Klangen av ensomhet

Jeg jobber hjemmefra, starter dagen med en liten løpetur og legger ofte veien innom butikken. Jeg kjøper som regel bare én ting, kanskje en sitron, kanskje en melkekartong, kanskje en tyggegummipakke.

Den første

Noen ganger, om de andre i huset har stått opp og gått ut før meg, er Lasse på butikken den første jeg snakker med. Vi sier ikke så mye til hverandre, jeg vet ikke så mye om ham, annet enn at han har tatoveringer og jobber veldig hardt, noen ganger kan det hende han bare smiler, han vet at jeg ikke skal ha pose og ikke kvittering, så det behøver han ikke spørre meg om.

Lasse er ikke like utadvendt, som for eksempel Freddy og Frode på Rema, de har alltid en morsom historie eller en kommentar på lur, og liker å få meg til å le, men jeg liker disse møtene, uansett. De betyr noe.

Ved siden av den lille butikken til Lasse ligger et stort eldresenter. De som bor der kan bare rusle ut døren og gå rett over gaten, så kommer de til nærbutikken sin. Mange av dem pleier å bruke nettet i rullatoren som handlekurv, for det er ikke det at de alltid skal ha så mye.

Dagens viktigste gjøremål

For noen er kanskje dette likevel ett av dagens viktigste gjøremål. Og for noen er kanskje møtet med Lasse og de andre i kassa en av dagens viktigste hendelser. En oppgave i løpet av dagen det er verdt å stelle seg for, ta på seg ytterklærne og snøre skoene for, selv om det er regn, og kanskje kaldt og holkete.

For på tunge dager, vi har alle vært der, kjennes en tur til butikken som en stor seier. Det er ikke det at du nødvendigvis måtte handle noe, det du trengte var å se noen, at noen så deg, sa hei til deg når du kom til kassa med din helmelk og sekspakning med egg, et blikk, et hei, et minimum av menneskelig kontakt; det var det du trengte.

Somlet litt med lommeboka

Du tok deg god tid i kassa, somlet litt med lommeboka, sa et ekstra par fraser, selv om dama bak deg i køen pustet og peset og klødde etter å komme videre. Men du lot som du ikke så og ikke hørte. Akkurat nå var dette viktigere. For du visste at om litt var det inn til det samme, den samme leiligheten, de samme rommene, den samme stillheten.

Utenfor butikken henger det ofte digre plakater, det står noe om at vi skal kjempe alt vi kan for å være blant billigste , et eller annet i den duren. Du tenker at det er noe kaldt over det, at det oser av noe som er hardt, effektivt, raskt og ufølsomt.

Litt som de selvbetjente kassene. Du har sett det enkelte steder, hørt snakk om at det skal bli flere av dem, mange flere, uten at du vet om det stemmer, håper inderlig det er overdrevet. Hurtigkasser, pip det selv, det er data og det er trykking og det er piping, men det er ingen Lasse. Ingen smil. Ingen blikk som kan bekrefte at du faktisk finnes, at du ikke bare har gått hen og blitt luft.

Ikke for varenes skyld

De trenger ikke kjempe alt de kan for å være blant de ­billigste, tenker du, ikke om det går på bekostning av menneskene. For det er ikke alltid du går i butikken for varenes skyld.

Det er i grunn det dette handler om, nyvinningene, de stadige skrittene fremover. De som skal gjøre det mer effektivt, teknisk og klinisk, som slukker all varme på veien, som med sine metalliske robotaktige gyv tramper ihjel alt liv, og som etterlater en uendelig klang av ensomhet.