Asgeir Remø

10    304

Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene

Mange er med rette bekymret for at forslaget til ny trossamfunnslov skal føre til sentralisering. Utfordringen er å fjerne dagens sentralisering samtidig som en unngår ny sentralisering når staten tar hele finansieringsansvaret.

Publisert: 9. des 2017 / 331 visninger.

Regjeringens forslag til ny trossamfunnslov kan bidra til ny giv i Den norske kirkes menigheter. Flere debattanter frykter likevel sentralisering som følge av forslaget om statlig overtakelse av hele finansieringsansvaret, og at myndighet flyttes fra staten til Kirkemøte og Kirkeråd. Det er grunner for bekymringene, men dagens ordninger er også sentraliserende. De store flersokns fellesrådene suger initiativ og myndighet ut fra menighetsrådene. Kirken trenger uansett endring for å møte endringene i samfunnet.

To tiår bakover og fremover. Det handler om kirkens fremtid, som fellesrådslederen og kirkevergen i Oslo skriver i Vårt Land 25. november. Da er det nyttig å tenke over utviklingen i Den norske kirke siden vi fikk kirkeloven av 1996, - med blant annet fellesrådsordningen, - og hvor utviklingen ser ut til å føre hen.

Ser en på utviklingen fra 1990-tallet har gudstjenestedeltakingen falt med en fjerdedel. Antall dåp har falt med en tredjedel og antall kirkelige ekteskapsvielser er nærmere halvert til tross for at både fødselstall og ekteskapsinngåelser er på nivå med 1990-tallets. Dåpsandelen var 55 prosent i 2016 (29 prosent i Oslo). Det gjennomsnittlige kirkemedlemmet mottar nattverden hvert tredje år. Flertallet av døpte under 18 år deltok ikke i dåpsopplæringstiltak i 2016.

De døpte medlemmene i kirken utgjorde ved forrige årsskiftet 69 prosent av befolkningen (46,8 prosent i Oslo). Dersom nettoinnvandringen, fødselsoverskuddet, netto utmeldingstall og dåps-/gravferdstall for kirkemedlemmer blir som siste tiåret, passerer medlemsandelen for hele landet 50 prosent i løpet av 2030-tallet.

I denne situasjonen har Den norske kirke sentralisert kirkestyringen til fellesrådskontor og proste- og bispedømmekontor. Det er en sikker oppskrift på å fjerne myndighet fra der kirken fungerer. Kirken slipper ikke løs engasjement, initiativ og kreativitet i lokalmenighetene, men legger til rette for en videre forvitring og sentralstyrt nedskalering. Det finnes ingen «quick fix» på utfordringene, men kirken trenger å bygge organisasjonen der kjerneaktiviteten skjer! Da er det helt grunnleggende å legge maksimalt med myndighet som medfører reelt ansvar, til lokalkirken.

Finansiering. I kirker med medlemsfinansiering kommer inntektene naturlig inn gjennom menighetene. Det setter menighetene i førersetet. Når finansieringen sluses inn i kirken sentralt og har offentlige kilder, – enten kilden er stat eller store kommuner, – er det en opplagt fare for byråkratisering. Problemet blir i utgangspunktet ikke mindre om Kirkerådet i stedet for fellesrådene fordeler pengesekken i kirkeorganisasjonen.

For å sikre desentralisering til menighetene må ressursene som i dag brukes i den enkelte menighet, forbli der når hele finansieringsansvaret overføres til staten. I tillegg må den delen av ressursene som brukes i fellesrådsadministrasjonene, og ikke naturlig hører til i bispedømmeadministrasjonen, også tilordnes menighetene. Disse ressursene er menighetenes del av det framtidige rammetilskuddet fra staten, – en form for grunnfinansiering. Kirkemøtet bør lovfeste i kirkeretten at denne grunnfinansieringen ikke kan angripes av omorganiseringskåte kirkebyråkrater eller Kirkemøtet selv om representantene føler trang til å være gavmilde overfor gode formål.

Dynamisk tilpasning. For den enkelte menighet må grunnfinansieringen deles på medlemstallet ved overgangen til statlig finansiering. Dette menighetsspesifikke beløpet per medlem endres med justeringer i rammetilskuddet og med utviklingen i kirkens og menighetens medlemstall. Øker medlemstallet i en menighet øker grunnfinansieringen og minker medlemstallet minker menighetens grunnfinansiering. Minker kirkens totale medlemstall må den tilhørende delen av grunnfinansieringen fordeles på de gjenværende. Dermed legges det til rette for en fleksibel tilpassing til demografiske endringer uten tunge byråkratiske prosesser i kirkeforvaltning og kirkelige råd.

Eksisterende ulikhet i bevilgning vil til en viss grad beholdes gjennom denne ordningen, men det sikrer at de behov som er identifisert og dekket opp lokalt forblir det. Det er neppe mange menigheter som er overfinansiert. En sentralstyrt omfordeling er derfor verken fornuftig eller rettferdig. Til gjengjeld får alle menighetene et reelt ansvar for forvaltningen av grunnfinansieringen og for å skaffe tilleggsfinansiering.

Lokalkirken. Ordningen krever at små menigheter samordner seg for å få en fornuftig forvaltning. Ukentlig gudstjeneste er kritisk for en funksjonell lokalkirke og også et hensiktsmessig kriterium for en fornuftig forvaltning. 60 prosent av de om lag 1.200 soknene har færre enn 52 gudstjenester i året så det blir fortsatt behov for en samordning, men nå ikke basert på kommunestrukturen. Kirkemøtet bør lage en ordning som menighetene kan velge å ta i bruk for slik samordning.

Denne ordningen er ikke til hinder for en profesjonell personalforvaltning i regi av eksempelvis bispedømmet. Grunnfinansieringen er menighetenes og ressursene styres i en enhetlig lokal organisasjon. Hvor en vil forankre ansattforholdet juridisk er et hensiktsmessighetsspørsmål, men daglig ledelse må knyttes til lokalkirken.

Kulturendring. Med en slik ordning får menighetsrådene en klar myndighet med tilhørende ansvar. Menigheter som skaffer tilleggsfinansiering gjennom givertjeneste, fond og kirkeeksterne kilder, risikerer ikke at kirkebyråkratiet tar ressurser bort fra menigheten når det ser at menigheten er mer selvforsynt. Dette innebærer en nødvendig endring i kulturen lokalt. Bort fra å lobbe mot offentlige myndigheter for å skaffe finansiering og over til å motivere kirkemedlemmene til bruke Mammon til noe med varig verdi.

Synode. Ole Herman Fisknes omtaler i Vårt Land 17. november «en kirkemøtestyrt kirke» som «en ren synodal kirke». Denne forståelsen av en synodal kirkestruktur virker utbredt i kirken. I følge Store norske leksikon er derimot en synodalforfatning definert som en kirkeforfatning basert på synoder, slik at enkeltmenighetens saker avgjøres av et menighetsråd og landskirkens av et kirkemøte valgt av menighetsrådene.

I en kirke organisert gjennom synoder velges den nasjonale synoden (kirkemøtet) av den lokale synoden som igjen er valgt av medlemmene. Denne valgordningen har for eksempel Church of England og det var Den norske kirkes ordning inntil kirke/stat-forliket. Det er ellers den vanlige ordningen i organisasjonsdemokratier der medlemmene møtes i lokallag, velger utsendinger til fylkesnivå, som igjen velger representanter til landsmøte.

Kirkemøtet i Den norske kirke velges i dag i hovedsak av medlemmene i direkte valg. Det medfører imidlertid at menighetene som lokale fellesskap forbigås. Kirkestrukturen bygges ikke på menighetene og sammenhengen i organisasjonen svekkes. Den norske kirke vektlegger soknet som grunnenheten i kirken, men i praksis synes det hovedsakelig å gjelde soknet som rettssubjekt der representasjonsretten er lagt til fellesrådet, og i mindre grad soknet som en ekklesiologisk basis og sentrum med konsekvens for kirkestyringen. Vektleggingen er i alle fall forlatt når det gjelder valgordningen.

Tillitssvikt. Debatten om regjeringens forslag til ny trossamfunnslov bærer preg av en tillitssvikt i forholdet mellom lokale organ og regionale/sentrale organ. Nettverk for kirkelige fellesråd kan ses på som et utslag av tillitssvikten. Ved opprettelsen våren 2017 hadde det bl.a. som målsetting å «arbeide for å endre sammensetningen av kirkemøte på en slik måte at soknets organer sikres langt større innflytelse på sammensetningen av kirkeråd/ kirkemøte og dermed bidrar til at disse organene blir mer ansvarliggjort overfor soknets organer».

Tillitssvikten er etter mitt skjønn en konsekvens av valgordningen. Kirken synes å vektlegge ønsket om en politisk, sekulær etterlignet valgordning fremfor en godt fungerende kirkeorganisasjon med forankring i lokalkirken. Det er ikke nødvendig av hensyn til stat-/kirkeforliket som kun krevde økt bruk av direktevalg, dvs. ikke kun direktevalg slik det tas til orde for. Det er egnet til å bli forundret av når en valgoppslutning på 16,7 prosent av de stemmeberettiga betegnes som et sterkt mandat, etter et valg med sekulær, politisk valgordning som ideal for en kirke med forvitringstendenser på vei mot en minoritetsposisjon. En burde lært av Svenska Kyrkan som aldri har nådd opp i selv en så svak valgdeltakelse, til tross for en fullt utbygd partiflora bygd på sekulære politiske parti.

Dersom Den norske kirke tar festtalene om at kirke skjer lokalt, samt bekjennelsens ord om at kirka er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» på alvor, bør kirken endres. Lokalkirken må myndiggjøres ved at styringsorganet lokalt, reelt disponerer og derfor har ansvar for finansieringen. Det samme styringsorganet bør få oppgaven med å være valgorgan for regionale og sentrale synoder.

Dersom Den norske kirke vil myndiggjøre menighetene er valg av finansieringsordning og valgordning lett, men det spørs om kirken vil nok.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Karl Øyvind Jordell

105 innlegg  93 kommentarer

Homers inntog i norsk kirkepolitikk

Publisert 5 måneder siden

Når en historie fra Illiaden søkes anvendt på norsk kirkepolitikk, skal man være litt på vakt, og undersøke nærmere.

Her er resultatet av formiddagens forskning:

Utgangspunktet er de forførende sirenene. Fra Wikipedia: "Odyssevs var undrende til hva det var i sirenenes sang, og på Kirkes råd lot alle sin sjøfolk plugge igjen sine ører med bievoks og lot seg  selv binde fast til masten. Han beordret sine menn om å la ham være  fastbundet til masten, og ikke høre på ham, uansett hvor mye og hvor  intenst han ba dem om å løsne på tauene, men heller knytte ham fastere.  Da de seilte ut av rekkevidde til sirenenes sang, ble Odyssevs trygt  løslatt fra tauene."

Kirke må her ikke forveksles med Den norske kirke eller noen annen kirke - dette var jo veldig lenge siden, og Kirke var herskerinne over ei øy som het Aia. 

Det viktige er at det å la seg binde til masten i utgangspunktet er en rent midlertidig forføyning, i dette tillfelle med det siktemål å forhindre at kapteinen går fra borde, som følge av fristende kvinnesang. Tiltaket er derfor neppe en sakssvarende fast ordning for et styringsorgan - selv ikke i en situasjon med sterk overrepresantasjon av kvinner i den aller øverste kirkeledelse. At mannskapet, altså rådets medlemmer, skulle benytte 'Sov-i-ro' i ørene, ville vel bli oppfattet som manglende lydhørhet. Ikke noe ideal for et styringsorgan - selv om et slikt tiltak sikkert kan være fristende når støyen i debatten blir øredøvende.

Til to sider av selve saken:

1. Jeg har sittet i menighetsråd både i den tiden bispedømmrådet og dermed kirkemøtet ble valgt ved indirekte valg, og i nyere tid. Jeg kan ikke huske at det, da man hadde indirekte valg, ble oppfattet som at man hadde nærmere kontakt med bispedømmeråd og kirkemøte, enn hva man hadde de senere årene. Skulle slik kontakt bli nær, måtte antagelig bispedømmerådene settes sammen av en representant fra hvert prosti. Men enmannskretser er en dårlig form for demokrati - jfr England og USA.

2. Valgoppslutningen på ca 16 prosent tilsvarer vel den andel som har noenlunde jevnlig kontakt med kirken. Forut for siste valg publiserte Vårt Land en sterkt misvisende undersøkelse om hvilken høy valgdeltagelse man ville få, og flere fulgte opp med å problematisere hvor mange perifere medlemmer som da ville få innflytelse. Remø unngår å nevne at før man fikk direkte valg til de viktige organene bispedømmeråd og kirkemøte, var valgdeltagelsen på ca 4 prosent. Hvis man skulle begrense det direkte valget til bare å omfatte menighetsråd, ville nok valgdeltagelsen dale igjen. Det er klart at det er noen som ønsker det - nemlig de samme som hauset opp den feilaktige meningsmålingen, med sikte på å bringe valget i vanry. De hadde makta før, og vil gjerne ha den tilbake, ved at færre stemmer ved valgene.




Svar
Kommentar #2

Asgeir Remø

10 innlegg  304 kommentarer

Forsøksvis oppklaring

Publisert 5 måneder siden

Takk til Jordell for kommentar #1. Den gir en anledning til oppklaring.

Innlegget er i hovedsak tredelt: Først en kort beskrivelse av nåsituasjonen på noen viktige parametre for Den norske kirke, dernest et forslag til hvordan kirken kan benytte regjeringens tilbud om å ta hele finansieringsansvaret til å få ny giv i lokalkirken og til sist en kommentar som tar utgangspunkt i det jeg oppfatter som en noe avgrenset forståelse av hva en synodal kirkeordning er.

Når jeg brukte overskriften "kirkemøtet bør binde seg til masten ..." var det primært med tanke på del to: Kirkemøtet eller Kirkerådet bør ikke falle for fristelsen til å omdisponere midler bort fra lokalkirker. Det bør la lokalkirka beholde ressursene og gi styringsorganet i den lokale kirka myndighet over dem. Jordell må ha meg tilgitt om det har leda til andre assosiasjoner.

Når det gjelder valgordningen er jeg ikke opptatt av teknikaliteter. Det finnes ingen valgordning som tilfredsstiller alle hensyn. Derfor må en velge det viktigste hensynet og holde fast på det. Det viktigste i denne sammenhengen er at valgordningen bidrar til å bygge organisasjonen. Den må derfor bygge på lokalkirken. Den norske kirke har historisk blitt assosiert med stat og kommune, men den er nå en organisasjon i sivilsamfunnet og det vil etterhvert bli stadig tydeligere. Det taler for å ikke ha den sekulær-politiske demokratimodellen som ideal for kirkens valgordning. Valgdeltakelsen er nevnt fordi den illustrerer ganske godt at den sekulær-politiske demokratimodellen er en illusjon i kirkelig sammenheng, jf. også svenske erfaringer. En bør bruke den velprøvde modellen for organisasjonsdemokrati, som i kirkelig sammenheng omtales som en synodalforfatning. Dagens kirkelov gir forøvrig mulighet til å anvende en kombinasjon som kan være en løsning inntil kirken forstår at den er en organisasjon blant andre organisasjoner og ikke en stat.

Disse poengene har det til felles at det dreier seg om å bygge lokalkirken. Den må bygges på det som er kirkens åndedrett; gudstjenesten. Dersom kirkeorganisasjonen ikke bygges på det lokale fellesskapet som ukentlig feirer Jesus oppstandelse, misser kirken fokus og fotfeste.

Svar
Kommentar #3

Karl Øyvind Jordell

105 innlegg  93 kommentarer

Referanser til Odyssevs villeder; valgordninger er mer enn teknikaliteter

Publisert 5 måneder siden

Jeg synes nok at uttykket 'å binde seg til masten' er et lite hensiktsmessig uttrykk dersom hovedanliggendet er et spørsmål om mulig omdisponering bort fra lokalkirker. Jeg ville antyde 'hold fingrene fra fatet', som vel også var Odyssevs budskap til hustruens beilere. Eller var det hustruens budskap til dem? Uansett: Dette er en problematikker (omdisponering og Odyssevs)  som jeg ikke har engasjert meg sterkt i.

Derimot har jeg engasjert meg i valgordninger. Jeg konstaterer at Remø ikke bestrider min erfaring, at avstanden mellom menighetsråd og bispedømmeråd ikke har økt som følge av at det ble innført dirkete valg også til disse organene.

Det er sikkert riktig at det ikke finnes valgordninger som tilfredsstiller alle hensyn. Men det er et synspunkt som kan skjule en mangfoldighet av synder, eller i hvert fall tilsløre interesser og makt. Enhver valgordning tjener visse interesser, på bekostning av andre. Etter mitt skjønn er hovedproblemet med valgordninger at de lett oppfattes som naturlover, og ikke som høyst påvirkelige ordninger, som tjener eller ikke tjener visse interesser og hensyn.

Mulighet for bred valgdeltagelse og hensyn til mindretall er for meg viktige hensyn.  Hvis Remø oppfatter dette som teknikaliteter, har han en urimelig vid forståelse av uttrykket.

Så lenge man bare hadde valg like etter gudstjenesten, og bare til menighetsrådet, var valgdeltagelsen minimal, ca 4 prosent.  Også mange av dem som hadde et nært forhold til kirken, fikk ikke stemt. Når valget nå går over en eller to fulle dager, sikres bredere medvirkning. For meg er ikke skilnaden mellom 4 og 16 prosent en illusjon, men en fire-dobling, og i hvert fall ikke en teknikalitet?

At også bispedømmrådsvalgene nå benytter den ordning man svært lenge hadde hatt ved menighetsrådsvalgene, nemlig mulighet til å stille flere lister, bidrar til å øke interessen for valget. For en organisasjon som omfatter over halvparten av landets innbyggere, og hvor en halv million avgir stemme, fremtrer det som en mer hensiktsmessig valgordning, enn ordninger som praktiseres innen organisasjoner med et langt mer begrenset antall medlemmer. Er dette en teknikalitet?

Ordningen med flere lister åpner dessuten for at mindretall av rimelig størrelse kan få valgt representanter. Er det en teknikalitet?

En ordning med flere lister er også å foretrekke fremfor en ordning man prøvde på, nemlig at to partier hadde sine kandidater på en felles liste.  Det krevde en opptellingsordning som få forsto, og som medførte for mange forkastede stemmer. Dette siste var vel en teknikalitet - med negative konsekvenser.

 

Svar
Kommentar #4

Asgeir Remø

10 innlegg  304 kommentarer

Publisert 5 måneder siden

Kort til Jordells komentar #3.

Mitt primære budskap er at kirken er lokal i den forstand at "kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett", jf. CA 7. Det bør ha konsekvenser for kirkeordningen. Myndighet og tilhørende ansvar bør plasseres nært til kjerneaktivitetene som fremgår av kirkens egen definisjon av hva kirken er.

Hovedsaken i innlegget gjelder finansieringen  der det presenteres en løsning som sikrer desentral styring og myndighet til lokalkirken. Dernest kommenteres en utbredt misforståelse av hva en synodal kirkeforfatning er. Det er to hovedmodeller for valgordningen; en synodalforfatning som har likheter med det som ellers kalles et organisasjonsdemokrati, og en sekulær-politisk valgordning. Det er åpenbart for enhver at når over 80 prosent av de stemmeberettigede lar være å benytte stemmeretten har den sekulær-politiske modellen spilt fallitt i denne sammenhengen. Detaljene ("teknikaliteter") i en modell som har spilt fallitt, engasjerer jeg meg ikke i. Argumentene for synodalforfatningen er gitt ovenfor og repeteres ikke her. (Jeg nevner likevel at det finnes organisasjonsdemokrati i større organisasjoner som LO (rundt 900.000 medlemmer) og Norges Idrettsforbund (rundt 2,1 million medlemskap). Church of England har 25 millioner medlemmer.)

Ellers må det bemerkes at jeg selvsagt ikke nødvendigvis er enig i alt jeg ikke bestrider. Verdidebatt er ingen rettssal. Når det gjelder Jordells erfaringer så er de hans og jeg har ingen ambisjoner om å frakjenne ham retten til erfaringene. Men at et bispedømmeråd som er valgt av menighetsrådene, generelt og i større grad står ansvarlig overfor menighetsrådene er en rimelig oppfatning.

Videreføring av dette temaet synes å bli repetisjon så jeg begrenser meg til dette.

Svar
Kommentar #5

Karl Øyvind Jordell

105 innlegg  93 kommentarer

16 er større en 4

Publisert 5 måneder siden

Den tidligere valgordningen, med ca 4 prosent deltagelse, fremstår som en større fallitt enn dagens, med over 16 prosent deltagelse. 

Hvis man ikke ser dette,  må det være fordi en valgordning med lav deltakelse sikrer at de standpunkter man selv har, får flertall i kirkens organer. 

Vanskeligere er det vel ikke.






 

Svar
Kommentar #6

Asgeir Remø

10 innlegg  304 kommentarer

Publisert 5 måneder siden

Grei matte dette. :-)

Det er imidlertid forskjell på et organisasjonsdemokrati og et politisk demokrati. For at et politisk demokrati skal kunne hevdes å fungere noenlunde bør deltakelsen være minimum en 50-60 prosent. Når det gjelder organisasjonsdemokrati er det derimot alminnelig akseptert at flertallet ikke engasjerer seg i valgene. 

Bakgrunnen for det er selvsagt at en organisasjon har en fastlagt målsetning og oppdrag. Medlemmene trenger derfor ikke engasjere seg i samme grad i valgene. Politikken er derimot kjennetegnet av til dels sterke ideologiske motsetninger. Valgordningen og kravene til demokratisk deltakelse for at demokratiet skal kunne hevdes å fungere må være deretter. 

Det er beklagelig at Jordell henfaller til mistenkeliggjøring. Mine intensjoner fremgår tydelig av innlegget og kommentarene. Jeg siterer innledningen i den forrige kommentaren:

"Mitt primære budskap er at kirken er lokal i den forstand at "kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett", jf. CA 7. Det bør ha konsekvenser for kirkeordningen. Myndighet og tilhørende ansvar bør plasseres nært til kjerneaktivitetene som fremgår av kirkens egen definisjon av hva kirken er."

Debatten med Jordell avsluttes med dette.

Svar
Kommentar #7

Karl Øyvind Jordell

105 innlegg  93 kommentarer

Publisert 5 måneder siden

Ja, det er vel på tide å slutte nå. Men det er snodig at Remø mener jeg henfaller til mistenkeliggjøring. 

Det er en forenkling å betone så sterkt som han gjør, at kirken primært er lokal. De aller fleste kirkesamfunn har en regional og/eller nasjonal og internasjonal overbygning. Måten den konstrueres på, er svært ulik. Mange, kanskje de fleste, aktører vil tendere mot å argumentere for en konstruksjon som sikrer at vedkommendes standpunkter blir sikret best mulig - å hevde det er ikke mistenkeliggjøring. Det er slik demokrati fungerer - man kjemper for å nå fram med sitt syn, også ved å fremme strukturer som er fordelaktige.

Jeg har i hele denne debatten, fra ca 2012, hatt et noe annet utgangspunkt, med utgangspunkt i  at Kirkerådet la opp til en ordning der det ble meget vanskelig å stille flere lister ved bispedømmerådsvalg, selv om man i mange år hadde hatt slik mulighet ved menighetsrådsvalg. Mitt overordnede hensyn var og er at valgordninger skal gjenspeile mangfold, og sikre at alle som stemmer, skal ha rimelig sjanse til å får sitt syn represesentert i de overordnede organer. Dette er et annet overordnet hensyn enn det Remø har, det er derfor vi er uenige.

Derfor har jeg argumentert mot den kombinasjonsløsning Remø argumenterer for, med både direkte og indirekte valg, slik man hadde i noen bispedømmer ved siste valg. Det prinsipielle motargument er at man da velger færre ved direkte valg, noe som kan hindre små grupper i å ta siste mandat. Et mer situasjonsbetinget argument var faren for at de indirekte valgene skulle få avgjørende betydning. Det hadde knapt vært holdbart med et knapt flertall for dem som støttet vigsel av likekjønnede ved de direkte valg, som så ble forrykket ved at små grupper hadde anledning til å stemme for annen gang, i menighetsrådene i noen bispedømmer. Denne ordningen var et kompromiss, som kunne hatt store negative konsekvenser for kirkens anseelse hva angår valg. 

Tilsvarende har jeg argumentert og vil jeg argumentere mot en kombinasjon av rene og sammensatte lister, slik som ved siste valg. Det gir perverse resultater, på følgende måte: en velger som benytter sammensatt liste, og kumulerer de han er enig med, vil med stor sannsynlighet sikre mandater fra denne listen som han er uenig med, dersom det finnes en ren liste som består av kandidater han er enig med. 

Her kan det gjøres gjeldende at velgerne må stå fritt til å ta en slik risiko. Men man kan kan ikke regne med at alle velgere innser at en valgordning er rigget på en slik måte at man kan få slike perverse effekter - med mindre man trykker en advarsel på den sammensatte listen.


Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Bråtveit kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
2 minutter siden / 727 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
7 minutter siden / 881 visninger
Alf-Erik Hallert kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
18 minutter siden / 881 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
28 minutter siden / 727 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
30 minutter siden / 881 visninger
Åste Dokka kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Alf-Erik Hallert kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Hans Torvaldsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Alf-Erik Hallert kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Bjørnulf Hafstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 1 time siden / 583 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 881 visninger
Les flere