Gud, vår Far

Når en har passert "støvete alder" med god margin, skulle en tro at en ikke skulle komme til å bli så forundret over ting som skjer, og som kommer opp i den offentlige debatten. Likevel må jeg erkjenne at jeg ble forundret over at Den svenske kirken har tatt et betydelig skritt mot å gjøre Gud til hunkjønn.
Etter å ha kommet meg over sjokket, har jeg nå lyttet til to programinnslag i Verdibørsen på NRK Radio program 2, henholdsvis ved tidligere generalsekretær i Normisjon, Rolf Kjøde og professor Merete Thomassen ved Teologisk Fakultet.
I sak er jeg enig med Rolf Kjøde, som viser til hvordan Jesus omtaler Gud som Far, har lært oss å be Fadervår og til hvordan Gud også i Det gamle testamente omtales som Herre og Konge.
Merete Thomassen stanser opp ved lignelsen om kvinnen som leter etter sølvmynter hun mistet, om Jesus som ville samle sine omkring seg lik en høne som tar vare på kyllingene, samt flere andre eksempler.
Selv må jeg si at det å betrakte Gud som Far er en del av hele mitt Gudsbilde, og å begynne å tenke noe annet i denne forbindelse, fortoner seg både som totalt fremmed og uforståelig for meg.
Tankevekkende var det også å høre at Merete Thomassen sa at hun personlig ville ha vanskelig for å si "hun" om Gud.
Å blande Gudsbegrepet inn i en kjønnsdebatt virker for meg totalt meningsløst, og har intet som helst å gjøre med mitt generelle syn når det gjelder kjønn eller kvinners rettigheter. Som kristne må vi være forpliktet på Bibelen, eller "Skriften alene" som vi så ofte har vært inne på i dette jubileumsåret for Martin Luther. Og jeg kunne vært fristet til å spørre, riktignok retorisk: "Hva ville Luther sagt?"