å ta ansvar, vise ydmykhet overfor det norske samfunnsfellesskapet, betale tilbake det som er urettmessig ervervet, si unnskyld overfor de som ligger i grøfta, og gå av om nødvendig?

Kirken er ikke et bedriftsforetak. Derfor er den personlige dimensjonen i ansvaret nødvendig for å gjenreise tilliten.

Sett fra Trondheim har Bernt Eidsvig vært en god biskop. Han fikk en utakknemlig oppgave med å rydde opp i et bispedømme som var en brakkmark av skadeverk og skadeskutte menighetsmedlemmer. Over årene har han klart å legge til rette for at menigheten særlig i Trondheim har føyet seg sammen, og han har vært med på de tunge grepene for å få bygget den nye domkirken. I Trondheim alene er det et storverk som nå er sluttført. Han har også ryddet opp i mange organisasjons- og personalsaker som tidligere var neglisjert. Midt-Norge Stift er ført inn i en ny tid av biskopen, og han har en varm kjerne av støttespillere her som mer enn gjerne vil beholde ham til evig tid. Spør oss i Trondheim hva en dårlig biskop er og vi skal fortelle deg hvor du finner ham.

Samtidig er også Midt-Norge rammet av medlemsskapsjukset og -rotet. Rettssaken viste at biskopen kunne ha grepet inn tidligere, men at han selv ikke var direkte eller personlig ansvarlig for de handlinger som ble avdekket. Han har ført en balansert kamp innad og overfor myndighetene for å bringe sannheten frem, og erkjenner at man hadde for dårlige rutiner, og for dårlige tjenere av ulik karakter, som ikke hadde tilstrekkelig god ledelse. Denne ledelsesproblematikken har vært til stede i OKB i mange tiår. Før Eidsvig ble det knapt løftet en finger for å løse annet enn dagligdagse oppgaver. Knapt nok det. Jeg tror bare biskopen selv vet hvor mye han har arbeidet for å snu en skute uten ratt og ror. 

Om man vil kan man trekke sammenligninger til Vatikanet i dag hvor pave Frans må disiplinere evnukkene som har gått for lenge uten tilsyn og tilrettevisning, og som protesterer på at paven innbiller seg at han kan komme her og komme her og blande seg opp i teologiske og administrative spørsmål. 

Vatikanet har avvist å la Eidsvig gå av under den strevsomme perioden som har vært. Dette kan man sikkert mene litt forskjellig om, men til gjengjeld har han nå ordnet opp, møtt straffen og innrettet virksomheten slik at fortredelighetene ikke skal gjenta seg i hans tid så fremt han kan avhjelpe det. 

Når han i løpet av et års tid forlater Trondheim vil det være med hevet hode mens vi andre bøyer oss i takknemlighet. Om han da får anledning til å velge en annen vei vet vi ikke. 

Vi vet heller ikke hvem som kommer i stedet. Vår størrelse tatt i betraktning vil det mest sannsynlig være en som skal i opplæring for større oppgaver senere. Sett i lys av dette fikk vi en biskop i Eidsvig som ble bedre enn vi hadde fortjent. Blandt nordmenn er det bare to tre navn som peker seg ut som mulige etterfølgere. Den eldre generasjon av prelater i Norge har kompromittert seg foran bispevalget til Trondheim. Etterfølgeren må bli en yngre som kan bygge seg opp til en større fremtid. Da har vi noen få gode som kan bære byrden videre, og de har hatt et godt forbilde de senere år. 

Kommentar #6

Øyvind Norderval

13 innlegg  462 kommentarer

Lytt til Njål Kristiansen!

Publisert over 1 år siden

Jeg er forsikitg med å ytre meg om andre kirkesamfunn enn mitt eget. Men det er interesssant når fotfolket i Den katolske kirke reagerer over enkeltes behov for å mobbe biskop Bernt Eidsvig. Lytt derfor til Njål Kristiansen.

1 liker  
Kommentar #7

Else Lien

1 innlegg  10 kommentarer

Sosial kontroll

Publisert over 1 år siden

"Men det er interessant når fotfolket i Den katolske kirke reagerer over enkeltes behov for å mobbe biskop Bernt Eidsvig." 

Jeg har selv opplevd helt alminnelig mobbing i Den katolske kirke : Spredning av konspirasjoner om meg bak min rygg til personer jeg ikke kjenner, samt fotfølging og stirring i det offentlige rom. Tidligere har jeg hatt flere retretter og også samtaler i klostre i utlandet, så jeg vet at dette ikke er vanlig katolsk praksis. Jeg har opplevd det hele som et forsøk på å kreve sosial kontroll over meg.

Konspirasjoner er helt umulig å diskutere, så det har bare vært å komme seg vekk og tie, - og å be en liten bønn til Gud om å få være i fred.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere