Hallvard Thomas Hole

Prest i Den katolske kirke
29

En fødsel til anstøt

Fra kristendommens begynnelse er det tradisjonelt sett Jesu kors som har vært det anstøtelige og uforstandige når vi følger Paulus’ utlegning om Guds og menneskers visdom for korinterne. Det gjelder fortsatt at korset er en kraft til frelse, en visdom som verden ser på som dårskap. Men i dag er det også en annen forløsende kraft verden ergrer seg over, og som den ser på som anstøtelig – Jesu fødsel.

Publisert: 14. des 2017

Tanken om gudefødsler ikke var noe fremmed i antikken. Halvguder var en integrert del av de mytologiske trossystemene. Også keiser Augustus, som er en viktig person i evangeliets beretning om Jesu fødsel, lot seg ære som «sønn av den guddommelige Julius». Det understreker bare ytterligere evangelisten Lukas’ ærend, som er å fortelle hvem Jesus er. For kirken ble dette også viktige nyanser i de kommende århundrer. Det var viktig å bruke de riktige ordene om Maria. Hun var gudføderske og mor, ikke guddommelig mor.

At fødsler var en viktig hendelse for jødene, også i religiøs forstand, understreker Lukas når han forteller om Johannes Døperens fødsel. Det var Gud som hadde vist sin barmhjertighet overfor Sakarja og hans kone Elisabeth da han lot dem få en sønn på sine gamle dager. Om tanken på at den høyeste og eneste Gud selv skulle komme til jorden var fjern for jødisk tro, så var tanken på at et menneske kunne være sendt fra Gud ikke det. Allerede Eva ble lovet en etterkommer som skulle knuse slangens hode, og Jeremia, som var kjent av Gud før han ble formet i sin mors liv, ble utvalgt til profet før han ble født.

I den grad all guddomstro i dag forkastes av materialister og ateister, og særlig den kristne tro, så fortegner en gudefødsel seg som et anstøt, og tanken på at et menneske er sendt fra Gud som noe uforstandig - et angrep på fornuften. Om det ikke er uttalt, så er den praktiske materialisme og ateismen tilstede i julefeiringen rundt om det ganske land. Når Guds fødsel ikke lenger er poenget med feiringen, da trer hedonismen inn, som vil maksimere følelsen av lykke. Da hjelper det ikke med psykologer som advarer mot å prøve å skape den ultimate julestemningen – det er jo den som er hele poenget med feiringen! Heldigvis klarer vi ikke å skape den stemningen uten menneskene rundt oss, og ofte er det på grunn av dem vi blir ekstra lykkelige i julen. Så høytiden er ikke berøvet sin medmenneskelighet, men likevel er det sannsynligvis mange som vil benyttet julestemningspillen hvis den hadde kommet på blå resept.

Det kristne budskapet i julefeiringen har derfor blitt til et praktisk anstøt. Det plager oss hvert år, enten det er snakk om julesanger eller julegudstjenester. Jesu fødsel ødelegger rett og slett julestemningen for mange, den som de med omhu prøver å skape med nisseluer og ribbefett. Å lese juleevangeliet blir kleint. Når man skal sette opp juleforestillinger, så må det bli med utdrag fra koranen eller religiøst avstumpede julesanger, slik at det ikke blir til forkleinelse for noen. Denne teksten kommer sikkert også til å være til forkleinelse for enkelte og fornærmere deres religiøse forhold til mandler og marsipangriser. Det virkelige anstøt ligger likevel ikke i nærværet av kristne fortellinger i samfunnet og det offentlige rom, men i budskapet om hvem barnet i Betlehem er: Guds Sønn og menneskets Frelser, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av en jomfru.

Jomfru Marias forløsning er samtidig en forløsning i menneskehetens historie: Gud selv er blitt menneske og i ham alene er vår frelse.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere