Kommentar

Å gjøre det kjente nytt

Cecilie Løveids dikt om 22. juli viser hvordan kunsten gir kunnskap.

Å hylle kunsten og litteraturen får ofte noe festtaleaktig og litt desperat over seg. For hvis det er så selvsagt at kunsten er viktig, hvorfor trenger vi å si det så høyt – og så ofte? Vi ønsker en kunst å speile oss i, eller en kunst som løfter oss, eller utfordrer oss. Og vi ønsker en kunst som kaster lys over tida vi lever i. Det kan være ønsket om den store innvandrerromanen, eller filmatiseringen av 22. juli.

Underliggjøring

Den som har studert litteratur på universitet eller høyskole, er antakelig godt kjent med uttrykket «underliggjøring». Det handler kort og godt om å gjøre det velkjente underlig igjen, slik at du kan se det med friske øyne. Om å få det som har størknet til å bevege seg.

22. juli er en av disse hendelsene som trenger å underliggjøres, fordi den føles så gjennomlyst og utsnakket, at det er vanskelig å fatte omfanget av tragedien. Etter sjokket og vantroen kom hverdagen snikende tilbake, og hendelsen ble stående igjen som et monument. Alle vet kjensgjerningene – antall ofre, viktige klokkeslett, gummibåten, Sundvollen, rosetoget – men likevel er det som om vi ikke helt forstår.

Bli grepet

Det er i alle fall slike erkjennelser jeg selv kan få i små drypp, som da jeg leste Vårt Lands hovedsak på lørdag, om 22. juli og hatet mot Arbeiderpartiet: Denne saken forstår jeg ikke omfanget av. For det var jo ikke jeg som ble rammet, selv om det gjerne sies at det var et angrep på hele nasjonen og våre verdier. Selv slapp jeg unna. Jeg mistet ikke et barn eller en venn. Livet gikk videre.

Nettopp derfor forstår jeg godt ønsket om en litteratur og kunst som tematiserer grusomhetene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det inneholder en forventning om at kunsten betyr noe, og at den kan fortelle oss noe om det vi tror vi allerede vet, på en måte som kanskje gjør oss i stand til å gripe det – og bli grepet av det.

Annen kunnskap

I alle fall er det dét som skjer når jeg leser Cecilie Løveids seneste diktsamling, Vandreutstillinger, som ga henne Brageprisen for noen uker siden. Her står diktet «Straff», som fantaserer om hva slags straff Breivik kunne fått: «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal han leies frem til hver eneste grav. (...) Han skal spille inn en godnattsang til hver eneste en». Diktet ble publisert i Aftenposten i 2013, og har fått mye oppmerksomhet.

Den midtre avdelingen i Vandreutstillinger heter «Redningsoperasjoner», og her fins flere 22. juli-dikt. Diktene gjør at jeg fornemmer omfanget av tragedien på en måte jeg ikke har klart siden de første dagene etter hendelsen. Jeg får med andre ord en slags kunnskap sakprosaen eller journalistikken ikke gir meg. Det betyr ikke at dikt er bedre enn sakprosa, men at den kunstneriske tilnærmingen er med på å fylle ut bildet. Det er derfor vi voksne mennesker fortsetter å dikte, tenker jeg – og trenger ingen festtale for å overbevises.

Redningsoperasjoner

Man kan kanskje lese tittelen «Redningsoperasjoner» som en slags tragisk ironi, med tanke på Gjørv-rapportens knusende dom over beredskapen. Men det er ikke dette Løveid er opptatt av. Jeg tror heller hun vil vise at det er diktene som er små redningsoperasjoner: «En fortelling er alltid en redningsoperasjon», siterer hun den engelske kunsthistorikeren John Berger på, i et dikt om deportasjonen av jøder i Norge i 1942.

Samtidig er Løveid smertelig klar over diktningens begrensninger. Om poeten Gunvor Hofmos deporterte venninne, Ruth Maier, skriver Løveid: «Ingen fortelling kan redde hennes Ruth tilbake. Ingen dikt heller.» Diktene kan ikke gjøre opp for grusomhetene, men kanskje kan de gi trøst?

Trøst

Det er i alle fall «Trøst» som er tittelen på bokas vakreste og vondeste dikt. Selv har jeg ikke lest noe som har gjort større inntrykk på meg dette litteraturåret: «De sto på fergen til og fra og gråt på fergen til og fra», åpner diktet, som knytter ferge­turene til og fra Utøya med fergemannen i gresk mytologi – som ifølge myten henter de døde. Plutselig kommer noen flyvende lavt over vannflaten: «Det er Teskjekjerringa med sus i serken», står det. Og så kommer Knerten og Labbetuss og Blåfjellnissene og Karsten og Petra – generasjoner med trøstende figurer fra Barne-TV.

Du minnes hvor fulle av minner og forestillinger hvert eneste ukrenkelige liv er: Alle disse figurene som beleirer barne­sinnene, sammen med alle mulige fantasier og drømmer som følger gjennom livet. Det er som om forbrytelsens omfang blir klart for meg ennå en gang.

«De trøster så godt de kan, disse englene», står det mot slutten. Og det gjør diktet også. Men diktet vet samtidig at trøsten det prøver å gi, ikke kan redde noen. Kanskje er det derfor trøsten virker så sterk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar