Mikael Bruun

2    0

Fange av åpenbaringen

Gud har åpenbaret seg som Fader, Sønn og Hellig ånd. Dette er ikke metaforer, men en god og sann åpenbaring om Guds vesen.

Publisert: 7. des 2017 / 821 visninger.

Biskopene Jusnes og Fiske, og førsteamanuensis Thomassen skriver på verdidebatt 7. desember et tilsvar til Øivind Benestad innlegg av 5. desember. Tilsvaret overrasker meg ikke, men det undrer meg, da forfatterne ikke later til å ha forstått Benestads grunnleggende budskap - at det er forskjell på Guds identitet som Fader og metaforer om Ham. Mer om det siden. Debatten som raser er altså hvorvidt er er bibelsk og tjenlig å bruke kjønnsinkluderende språk om Gud. Benestad argumenterer for at det er det absolutt ikke, og henviser til at Gud som Fader er godt forankret i skrift, tradisjon og bekjennelse, blant annet. Han har talt seg frem til at Gud omtales som Fader ved 230 anledninger, hvorav 160 av disse er fra Jesu egen munn. Av sentrale tekster det vises til er Fadervår og dåpsbefalingen. Fader er også inkludert i kirkens bekjennelser, og videre er det jo ingen som er uenig i at Bibelen inneholder metaforer om Gud. Grunnlaget er at det er forskjell på Guds selvåpenbarte identitet som Fader og metaforer som beskriver sider av Gud. Selv har jeg ikke problemer med å si at Gud kan være som en mor, men jeg vil aldri bekjenne at Gud er moder. Jeg vil derimot bekjenne at Gud er Fader. 

 

Skriften forplikter
Jeg undrer meg litt over hva forfatterene av tilsvaret mener skal tillegges vekt når vi vurderer hva som skal være normgivende i Bibelen. Ganske tidlig kommer det fram at noe av uenigheten går på antall ganger Gud kalles Far i Bibelen. Senere kommer det tydeligere frem, ved at forfatterne skriver at de har lagt vekt på andre ting enn hvor ofte Fader forekommer. Men at noe forekommer såpass ofte, det må være normgivende. Enten vi liker det eller ikke, så går det ikke an å lukke øynene for bevisene og si at "nei, vi legger andre ting til grunn en dette" når det er så overveldende. At Bibelen omtaler Gud som Fader 230 ganger, hvorav 160 fra Jesu egen munn, det forplikter faktisk. Gud kalles moder ingen ganger.

Videre kan det late til at forfatterne misforstår Benestad. De skriver at han mener det ikke er tjenlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer. I min lesning av Benestad klarer jeg ikke finne dette, da han faktisk viser til flere metaforer, hvorav også en kvinnelig. Han skriver dertil at Gud har kvinnelige egenskaper. Kan vi bare få det unna en gang for alle at dette ikke handler om at vi har problemer med det kvinnelige kjønn? Jesus sprenger absolutt rammene for hvordan vi kan omtale Gud, men jeg kan ikke se av Skriften av rammene står åpne til å fylles av hva en måtte ønske. 

 

Jusnes, Fiske og Thomassen gjør seg skyldige i å blande sammen person og metafor. Det er også noe som overrasker meg, for Benestad har jo egentlig allerede svart på det. Men det er stor forskjell på Guds selvåpenbaring som Faderen gjennom Sønnen, og metaforer som vi kan bruke til å bedre forstå Gud. Det er så enormt stor forskjell på når Jesus forteller en lignelse som sammenligner Gud med en kvinne, og når han i dyp fortrolighet henvender seg til Gud Fader. 

 

Gud i menneskets bilde

«Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.» skriver Jusnes, Fiske og Thomassen. Jeg forstår faktisk ikke helt hvor dette kommer fra. Hva står vi igjen med, hvis vi skal argumentere slik mot Bibelen? Da kan vi problematisere alt Bibelen sier om Gud, vi kan skape våre egne bilder når vi ikke lenger er forpliktet av Skriftens åpenbaring, og slik står vi igjen med en Gud skapt i menneskets bilde. Det er selvsagt problematisk. Kirkehistorien har gjort bruk av det maskuline Fader fordi Bibelen gjør det. Hvis dette vil leses som er uttrykk for patriarkalsk undertrykkelse, greit. Forfatterne bør vurdere å underbygge dette sterkere. Jeg ser gjerne på kirkehistoriske kilder som viser til at lignelsene om Gud som kvinne fra Det nye testamentet har blitt gjemt bort og glemt. Jeg tror ikke disse finnes. Hvis det hadde vært så viktig å utforme en patriarkalsk Gud, hvorfor er disse i det hele tatt med? 

 

Det er ikke et problem for oss å bruke kvinnelige metaforer om Gud. Men det kjønnsinkluderende språk som etterlyses stikker dypere enn dette. Det går ikke an å kalle Gud moder. Ikke fordi vi ikke liker kvinner, men fordi Gud har aldri åpenbaret seg slik. Han har åpenbaret seg som Fader. Det betyr heller ikke at vi sier at Gud ikke kan kalles andre ting enn Fader. Han kan kalles hyrde, konge, Herre, osv. Dette er også ting Han har åpenbaret seg som. Problemet er problemet. Nærmere forklart, det er ikke problematisk for oss å bruke andre titler enn Fader om Gud, det gjør vi  jo hele tiden - det er et problem at det er et problem å kalle Gud Fader, slik mange av oss opplever at det hevdes. Kanskje sies det ikke eksplisitt, men det er faktisk ikke urimelig å tolke det når det sies at det er nødvendig, ønskelig og forsvarlig å utforske alternativer til Fader.

Forøvrig skal hverken kvinner eller menn synliggjøres i gudstjenesten. Tjeneren skal ikke synliggjøres i Herrens hus. 

 

Den apostoliske tro

 

Det er helt sant at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Men når Jesus så konsekvent kaller Gud for sin Fader, da er vi ikke fryktelig langt unna et navn. Samtidig er det jo slik at Faderen bare er èn av tre personer i Guddommen. Faderen, Sønnen og Den  hellige ånd er alle Sann Gud. Faderen kan aldri være Sønnen, og Den hellige ånd kan aldri være Faderen. Faderen kan heller aldri være moderen, og da er det jo selvsagt at Den hellige ånd ikke kan være moderen. Jeg lurer på hvor det er dekning for å kalle Gud moder. Det vil være mer nærliggende å gå til de hedenske naturreligioner hvor du finner gudinner som Gaia og Astarte enn til Bibelens tekst. 

 

Gud, den treenige, Han som er Fader, Sønn og Hellig Ånd, han beskrives også slik - treenig. Heller ikke den treenige Guddom kan kalles moder. Dette er den apostoliske tro. Den har vi fått overlevert, og den er vi forpliktet på. Jeg lurer på hvilken jødisk-kristen metaforisk teologi det henvises til når det fremsettes at ettertiden har brutt med denne. Det er de som ikke ønsker å kalle Gud for Fader, eller vil finne alternativer, som bryter med den apostoliske tro. Så dette argumentet skjønner jeg faktisk ikke. Hvilken teologi er det snakk om? Er det noe som fra den tidlige kirke var på siden av den apostoliske? Isåfall var den vel blant heresiene som ble fordømt.

 

Hvilken ettertid som har gjort Fader til det eneste rette gudsnavnet klarer jeg heller ikke se. Fader er det eneste rette navnet på Gud Fader, personen i treenigheten, men det burde jo ikke være kontroversielt. Dette er forankret i alle kirkefedre, i Skriften selv og i de oldkirkelige og de evanglisk-lutherske bekjennelser. Skriften omtaler Gud som Fader, og ettertiden gjør det. Hvor et eventuelt brudd har funnet seg vet jeg ikke, og heller har Gud aldri blitt omtalt som moder, så vidt jeg vet. Heller ikke i jødisk tradisjon. Det holder heller ikke vann å trekke slutningen at Fader er blitt gjort til det eneste rette gudsnavnet ene og alene fordi det aldri har blitt brukt moder eller lignende. Flere gudsnavn har blitt brukt, bare ikke kvinnelige. Som nevnt tidligere handler ikke dette om patriarkalisme eller kvinnehat, dette handler om at det er slik Gud har åpenbart seg. 

 

Enten vi liker det eller ikke så er vi alle på en måte fanget. Vi er fanget av Guds åpenbaring om hvem han er. Den forplikter oss. Skriften forplikter oss. Kirkens bekjennelser forplikter oss. Det er ikke opp til oss å sprenge rammer og begynne å kalle Gud for dronning eller moder. Det er langt utenfor vårt mandat.
Det Benestad og jeg holder frem i hvert våre innlegg burde ikke være kontroversielt. Det har aldri vært det i kirkens historie, og det gjør meg stor sorg at det er det nå. 

 

Mikael Bruun
Sokneprest

 

9 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  693 kommentarer

Publisert 10 dager siden
Mikael Bruun. Gå til den siterte teksten.
Det er helt sant at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Men når Jesus så konsekvent kaller Gud for sin Fader, da er vi ikke fryktelig langt unna et navn

Det er faktisk eit ganske viktig poeng som eg også har poengtert andre stader. Namna Fader og Son er namn på same måte som ‘far,’ ‘pappa’ ‘mor,’ ‘mamma,’ etc. er det namnet eit barn bruker om sine foreldre. Dette er ikkje metaforar, verken når vi bruker dei om Gud eller om menneske. Dette er NAMN som faktisk seier noko om personen. Dette kan ikkje reduserast til metaforar eller funksjonar. (Det skal også seiast at ifylgje Paulus er det menneskelege fedrar som er ein metsfor på Faderen og ikkje omvendt. Dette heng sjølvsagt saman med det faktum at vår eksistens berre er ei deltaking i Guds eksistens. For meir om dette, sjå her, spesielt s.13-24.)

Ta t.d. omgrepa ‘skapar,’ ‘frigjerar’ og ‘livgivar’ som nokre har brukt som alternativ til ‘Fader,’ ‘Son’ og ‘Heilag Ande’ i dåpshandlinga (eller rettare sagt ei såkalla dåpshandling). Sjå t.d. her. Problemet med slike omgrep er dei er utsagn om Gud og hans verk. Nemningar for Gud og hans verk blir ikkje trinitariske formlar berre fordi vi nemner tre av dei i lag. Ord som ‘far’ og ‘son’ er som sagt namn på lik linje med t.d. ‘far’ og ‘mor’ eller ‘mamma’ og ‘pappa.’ Dei betoner ein personleg relasjon som går tapt idet vi bruker andre nemningar. Dei betoner fyrst og framst relasjonane i treeininga. Eg bruker ‘mamma’ og ‘pappa’ som tiltaleform overfor foreldra mine. Eg ville aldre funne på å heller kalle dei for ‘klesvaskaren’ eller ‘kokken.’

Når du kallar mor eller far for ‘kokken’ eller ‘klesvaskaren’ (eller andre liknande funksjonar) så har du redusert dei frå å vere ein person til å vere ein funksjon og du har sementert dei i den rolla. Og når ein overfører ein slik funksjonalisme på Faderen, Sonen og Den Heilage Ande – t.d. ved å bruke ‘skaparen,’ ‘frigjeraren’ og ‘livgivaren’ som trinitarisk formel – har ein på same måte reduseret dei frå personar til funksjonar og vi har sementert dei i kvar sin ‘funksjon.’ For det er ikkje berre Faderen som er skapar. Det er ikkje berre Sonen som er frigjerar. Det er ikkje berre Heilaganden som er livgjevar. Dei arbeider alltid saman. Så resultatet blir altså ein form for trinitarisk heresi, nemleg ein modalisme der personane berre blir funksjonar ved Gud.

Og grunnen til dette, til at ein ikkje kan bruke ein generell metafor som NAMN på ein guddomleg person er at namna på dei guddomlege personane nemner relasjonane mellom desse. Faktisk så ER desse relasjonane dei guddomlege personane. Dette heng saman med korleis vi kan seie at det er éin Gud i tre personar. Å tru på den treeinige Gud er ikkje å tru på tre gudar. Men det er heller ikkje å tru på tre personar på same måte som vi er personar. Dei tre guddomlege personane står i relasjon til kvarandre og når vi bruker ordet ‘person’ er dette ei nemning for desse relasjonane. For meir om dette, sjå her og her.

Når vi då seier at Faderen er Fader, så seier vi samstundes at Sonen og Anden IKKJE er Fader. Når vi då seier at Sonen er Son, så seier vi samstundes at Faderen og Anden IKKJE er Son. Når vi då seier at Anden er Ande, så seier vi samstundes at Faderen og Sonen IKKJE er Anden. Men morsmetaforen er brukt både generelt om Gud og spesifikt om Jesus (då i form av ei hønemor). For som vi ser oppfor vil metaforar om Gud kunna brukast om alle dei tre guddomlege personane. Så dersom vi bruker slike metaforar som namn på desse så reduserer vi altså dei, relasjonane i guddommen, til funksjonar eller modusar av den éine Gud. Det er altså den trinitarisk heresien modalisme, som vi såg oppfor.

5 liker  
Svar

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 935 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7511 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7717 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8313 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
10 minutter siden / 2656 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
18 minutter siden / 988 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
20 minutter siden / 988 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
21 minutter siden / 988 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
22 minutter siden / 260 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
24 minutter siden / 988 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
32 minutter siden / 2656 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
37 minutter siden / 988 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
rundt 1 time siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 1 time siden / 2656 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 988 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Danning framfor alt
rundt 2 timer siden / 656 visninger
Les flere