Verdidebatt

Mine multiple personligheter

Inne i hodene våre, er vi naturligvis alltid den samme. Og vi har vært det hele tiden. Det er dessverre bare en illusjon, men hvem vil vel innrømme at man ikke aner hvem er?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Har du ikke av og til merket hvordan folkene du møter, drar personligheten i ulike retninger? Når du møter dem du gikk på barneskolen sammen med? Det kan være folk du ikke har sett på førti år, allikevel fortsetter man akkurat der man slapp, for hvem var det egentlig som oppdaget The Doors først? Hvem hadde og har mest draget, eller minst? Du møter gutta fra ungdomsskolen, og brått befinner du deg i den samme gamle hakkeorden - enten er du den smarte, eller så er du den gjerrige, trege, han morsomme, eller han ingen kan stole på, som snur kappen etter vinden og er enig med siste taler.

Vi har denne rare tendensen til å tilpasse oss omgivelsene. Du kan gå på trikken på Skøyen og møte han som får frem kjekkasen i deg. Du går av på Skarpsno og kommer i snakk med en eldre dame som lokker frem omsorgspersonen din. I Gabelsgate møter du en kollega som tvinger frem kynikeren, før du blir til nervøs guttunge hos fastlegen. Fasetter av samme personlighet, sier du? Tror ikke det, nei.

Hvis vi visste hvem vi er, ville vi muligens vært noe mindre opptatt av å snakke om oss selv, eller høre hva andre synes om oss. Uten en konstant tilbakemelding fra omgivelsene, mister de fleste av oss oppdriften. Vi vil snakke om oss selv, høre om oss selv, se på bilder av oss selv - og den lettvinte forklaringen er narsissisme og overfladiskhet. Jeg tror ikke det er fullt så enkelt. Jeg tror vi desperat forsøker å finne den ene personligheten vi kan slå oss til ro med. Men det blir som når Gud leter gjemsel med seg selv.

Du har sett sånne dokumentarer om folk som mister langtidsminnet, der de lever en slags gullfisktilværelse med toppen en vag fornemmelse av at det er noe de går glipp av. Det er nesten uvirkelig, samtidig som det på en litt urovekkende måte gir en følelse av noe kjent, for vet du ikke nøyaktig hvordan de har det? Selv om du har modnet, lever i nuet og endelig er fremme, tror du, har du knapt truffet et menneske med tilsvarende modning og egenskaper - alle andre ser jo ut til å gjenta sine egne feil, slik enhver tragedie befolkes av hovedpersoner som høyt proklamerer at endelig har man skjønt hvordan alt henger sammen, bare for å gjenta de samme feilene på et stadig høyere nivå. Det er derfor tv-seriene kan gå i uendelig mange sesonger. De lærer jo aldri, det ser vi jo, og vi elsker det - for det klinger velkjent, dessverre.

Filosofen og matematikeren Kurt Gödel beviste - og her får matematikerne ha meg unnskyldt om jeg bommer grovt - at man aldri kan forstå eller bevise et system innenfra systemet. Noe sånt. Jeg tenker at det er som fisken som ikke helt kan forestille seg livet på landjorden. Uansett, Gödel tuklet med problemstillinger på det nivået der man forsøker å bevise at Gud eksisterer, og svaret er vel strengt tatt at det ikke lar seg bevise, i hvert fall ikke av oss. Gödel var definitivt én av de smarte på barneskolen, vil jeg tro. Han var religiøs, men likte ikke religioner. Han trodde åpenbart på noe større, utenfor for våre forstand og rekkevidde, en personlig Gud, han kunne bare bevise at man ikke kunne bevise det. Uten at jeg helt vet hvorfor, stemmer det jo ganske godt at det er denne mannen som blir paranoid, slutter å stole på noen andre enn sin egen kone. Da hun ble sendt på sykehus, sultet han i hjel. For hvordan skal man kunne stole på noen som helst, om man ikke helt vet hvem man er? Innerst inne?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt