Verdidebatt

Libya, slaveri og et fordervet menneskesyn

Å bli solgt fra eier til eier som kyr, uten evne til å ta styring over eget liv. Kan det tenkes en verre skjebne? Derfor er bildene fra Libya så hjerteskjærende. For verden trodde de hadde kvittet seg med dette ondet. Det har vi dessverre ikke. Slaveri lever i beste velgående, også i 2017.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I still can't believe I have to protest this shit in 2017, stod det på plakater under  samtlige demonstrasjoner.

De alle fleste stater avskaffet slaveriet mellom 1800-1900-tallet. Slaveri er at av de verste formene for forbrytelser mot menneskeheten. Å bli solgt fra eier til eier som kyr, uten evne til å ta styring over eget liv. Kan det tenkes en verre skjebne? Derfor er bildene fra Libya så hjerteskjærende. For verden trodde de hadde kvittet seg med dette ondet. Det har vi dessverre ikke. Slaveri lever i beste velgående, også i 2017.

Bildene fra Libya er ikke det første av sitt slag. Gjennom hele båtflyktnings-krisen så vi hvordan afrikanske migranter ble behandlet i Libya av kystvaktene. EU har lenge støttet de libyske kystvaktene økonomisk med å sette en stopper for migrasjonen over Middelhavet. Europeiske myndigheter har visst veldig godt at både sentrene de har støttet så vel som kystvaktene, ikke har hatt det beste rennomméet.

Likevel har avtalen og samarbeidet fortsatt, og det samme har overgrepene og mishandlingen av afrikanske migranter. Samarbeidet mellom EU, med Italias i spissen og det libyske sjøforsvaret, har redusert migrantsstrømmen med 20%. Det denne nedgangen har ført til er intet mindre enn slaveri og fordervelse for de som nå oppholder seg i disse leirene i Libya.

Det har vært en tilsynelatende de facto aksept av status quo. Det er mange øyenbryn som har blitt hevet i den afrikanske unionen i kjølvannet av publiseringene til CNN. Hvorfor blir afrikanske migranter evakuert først nå, tross det faktum at dette har vært en kjensgjerning i så lang tid? EU har støttet det libyske kystforsvaret økonomisk, og kystvaktene har med brutal makt holdt igjen migrantene. Dette er gammelt nytt, og gitt at det omhandlet afrikanske migranter, ble glemt i de andre krisene verden har ”forholdt” seg til i løpet av 2015-2017.

Migrantene som har endt opp i Libya er uønskede i eget land, i Europa og i særdeleshet i Libya. President Macron sa at ”det er afrikanere som slavebinder andre afrikanere”. Et slikt utsagn uttalt av en fransk president i et afrikansk land, har satt sinnet i kok og satt spørsmålstegn ved Europas tilsynelatende medlidenhet overfor klippene fra Libya. Dette er nemlig ikke kun et afrikansk problem.

Likevel var det noe som beveget det internasjonale samfunnet da CNN selv dro til Libya for noen uker tilbake og dokumenterte hvordan afrikanske migranter, egentlig på vei til Europa, ble solgt på åpent marked i Libyas gater. Disse åpne auksjonene var ikke noe ulikt de auksjonene hvor slaver fra Vest-Afrika var ofre for under den  transatlantiske slavehandelen som varte i 400 år.

Noen av de unge afrikanske mennene ble omtalt som ”sterke” og ”gravere”, og ble solgt for en ussel penge. 400$ presist, knappe 3500 kr etter dagens kurs. Hvordan kan dette skje i 2017? Libyske myndigheter, eller det som er igjen av staten, har offisielt satt i gang granskning, men resultatene gjenstår å se.

Gitt publiseringen av CNN har samtlige EU-land med Frankrike og Tyskland i spissen gått sammen med Tsjad, Niger, og øvrige afrikanske land for å starte evakueringen av migrantene fra libyske oppholdssentre. Mohamed Buhari, presidenten i Nigeria, har sagt selv at han er villig til å sende fly for å evakuere migrantene.

Utenriksdepartementet i Rwanda har kunngjort at de vil repatriere 30,000 afrikanske migranter fra Libya. Rwanda er et av det tetteste befolkede landet i Afrika. Hva sier dette om samvittigheten til øvrige land i verden? Burundi har tilbakekalt ambassadøren sin til Libya i protest og sagt at ”det er uholdbart å bedrive slaveri i det 21.århundet”. Hvorfor skaper ikke dette overskrifter? Hvorfor gjør ikke det internasjonale samfunnet annet enn å fordømme?

Mye av kritikken rettes mot Libya. Mye av kritikken rettes mot hvordan arabere behandler afrikanere. Synet arabere har på afrikanere er ikke mye ulikt det europeere har, eller har hatt. Det bringer til minne et sitat som James Balwin sa ” det er ikke forskjell på nordstatene og sørstanene, det er kun forskjell på måten de kastrerer en”. Tross denne kritikken, er ikke det sakens kjerne. Sakens kjerne handler som storpolitikk, anarki og et fordervet menneskesyn.

Hvordan kunne dette skje er spørsmålet mange stiller seg? Hvordan kan menn, kvinner og barn bli omtalt, ansett og behandlet slik, verre enn dyr? Hva sier det om menneskesynet, hva sier det om aksepten for at noen liv er mer verdt enn andre i 2017? I sin essens vitner slavehandelen om den gjengse tanken om at afrikanere fortsatt er submennesker.

Menneskesmuglere oppstår ikke i et vakuum. Det er visse sosiale, økonomiske og politiske forutsetninger for dette. I Libyas tilfelle hadde det seg slik at det var en svak sentralstat, og to motstridende delstater som lot kriminelle bander herje fritt uten represalier fra staten selv. Utnyttelsen av kaoset som har oppstått i Libya i kjølvannet av den arabiske våren, NATO-bombingen og fallet til Gaddafi, er ikke vanskelig å forstå. Vesten har bidratt til dette kaoset, det er kun på sin plass at de også hjelper med å rydde opp.

For å løse denne krisen kan vi ikke bare be Libya om å skjerpe seg, eller be unge menn bli hjemme i stedet for å søke et bedre liv. Dette er heller ikke kun et afrikansk problem. Vi må støtte landene instrumentelt, institusjonelt, økonomisk og politisk uten å installere ledere som tjener vestlige interesser. Det må også fortsatt være lov å søke asyl hvor enn man bor i verden, og iverksette et strengere regime mot brudd på menneskerettighetene- også i Afrika.

Kort sagt må det internasjonale samfunnet holde to tanker i hodet på en og samme gang- vi må støtte statene både i Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, men også stille krav til dem. Afrikanske ledere må også ta selvkritikk for at det skapes for få jobber til ungdommen, som praktisk talt tvinger dem til å søke et bedre liv uten for hjemlandet.

Bilateralt samarbeid og FDI innenfor vitale sektorer som telekommunikasjon, utdanning, skattepolitikk, jordbruk og transport kan skape arbeidsplasser og forhåpentligvis minske det enorme behovet for å krysse Middelhavet i søken etter et bedre liv. Vi må hjelpe med å skape håp og fremtidstro, både i Libya så vel som Afrika sør for Sahara. I lys av dette må vi også bekjempe, med alle mulige midler vi har til rådighet, ideologier og tankegods som reduserer mennesker til handelsvarer og objekter.

Hverken Libya eller de som er utsatt for disse grove krenkelsene trenger beklagelse eller fordømmelse. De trenger at det internasjonale samfunnet handler for å sette en stopper for utnyttelsen av forsvarsløse mennesker med alle mulige midler.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt