Halvor Nordhaug

35

Kommunen er en lunefull venn

Det finnes mange eksempler på drastiske kutt i de kommunale bevilgningene til kirken når rammene blir trange. Disse kuttene skjer ikke bare med ostehøvel, der man skjærer smått og pent, men også med øks.

Publisert: 13. des 2017

Kirkevergen i Oslo, Robert Wright, skriver i Vår Land 11.desember et innlegg med tittelen «Avgjørende forbindelse», og sikter til forbindelsen mellom kirke og kommune. Med eksempler fra Oslo viser han at denne forbindelsen fungerer godt, blant annet innen diakonien. Slikt er trivelig lesning, og jeg kjenner tilsvarende eksempler både fra Bergen og flere andre kommuner i Bjørgvin.


Men dette bildet er langt mer sammensatt enn Wright gir inntrykk av. Det finnes mange eksempler på drastiske kutt i de kommunale bevilgningene til kirken når rammene blir trange. Disse kuttene skjer ikke bare med ostehøvel, der man skjærer smått og pent, men også med øks. Tilsvarende radikale grep mot kirkeøkonomien som kan skje kommunalt, ser vi ikke for de statlige bevilgningers vedkommende. Også staten kan være smålig i forhold til kirken, som kjent. Men forutsigbarheten synes å være mindre og vilkårligheten større i flere kommunestyrer enn på Stortinget.


Kommunene har langt trening i å skyve vedlikeholdet av kirkebyggene foran seg. (Det gjelder vel ikke minst i Oslo?) Men fordi kirkehuset og gravplassen er noe folk ser helt konkret foran seg og er svært opptatt av, så har kommunene likevel syn for nettopp dette. Det samme er dessverre ikke alltid tilfellet for det som er selve livet i menighetene gjennom uken i form av diakoni, kirkemusikk, barne- og ungdomsarbeid osv. Utfra intensjonen i Kirkeloven skal kommunen bevilge midler også til dette. Men her er praksisen særdeles varierende.
På denne bakgrunn mener jeg, som jeg skrev i mitt innlegg 4. desember («Det beste fra to verdener»), at kommunene bør beholde ansvaret for finansiering av kirkebygg og gravplasser, for dette har de syn for. De øvrige bevilgningene til kirken fra det offentlige bør gå gjennom staten, og fordeles ut i kirken av kirkens egne organer.


Med en slik ordning får vi med oss det som fungerer best i forholdet mellom kirken og kommunen. Når så den øvrige virksomheten koples løs fra kommunestrukturen, blir det lettere å oppnå en mer rettferdig fordeling mellom menighetene i ulike kommuner, og også foreta de organisatoriske endringer av kirken som nødvendigvis må komme.
Den norske kirke er i dag en svært sammensatt og lite effektiv organisasjon med over 400 fellesråd, mange med svært få ansatte. I tillegg kommer prestetjenesten med biskopene og 11 bispedømmeråd som arbeidsgivere. Alle disse rådene både lokalt og regionalt har ansvar for personal, økonomi og administrasjon.

Fra Wrights utsiktspunkt som kirkeverge i Oslo kan nok kommunens og fellesrådets størrelse virke som en rasjonell enhet. Men Oslo er svært langt fra en typisk norsk kommune, og erfaringene herfra kan ikke danne utgangspunkt for en ordning av forholdet mellom kommune og kirke som skal gjelde for hele landet.
Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne Dahl Nygaard

15 innlegg  22 kommentarer

Kirkens menighet er en lokal virksomhet

Publisert nesten 3 år siden

Som biskop Nordhaug sikkert vet vel så godt som enn en landsens kirkeverge, er kirkens virksomhet først og fremst lokal. En folkekirke, slik grunnloven beskriver Den norske kirke, må ha en sterk lokal forankring.

Engasjementet for å beholde en presten i en mindre kommune, finnes ikke i Oslo eller Bergen for den saks skyld. Og er det ikke noe lokalt engasjement, tror jeg neppe at løsningen ligger i mer sentralstyring. Skal folk engasjere seg i menighetene må de få lov til å ta beslutninger og ikke bare være en høringsinstans for prester og biskoper.

Rent maktpolitisk skjønner jeg at presteforeninga og biskopene, gjør det de kan for å kontrollere DNK, utvanne demokratiet og beholde/utvide sin innflytelse. Men kom ikke å si at det har noe med menighetsbygging å gjøre.

Noe som skal drive med lokalt arbeid, må hovedsakelig også være styrt og organisert lokalt. Kirkemøtet kan lage et fellesskap, gjennom å gjeninnføre en felles liturgi for alle menigheter, slik at den er gjenkjennbar for menigmann.

At prestetjenesten helst ikke vil være i samme organisasjon som øvrige kirkelige ansatte, reder ikke akkurat grunnen for et godt samarbeid, uansett hvordan fremtidig organisering av Den norske kirke blir.

Tror derfor vi bør beholde todelingen av arbeidsgiverlinjene. Uansett har ikke fellesrådene, råd til å drive personalpolitikk på den måten prestetjenesten gjør. I Nord-Hålogaland bispedømme er personalkostnaden pr. ansatt eksklusive pensjon over 800 000. Dersom de lokale fellesrådene skulle drive på en slik måte, ville det være kroken på døra.

Biskoper har sikkert god greie på liturgi, vegetarmat og oljeutvinning. Men økonomi og organisering, er ikke deres sterke side.

Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge i Måsøy

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere