Rett frekvens

Som de fleste andre ting i livet, er også kritikk kulturbetinget. Våre kunnskaper, forståelser, oppfatninger og meningstilskrivelser er formet av bestemte forutsetninger. Kultur er summen av historiske forhold som påvirker hvordan vi oppfatter tingenes tilstand.

Selv angivelig uforanderlige kilder som gudsåpenbaring og hellige skrifter, er ikke fritatt fra betinget, tidsbestemt fortolkning. Når vi kritiserer noe, tar vi utgangspunkt i en forståelse som fremstår for oss naturlig og opplagt. Men det som er opplagt kunne vært noe helt annet gitt andre omstendigheter.

Den som kritiserer, og den som blir kritisert, kan altså ha veldig ulike forståelser av tilsynelatende samme fenomen. Derfor kommer spørsmålet om vi egentlig snakker om det samme.

Religion privatisert

Ta religion, for eksempel. I et gjennombyråkratisert, sekularisert samfunn som vårt er religion blitt en «privatsak». Min grunnleggende identitet som medlem i det norske samfunnet hviler ikke lenger på religiøs identitet. Teologiske synspunkter kan kritiseres uten at det går løs på identiteten som norsk borger.

Det stiller seg annerledes i ikke- sekulariserte og kollektivistiske samfunn. Der er religion knyttet sammen med politikk, økonomi og sosial tilhørighet. Den er mangesidig og flerfunksjonell. Der kan religionskritikk som kanskje har en «begrenset» hensikt likevel bli som en klasebombe som sprenger i ulike retninger. Å få hele livet tråkket på oppleves dypt krenkende.

Den som vil kritisere må vite hva han eller hun setter i gang. Et minstemål er altså å ta høyde for at man sannsynligvis ikke uten videre snakker om det samme, at ulike forutsetninger skaper ulike forståelser.

Et godt startpunkt

«Dette blir for komplisert, vi kan ikke gå rundt og forske hele tiden før vi tør si noe», sa en venn til meg. Et godt startpunkt er uansett holdning og vilje til en ny realitetsorientering. En dag er forhåpentligvis interkulturell for­ståelse en fast del av pensum i skolen og en opplagt dimensjon i arbeidslivet.

Et annet stort skritt er å anerkjenne at Den Andre kan like lite for sin kultur­avhengighet som jeg kan for min og du for din. De fleste av oss er sosialisert inn i sammenhenger vi ikke har valgt. Og selv når vi synes å foreta frie, autonome valg, er de neppe frie for påvirkninger.

Men heldigvis – forskjellene til tross – ligger det noe universelt i bunnen av alt menneskelig og kulturelt, som begrepet interkulturell er forankret i.

Hva som regnes som rett og galt kan variere fra kontekst til kontekst, men at noe er rett og noe galt er vi felles om. Å anerkjenne hverandre som moralske mennesker før vi forsøker å universalisere våre respektive moralske kart, hører med til det interkulturelle dannelsesidealet. Nå snakker vi.

Så glapp det igjen

Men nok en gang glapp den interkulturelle muligheten, i saken om koranskolen i Somalia, som NRK la frem i november.

På rekordfart kunne hele åtte statsråder rydde sine kalendere og sette krisestab, så å si, som leverte skarpe utsagn og forslag til tiltak om hvordan norske barn kan reddes fra andres påvirkninger. Fra Somalia kom det rystende vitnemål som det var viktig og riktig å ta tak i, men som heller ikke var særlig dokumentert og verifisert.

Foreldreretten, som ellers er en viktig prinsipielt tema i norsk politikk, snakker ingen om. En empatisk anerkjennelse av at foreldre ut i fra sine kulturelle og religiøse forutsetninger sannsynligvis forsøker å oppdra sine barn så godt de kan, virker fraværende.

Frykten var heller den at integrasjon (på våre premisser) settes tilbake. Men det spørs om tvangssekularisering og liberalisering er en tillitsvekkende oppskrift.