Hva skjer`a Gud..?

«Og det SKJEDDE i de dager….». Slik begynner det tradisjonelle juleevangeliet etter evangelisten Lukas, med de velkjente ordene om at noe SKJEDDE rundt tiden da Jesus ble født i Betlehem.  Dette markerte begynnelsen på en helt ny og begivenhetsrik epoke etter mange århundrers øredøvende stillhet på den åndelige fronten, helt siden den siste GT-profeten forutsa Messias` komme.  Men plutselig hendte noe spektakulært: Engleskarene begynte å fly lavt, og Ånden talte høyt og tydelig til vanlige hverdagsmennesker om både jomfrufødsel og ymist anna.  Overjordiske krefter var i påtagelig aksjon, og profetier gikk i oppfyllelse på løpende bånd.  Noe skjedde åpenbart i den første adventstid, som gjorde at manges lengsler og forventninger innfridd. Og det ikke bare i en avkrok: Dette var noe som henvendte seg til hele datidens verden i full offentlighet.  Et budskap om «…en glede som skulle vederfares ALT FOLKET», lyder det så vakkert i evangeliets første blader.  Apostlenes gjerninger følger opp i samme stil, om enn i ytterligere forsterket turbo-utgave.  Her leser vi om intense og dramatiske dager og uker, måneder og år med kontinuerlig kraftig vekkelse.  Tegn, under og mirakler ledet til markante samfunnsmessige forandringer i kjølvannet av en eksplosjonsartet misjonsvirksomhet og menighetsvekst som savner sidestykke i historien.  Noe skjedde.

Gud aktiv. Det spesielle og spektakulære ved dette var at det ikke primært var de første kristne selv som var aktive.  Ifølge det nye testamentets forfattere var det ikke Paulus og apostlene som først og fremst stod som ambisiøse arrangører for en masse folkemøter og åndelige aktiviteter med høy stressfaktor.  Nei, her var det GUD SELV som var både hovedaktør og hovedperson.  Lukas beskriver at det var Gud Fader i egen høye person som initierte det hele etter sin overnaturlige plan og satte det hele suverent i sving.  Det var Ånden selv som tok initiativet, og som med usynlig kraft drev fram hele det fremadstormende misjonsarbeidet som vokste fram med rekordfart.  «I de dager» var englebesøk nærmest for hverdagskost å regne, Ånden rykket Filip bort og syner og åpenbaringer banet vei for stadige nyvinninger på misjonsarenaen. Demonutdrivelser, helbredelser og mange andre ekstraordinære fenomener ble kontinuerlig dokumentert som overbevisende tegn på at her var det så visst ingen marginal, liten religiøs syklubb som var på ferde…

Post-kristen adventstid.  I dag er bildet et totalt annet enn «i de dager».  Dagens vestlige verden befinner seg definitivt i den post-kristne tidsalder, der overraskelsesmomentene for lengst synes å være oppbrukt - ihvertfall menneskelig sett.  Det kristne trosrepertoaret er både velkjent og velbrukt for de fleste, og stikkordet for manges del virker å være: «Been there, done that, got the T-shirt».  Ingen virker å lee på øyelokkene så mye lenger av bevingede prekener og karismatiske effekter.  Kristenmediene preges mer av agurknytt, debatter og skandaler enn av sensasjoner på plussiden. Vekkelsenes glansdager synes passè, gudstjenesteritualene går på sine forutsigbare skinner, og den stemningsfulle julefreden har tilsynelatende senket seg over de store tradisjonelle kirkesamfunnene.  Man har øyensynlig tilpasset seg det sedvanlige, rasjonelle og kontrollerbare, men også til det drepende kjedelige og repeterende. Joda, visst synges det moderne lovsanger og visst bes det bønner.  Visst avholdes det aksjoner, konferanser og møter der det enkelte steder både ropes og hoppes og svettes med oppriktig innlevelse og upåklagelig engasjement.  Men hvor mange kan med hånda på hjertet påstå at det er Sjefen Sjøl som ennå er på ferde og trekker i trådene, på nivå med «i de dager»?  Eller var dette virkelig alt det Gud hadde på programmet?

Gud på juleferie? Man kan saktens undres og fristes til å stille seg spørsmålet:  Har Gud trukket seg stille og rolig tilbake?  Har Han som så til de grader var virksom «i de dager» nå tatt seg en lang og fortjent juleferie?  Det er ganske så påfallende hvordan Han som satte i gang både det ene og det andre, virker å ha bevilget seg selv en lengre tids permisjon uten tilsynelatende å følge opp det Han har begynt.  Tilbake står opprydningsarbeidet som overlates til bakkemannskapene i vedlikeholdsavdelingen, som etter beste fattige evne forsøker å berge det som berges kan av stumper og rester etter det som en gang skjedde «i de dager»..

Hvem har ansvaret? Noen lojale Herrens advokater vil nok her heve sin røst med dirrende pekefinger: Dette er da ikke Guds feil!  Nei, som vanlig er det jo vi mennesker som svikter. Vi ber ikke nok, tror ikke nok, lever ikke innvidd og hellig nok.  Nei, i det store og hele blir vi visst aldri verken klare eller verdige til at Guds skulle kunne nedlate seg til å avlegge sine kjære et aldri så lite kjærkomment besøk av det spektakulære slaget.  Altfor ofte blir våre syndige tilbøyeligheter og menneskelige begrensninger ført som den politisk korrekte argumentasjon og forklaring på at så lite skjer i vår tid i motsetning til «i de dager».  Gud blir forhindret, stakkar – selv om han visstnok så gjerne vil. Det er liksom et kristelig tabu å stille Gud til ansvar og regnskap for det Han selv faktisk har sagt og lovet at Han skal gjøre, men ikke synes å levere.  Og tro meg: Jeg skulle gladelig være den første til å rope halleluja, dersom noe skjedde vel å merke av guddommelig kaliber, og som gav etterprøvbare utslag på den åndelige Richter-skalaen. Ingen hadde da vært mer takknemlig enn meg over å bøye meg i hatten og gjøre som Job: Ta alt tilbake og angre i støv og aske på at jeg i det hele tatt kunne finne på å betvile Guds allmakt.  Eller rettere sagt: Hans evne eller vilje til å bruke den.  Men sett fra vårt ståsted sitter det tydeligvis langt inne for Ham å knipse litt med fingrene, bryte tausheten og passiviteten og gripe inn i historien slik det ble gjort «i de dager".  Uvisst av hvilken grunn...

«Hva skjer`a Gud?"  I H.C.Andersens berømte eventyrverden måtte det en liten gutt til for å si høyt det alle tenkte, men ingen turte å si: «Keiseren er naken!» Hadde gutten levd i 2017, hadde han kanskje dristet seg til å stille spørsmålet også til Gud på slang: «Hva skjer`a Gud?»  En venn av meg sa til meg for en tid tilbake: «Per, jeg tror du har forventet for mye av Gud!»  Mitt motspørsmål var da: Går det virkelig an å forvente noe av Gud, i henhold til Hans løfter, uten å risikere å bli skuffet?  Er virkelig ikke Gud stor nok til å kunne tåle vår tvil og kritikk, så er Han da vel heller ikke Gud med stor G?  Er Han slik skrudd sammen at Han kun forlanger stilltiende underkastelse, selv når ingenting skjer og alt er øredøvende stille?  Vel, så får Han da også innfinne seg med at vi innretter våre liv deretter: Som om ingenting ekstraordinært vil skje ifra oven, og at vi alle er vår egen skjebnes og lykkes smed.

Etterlysning. I høst var jeg på teater og så forestillingen «Etterlyst: Jesus».  Både stykket og tittelen opplevde jeg som et særdeles viktig og ærlig rop om at noe snart må skje, dersom kristentroen skal kunne overleve i vår tid.  Når avisoverskriftene i denne adventstiden spør hvor det blir av Northug, som i sine glansdager leverte så det holdt, er det vel saktens ikke for mye forlangt å komme med en annen betimelig etterlysning av En som også gikk for fullt ut fra start og økte etter hvert, men som i de påfølgende århundrer dessverre skulle falle dramatisk på resultatlistene..

Som i de dager?  En annen ting som slo meg etter den nevnte teaterforestillingen, var digresjonen om at historien og handlingen jeg nettopp hadde vært vitne til inne på teateret, faktisk ikke skjedde utenfor de fire veggene.  Som i et helt ordinært kristent møte ble det ikke andre der ute til del, annet enn for dem som var der til stede der inne.  Det skjedde ikke noe grensesprengende som «i de dager».  Det skjedde bare inne i våre hoder, slik vi selv oppfattet det.  Interessant nok – men var det bra nok til å tilfredsstille hungeren etter å se etterlysningen av litt guddommelig action bli oppfylt?  Kun det beste bør jo være bra nok her.  Men kommer det i vår levetid?  Er vi prisgitt den evige forutsigbare sirkelvandringen rundt det kristne juletreet? Eller kan vi fortsatt, med en viss realisme i behold, holde adventstidens forventning ved like om at noe vil skje også i våre dager - noe på høyde med slik «det skjedde i de dager»?