Verdidebatt

Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene

Mange er med rette bekymret for at forslaget til ny trossamfunnslov skal føre til sentralisering. Utfordringen er å fjerne dagens sentralisering samtidig som en unngår ny sentralisering når staten tar hele finansieringsansvaret.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Regjeringens forslag til ny trossamfunnslov kan bidra til ny giv i Den norske kirkes menigheter. Flere debattanter frykter likevel sentralisering som følge av forslaget om statlig overtakelse av hele finansieringsansvaret, og at myndighet flyttes fra staten til Kirkemøte og Kirkeråd. Det er grunner for bekymringene, men dagens ordninger er også sentraliserende. De store flersokns fellesrådene suger initiativ og myndighet ut fra menighetsrådene. Kirken trenger uansett endring for å møte endringene i samfunnet.

To tiår bakover og fremover. Det handler om kirkens fremtid, som fellesrådslederen og kirkevergen i Oslo skriver i Vårt Land 25. november. Da er det nyttig å tenke over utviklingen i Den norske kirke siden vi fikk kirkeloven av 1996, - med blant annet fellesrådsordningen, - og hvor utviklingen ser ut til å føre hen.

Ser en på utviklingen fra 1990-tallet har gudstjenestedeltakingen falt med en fjerdedel. Antall dåp har falt med en tredjedel og antall kirkelige ekteskapsvielser er nærmere halvert til tross for at både fødselstall og ekteskapsinngåelser er på nivå med 1990-tallets. Dåpsandelen var 55 prosent i 2016 (29 prosent i Oslo). Det gjennomsnittlige kirkemedlemmet mottar nattverden hvert tredje år. Flertallet av døpte under 18 år deltok ikke i dåpsopplæringstiltak i 2016.

De døpte medlemmene i kirken utgjorde ved forrige årsskiftet 69 prosent av befolkningen (46,8 prosent i Oslo). Dersom nettoinnvandringen, fødselsoverskuddet, netto utmeldingstall og dåps-/gravferdstall for kirkemedlemmer blir som siste tiåret, passerer medlemsandelen for hele landet 50 prosent i løpet av 2030-tallet.

I denne situasjonen har Den norske kirke sentralisert kirkestyringen til fellesrådskontor og proste- og bispedømmekontor. Det er en sikker oppskrift på å fjerne myndighet fra der kirken fungerer. Kirken slipper ikke løs engasjement, initiativ og kreativitet i lokalmenighetene, men legger til rette for en videre forvitring og sentralstyrt nedskalering. Det finnes ingen «quick fix» på utfordringene, men kirken trenger å bygge organisasjonen der kjerneaktiviteten skjer! Da er det helt grunnleggende å legge maksimalt med myndighet som medfører reelt ansvar, til lokalkirken.

Finansiering. I kirker med medlemsfinansiering kommer inntektene naturlig inn gjennom menighetene. Det setter menighetene i førersetet. Når finansieringen sluses inn i kirken sentralt og har offentlige kilder, – enten kilden er stat eller store kommuner, – er det en opplagt fare for byråkratisering. Problemet blir i utgangspunktet ikke mindre om Kirkerådet i stedet for fellesrådene fordeler pengesekken i kirkeorganisasjonen.

For å sikre desentralisering til menighetene må ressursene som i dag brukes i den enkelte menighet, forbli der når hele finansieringsansvaret overføres til staten. I tillegg må den delen av ressursene som brukes i fellesrådsadministrasjonene, og ikke naturlig hører til i bispedømmeadministrasjonen, også tilordnes menighetene. Disse ressursene er menighetenes del av det framtidige rammetilskuddet fra staten, – en form for grunnfinansiering. Kirkemøtet bør lovfeste i kirkeretten at denne grunnfinansieringen ikke kan angripes av omorganiseringskåte kirkebyråkrater eller Kirkemøtet selv om representantene føler trang til å være gavmilde overfor gode formål.

Dynamisk tilpasning. For den enkelte menighet må grunnfinansieringen deles på medlemstallet ved overgangen til statlig finansiering. Dette menighetsspesifikke beløpet per medlem endres med justeringer i rammetilskuddet og med utviklingen i kirkens og menighetens medlemstall. Øker medlemstallet i en menighet øker grunnfinansieringen og minker medlemstallet minker menighetens grunnfinansiering. Minker kirkens totale medlemstall må den tilhørende delen av grunnfinansieringen fordeles på de gjenværende. Dermed legges det til rette for en fleksibel tilpassing til demografiske endringer uten tunge byråkratiske prosesser i kirkeforvaltning og kirkelige råd.

Eksisterende ulikhet i bevilgning vil til en viss grad beholdes gjennom denne ordningen, men det sikrer at de behov som er identifisert og dekket opp lokalt forblir det. Det er neppe mange menigheter som er overfinansiert. En sentralstyrt omfordeling er derfor verken fornuftig eller rettferdig. Til gjengjeld får alle menighetene et reelt ansvar for forvaltningen av grunnfinansieringen og for å skaffe tilleggsfinansiering.

Lokalkirken. Ordningen krever at små menigheter samordner seg for å få en fornuftig forvaltning. Ukentlig gudstjeneste er kritisk for en funksjonell lokalkirke og også et hensiktsmessig kriterium for en fornuftig forvaltning. 60 prosent av de om lag 1.200 soknene har færre enn 52 gudstjenester i året så det blir fortsatt behov for en samordning, men nå ikke basert på kommunestrukturen. Kirkemøtet bør lage en ordning som menighetene kan velge å ta i bruk for slik samordning.

Denne ordningen er ikke til hinder for en profesjonell personalforvaltning i regi av eksempelvis bispedømmet. Grunnfinansieringen er menighetenes og ressursene styres i en enhetlig lokal organisasjon. Hvor en vil forankre ansattforholdet juridisk er et hensiktsmessighetsspørsmål, men daglig ledelse må knyttes til lokalkirken.

Kulturendring. Med en slik ordning får menighetsrådene en klar myndighet med tilhørende ansvar. Menigheter som skaffer tilleggsfinansiering gjennom givertjeneste, fond og kirkeeksterne kilder, risikerer ikke at kirkebyråkratiet tar ressurser bort fra menigheten når det ser at menigheten er mer selvforsynt. Dette innebærer en nødvendig endring i kulturen lokalt. Bort fra å lobbe mot offentlige myndigheter for å skaffe finansiering og over til å motivere kirkemedlemmene til bruke Mammon til noe med varig verdi.

Synode. Ole Herman Fisknes omtaler i Vårt Land 17. november «en kirkemøtestyrt kirke» som «en ren synodal kirke». Denne forståelsen av en synodal kirkestruktur virker utbredt i kirken. I følge Store norske leksikon er derimot en synodalforfatning definert som en kirkeforfatning basert på synoder, slik at enkeltmenighetens saker avgjøres av et menighetsråd og landskirkens av et kirkemøte valgt av menighetsrådene.

I en kirke organisert gjennom synoder velges den nasjonale synoden (kirkemøtet) av den lokale synoden som igjen er valgt av medlemmene. Denne valgordningen har for eksempel Church of England og det var Den norske kirkes ordning inntil kirke/stat-forliket. Det er ellers den vanlige ordningen i organisasjonsdemokratier der medlemmene møtes i lokallag, velger utsendinger til fylkesnivå, som igjen velger representanter til landsmøte.

Kirkemøtet i Den norske kirke velges i dag i hovedsak av medlemmene i direkte valg. Det medfører imidlertid at menighetene som lokale fellesskap forbigås. Kirkestrukturen bygges ikke på menighetene og sammenhengen i organisasjonen svekkes. Den norske kirke vektlegger soknet som grunnenheten i kirken, men i praksis synes det hovedsakelig å gjelde soknet som rettssubjekt der representasjonsretten er lagt til fellesrådet, og i mindre grad soknet som en ekklesiologisk basis og sentrum med konsekvens for kirkestyringen. Vektleggingen er i alle fall forlatt når det gjelder valgordningen.

Tillitssvikt. Debatten om regjeringens forslag til ny trossamfunnslov bærer preg av en tillitssvikt i forholdet mellom lokale organ og regionale/sentrale organ. Nettverk for kirkelige fellesråd kan ses på som et utslag av tillitssvikten. Ved opprettelsen våren 2017 hadde det bl.a. som målsetting å «arbeide for å endre sammensetningen av kirkemøte på en slik måte at soknets organer sikres langt større innflytelse på sammensetningen av kirkeråd/ kirkemøte og dermed bidrar til at disse organene blir mer ansvarliggjort overfor soknets organer».

Tillitssvikten er etter mitt skjønn en konsekvens av valgordningen. Kirken synes å vektlegge ønsket om en politisk, sekulær etterlignet valgordning fremfor en godt fungerende kirkeorganisasjon med forankring i lokalkirken. Det er ikke nødvendig av hensyn til stat-/kirkeforliket som kun krevde økt bruk av direktevalg, dvs. ikke kun direktevalg slik det tas til orde for. Det er egnet til å bli forundret av når en valgoppslutning på 16,7 prosent av de stemmeberettiga betegnes som et sterkt mandat, etter et valg med sekulær, politisk valgordning som ideal for en kirke med forvitringstendenser på vei mot en minoritetsposisjon. En burde lært av Svenska Kyrkan som aldri har nådd opp i selv en så svak valgdeltakelse, til tross for en fullt utbygd partiflora bygd på sekulære politiske parti.

Dersom Den norske kirke tar festtalene om at kirke skjer lokalt, samt bekjennelsens ord om at kirka er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» på alvor, bør kirken endres. Lokalkirken må myndiggjøres ved at styringsorganet lokalt, reelt disponerer og derfor har ansvar for finansieringen. Det samme styringsorganet bør få oppgaven med å være valgorgan for regionale og sentrale synoder.

Dersom Den norske kirke vil myndiggjøre menighetene er valg av finansieringsordning og valgordning lett, men det spørs om kirken vil nok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt