Skolen som aldri får fred

Tre dager hver uke har vi fulgt barna til skolen, fordi skoleveien deres er det vi kaller en «hot spot» - et sted det ofte er sammenstøt mellom israelske soldater og palestinere. I dette tilfellet soldater og barn på mellom ti og seksten år.

As Sawiya-skolen har vært mitt favorittsted. Det er her jeg har fått muligheten til å snakke på gebrokkent arabisk, selv om samtalene ofte er begrenset til «hva heter du?» og «hvordan går det?». Det er også her vi får servert den beste kaffen, den med kardemomme. Men mest av alt har jeg likt skolen fordi det har vært et fredelig sted.

Bildene på veggen
I to måneder fulgte vi barna til skolen uten å se en eneste soldat. Rektoren på skolen, Mohammed, kunne fortelle oss at militæret ikke hadde vært der siden mai. Kontoret hans vitner imidlertid om en annen hverdag – på veggene henger det bilder av soldater som følger barna til skolen. De går ikke sammen med dem slik vi pleier - de går bak dem og sikter med våpnene mot skolesekkene deres. Man ser bilder av barn med skremte uttrykk og fortvilte lærere.

November
Jeg trodde dette tilhørte fortiden, men tidlig i november ringer Mohammed og sier at det står soldater utenfor skolegården. Soldatene har slått en lærer med baksiden av et gevær, og læreren er innlagt på sykehus. Mohammed er redd soldatene vil gå inn i skolegården.

Når vi kommer til skolen blir vi fortalt at soldatene er der fordi de mener en elev fra As Sawiya har kastet en stein mot en israelsk buss. Læreren ble slått fordi han hadde spurt soldatene om de kunne fremlegge bevis - han ville se opptakene fra overvåkningskameraene israelske myndigheter har satt opp utenfor skolen.

Neste dag er vi på skolen fra elevene kommer klokken syv om morgenen til skoledagen er over klokken to. Det samme er soldatene. Det kan være vanskelig å få øye på dem utenfor skolegården. De gjemmer seg bak oliventrær og kamuflasjeuniformene går i ett med trærne. Men man skjønner at de er der - man kan høre knitringen fra radioen deres. Når skolebarna skal hjem fra skolen setter soldatene opp et militært kontrollpunkt, et såkalt «flying checkpoint», like utenfor skoleporten.

Neste dag forsøker rektoren å skjerme barna fra å måtte gå gjennom militære kontrollpunkt. Han sender dem hjem tidligere enn vanlig og ber dem gå i mindre grupper. De må gå ut porten på baksiden og følge den gamle traktorveien hjem. Alt for at de skal slippe å møte på soldater. Men, det er vanskelig å unngå; når soldatene skjønner at de fleste barna går gamleveien hjem, kjører de mot traktorveien og rekker akkurat å sette opp et kontrollpunkt i det barna kommer til hovedveien. Det er flere soldater enn vanlig, og vi ser at noen av dem skyter tåregass inn i landsbyen der barna bor.

Arrestasjonen
Når vi kommer frem til det nye kontrollpunktet ser vi at soldatene drar en gutt inn i en militærjeep. Han har bind for øynene og hendene er bundet med plaststrips. Soldatene vil ikke fortelle oss hvorfor de arresterer gutten eller hvor de kommer til å ta ham.

En halvtime senere kommer en kvinne løpende mot oss. Hun spør etter sønnen sin, Mansour. Hun beskriver hvordan han ser ut, og sier han er 16 år. Vi må fortelle henne at sønnen er blitt arrestert av militæret, og at vi ikke vet hvor de har tatt ham eller hvorfor han er arrestert. Hun klarer ikke å stå på bena, og må støtte seg mot veggen.

Den kvelden forsøker vi å finne Mansour. Vi ringer organisasjoner som jobber med å lete etter mindreårige som har blitt arrestert av militæret. Klokken 21 får vi beskjed om at han er blitt løslatt.

Når vi møter Mansour forteller han at soldatene anklaget ham for å ha kastet stein mot en israelsk buss fra skolegården til As Sawiya. Men Mansour går ikke på As Sawiya-skolen. Han ga opp skolen for et år siden, og er nå bilmekaniker på en sjappe like i nærheten av hovedveien. Mansour ble et tilfeldig offer fordi han befant seg mellom det militære kontrollpunktet, all tåregassen og skolen.

Når de løslater ham har soldatene endret forklaring – de arresterte ham fordi han burde vite hvem som hadde kastet stein fra skolegården.

Mansour forteller at han måtte skrive under et dokument på hebraisk for å bli løslatt. Mansour kan ikke hebraisk. Ingen oversetter det for ham. Han får ingen kopi med seg hjem. På forhånd måtte han oppgi navnene på alle sine mannlige familiemedlemmer. Mansour er nå redd han kan ha signert på et dokument der han angir sin egen familie.

Barna som ikke får glemme
Hendelsene på As Sawiya-skolen har lært meg at militær maktbruk på Vestbredden ikke er midlertidig. Situasjonen blir ikke bedre.

Det er heller ikke meningen at det skal bli bedre - barna på As Sawyia-skolen skal ikke glemme at landet deres er okkupert.

Så snart dagene begynner å ligne på hverdager, kommer soldatene igjen: Soldater i uniform, grønne hjelmer og maskingevær fulgt av sikkerhetsvakter fra israelske bosettinger ikledd Oakley-solbriller og med våpen hengende over skuldrene. De dukker opp igjen som i disse absurde og gjentagende marerittene man kan ha som barn.

Barna må ikke glemme hvem de er og hvor de bor.

Synspunktene jeg uttrykker er personlige og uttrykker ikke nødvendigvis synet til Kirkenes Verdensråd, Ledsagerprogrammet eller de norske senderorganisasjonene.