Jerusalem i støpeskjeen- anerkjennelse av alle parter, ikke kun de få

Øst-Jerusalem er ansett som okkupert territorium. USA, Tsjekkia og Russland anser Jerusalem som Israels hovedstad. De aller fleste land har ambassadene sine i Tel Aviv, mens noen også har konsulater i Jerusalem. Å anerkjenne Jerusalem som hovedstaden i Israel er en provokasjon. Dette har ingen hjemmel i noen form for lovverk, og da spesielt internasjonal.

Samtlige verdensledere har advart mot at dette kan få katastrofale konsekvenser. Andre har advart mot at helvetes porter har blitt åpnet. Demonstrasjoner har funnet sted over hele verden i protest mot anerkjennelsene, og minst to palestinere har mistet livet i sammenstøt med israelsk politi. I deler av det palestinske miljøet blir dette tolket som et punktum for deres rett til byen, noe som er forståelig. Konsekvensene av anerkjennelsen har vi bare sett begynnelsen av.

Få land har ønsket denne anerkjennelsen velkommen. I øst og vest, blant allierte og mindre USA-entusiaster, har dette fått negativ mottakelse. FN har fordømt den, og det har samtlige verdensledere, de fleste land sier tydelig at det er ingen forandring i statusen til Jerusalem. Den Koptiske paven i Egypt har avlyst et møte med Pence, i protest mot anerkjennelsen. Muftien i Kairo har også avlyst et møte med Pence og sa ”hvordan kan jeg sitte med de som har gitt borte noe de ikke eier, til noen som ikke fortjener det?”. Pence er heller ikke velkommen i Palestina. Pave Francis ber for en bevaring av status quo.

En slik anerkjennelse er en direkte ignorering av byens politiske, historiske og juridiske status, samtidig som det undergraver palestinernes rett til byen på lang sikt. Ingen stat har juridisk rett til å overkjøre internasjonal rett unilateralt, og derfor bør USAs anerkjennelse kritiseres i aller høyeste grad.

For palestinerne er Jerusalem et stridstema som er høyt på forhandlingslisten. At Israel får enerett til byen, er et overgrep av deres rettigheter. Jordan, som har en de facto styrelsesmyndighet over byen, og da spesielt over muslimske og kristne helligdommer, har åpenlyst avslått anerkjennelsen med begrunnelsen at det var brudd på internasjonalt lovverk. USA har mistet mye respekt i en region hvor de har lenge slitt med omdømmeproblematikk i lengre tid, og slik kan de ytterliger undergrave eget forhold til et av verdens viktigste regioner.

Å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad er å overkjøre palestinerens medrett til byen, så vel som kristne og muslimers. Å bruker internasjonal rett for å få medhold til å hevde at Vest-Jerusalem er israelsk, også bruke det samme lovverket til å forsømme ens forpliktelser til internasjonal rett, er misbruk av det juridiske systemet. Et slikt overgrep av loven er en dirkete undergraving av videre fredsforhandlinger, og senker incentivene for palestinerens ønske om videre samarbeid med israelerne.

På ingen mulig måte er anerkjennelsen noe som vil føre til fred, verken midlertidig eller langvarig, i regionen. Snarere tvert imot. Dette er en direkte provokasjon og maktmisbruk, to elementer som er dødelige i en region som Midtøsten. En forandring av den nåværende statusen til Jerusalem vil ha massive politiske, religiøse og geopolitiske implikasjoner.

I sin essens er Jerusalem en by som ligger hjerte nært for de mange følgerne av de monoteistiske religionene. Dette er også en by hvor det hersker konkurende nasjonale og religiøse narrativer. Tross dette er dens status og viktighet like stor i alle tre religionene. Det er ikke til å stikke under en stol at anerkjennelsen til Trump er en direkte bekreftelse av pro-Israelske holdninger på bekostning av palestinerne. Det er heller ingen radikal tanke at Trumps anerkjennelse er til for å høste frukter hos erkekonservative, både i USA og i Israel.

Konsekvensene av anerkjennelsen er et uferdig kapittel. Likevel kan det understrekes at det ikke har fått gå ubemerket hen. Fra Libanon, Indonesia, Egypt, Pakistan, Somalia og Malaysia har man sett muslimer i protest mot anerkjennelsen, selv i krigsherjede Jemen og Syria har det vært demonstrasjoner. Demonstrasjonene har brakt sårede følelser og et sinne vi ikke har sett maken til på en stund fra den muslimske verdenen til overflaten. Malaysia har offisielt sagt at hvis forsvaret trengs, er de på plass for å forsvare Jerusalem. Det siste verden trenger er en tredje verdenskrig med religion som grunnlag.

En slik anerkjennelse uten noen berørte parter ved forhandlingsbordet, kan bare resultere i religiøst motivert vold og opptøyer, hvor ekstreme grupper kan utnyttet sinnet og frustrasjon for å nøre ytterligere opp under hatet i regionen, som stadig er på brinken til kollaps. Jerusalem må fortsette å være en delt by, for et enestyre av Israel forandrer ikke faktum at byen er allemannseie. Alle uenigheter må bli løst via dialog, ikke overgripende beslutninger som forandrer maktbalansen i signifikant favør av noen på bekostning av de mange.