Kommentar

Gammel vin, ferskt brød

Kanskje er vår tids skepsis mot tidsånden vår blindflekk?

‘ Jeg lengter efter den gamle kirken paa klippen, som aldrig har sagt at en ting er god fordi den er ny eller god fordi den er gammel, men tværtimot har til sakramente vinen som er bedst naar den er gammel og brødet som er bedst naar det er nyt.’

Sitatet er hentet fra et brev Sigrid Undset skrev til Nini Roll Anker i 1920. Utsagnet gjelder fortsatt, og det gjelder alle kirkesamfunn. Kristendommen er en historisk religion. Det betyr at vi alltid vil se oss tilbake, til de hendelsene som en gang skapte kristendommen.

Like fullt er kristendommen også en samtidsreligion. Fortida har ingen verdi i seg selv. Det er når den slår rot i det som til enhver tid er nåtid at fortida får betydning og innflytelse. Derfor er fortidas funksjon en samtidsting. Samtida er også konstituerende for kristendommen, all kristendom er inkarnert i en tid.

Gammelt og nytt

Det er ingenting kristelig som er bra utelukkende fordi det er gammelt eller fordi det er nytt. Det er ingenting kristelig som er dårlig utelukkende fordi det er gammelt eller fordi det er nytt. Noe i kirka skal være gammelt, og noe skal være nytt.

Kirkas oppgave i dag er – som det har vært i århundrene før – å skjelne mellom de to. Hva skal man holde fast ved, spare på, slik at det modnes som vin? Og hva skal man lage nytt hver dag, slik at det er ferskt som brød? Og finnes det noe som en gang var god vin, men som nå er gjæra og må helles ut?

Valget mellom det gamle og det nye blir tatt mange ganger i hver eneste gudstjeneste. Om man nedtegner en gudstjeneste - alle ordene som sies, tonene som høres og bevegelsene som gjøres - vil man raskt se at den er et konglomerat av tekster og praksiser hentet fra ulike tider.

Gamle bibelord settes side om side med en dagfersk preken, liturgien er satt sammen av tekster fra Arons tid og det Kirkemøtet vedtok ved forrige reform. Musikken vi hører kommer fra et spenn på mange hundre år. Klærne presten bærer har dype røtter og helt nye betydninger.

Det oppleves helt naturlig. Og det er det også. For i livene våre er det jo slik mening oppstår: Jeg syr hele tida sammen mitt eget syn på verden utfra de samtalene jeg deltar i, de bøkene jeg leser, det jeg erfarer, det som treffer meg i noe jeg hører på radio. Mening oppstår fra en uoversiktlig strøm av ulike kilder. Noe springer oss i møte, andre ting glir umerkelig forbi.

Det er ikke annerledes for teologien. Den kan potensielt integrere alt, alle tekster, alle erfaringer, hele verden, hele historien. Den ser stadig vekk bort fra store deler av virkeligheten.

Hvordan velge?

Men hva er egentlig det styrende prinsippet? Hvordan velges det som skal få være med ogdet man tar avstand fra, eller bare ignorerer? Spørsmålet forholder seg til en tidsakse, men også til helt andre akser.

Det må være et mål å gjøre kriteriene for valgene man tar tydelige for seg selv og andre. Alltid å spørre: Er det sant? Er det godt? Er det kristent? Slike kriterier er ikke enkle å manøvrere, og de er hele tida gjenstand for tøyning og nyfortolkning i seg selv. Det er til syvende og sist kirkas dømmekraft som får avgjøre. Og siden dømmekraften er like ufullkomment som alt annet menneskelig, kan avgjørelsene bli feil. Derfor er også ethvert teologisk utsagn usikkert, en prøveballong sendt mot himmelen. Men det avgjørende teologiske spørsmålet kan aldri bli: Har noen gjort dette før? Eller: Hvordan finne på noe nytt her?

Tidsånden

Mange kristne frykter tidsånden. Det som kommer fra vår tid, vil man styre unna. Men i kristen tro finnes det ikke noe som står utenfor tida, noe vi har tilgang til uavhengig av tid. Tid står mot tid, ikke tidsånd mot evighet. Vi må ikke forveksle det gamle med det evige, og vi må ikke forveksle det nye med det beste. Alt er eller har en gang vært en del av sin tids ånd, om det er i opposisjon til den eller i samsvar med den. Den som ikke er av tidsånden, hvor er vedkommende egentlig fra?

Alle tider har sine blindflekker. Kanskje er skepsisen mot tidsånden vår tids blindflekk? I stedet for å avvise samtida og tidsånden kan vi kanskje lære noe av den. Stille de samme spørsmålene: Er det godt? Er det sant? Er det kristelig? Da blir ikke resultatet kategoriske avvisninger eller ureflekterte omfavnelser, men en kritisk samtale mellom to tider. Slik kan kirka sette sammen et måltid av ferskt brød og gammel vin.

Publisert i Vårt Land 14.12.17

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar