Eyvind Skeie

61    47

Ord og hellig skrift

Så langt som det er mulig bruker jeg aldri det personlige pronomenet han om Gud. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de ­senere årene er det ganske konsekvent ­gjennomført.

Publisert: 14. des 2017 / 154 visninger.

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de ­bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.»

Klinger sammen. For meg ­betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle ­typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Som et hjerteforhold. Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden, innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være ­feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter.

De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. ­

Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

Århundrers patina. I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske ­fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og ­refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Modersvingen. Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang. Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Ordet blir menneske. Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske.­ Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift.

For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

Eyvind Skeie

Teolog, forfatter, 
komponist

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
9 minutter siden / 476 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
12 minutter siden / 476 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 1 time siden / 375 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 476 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 476 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 476 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 476 visninger
Roar Flacké kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 3 timer siden / 375 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 476 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 3 timer siden / 208 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 3 timer siden / 208 visninger
Les flere