Det beste fra to verdener

Spørsmålet har fått ny aktualitet i forbindelse med at Kulturdepartementet har sendt ut et høringsnotat med utkast til ny lov om tros- og livssynssamfunn. Her lanseres to ulike modeller for hvordan den offentlige støtten til Den norske kirkes virksomhet kan organiseres:

MODELL A: Vi kan beholde nåværende delte ordning der staten finansierer prestetjenesten, samt arbeidet i de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene; mens virksomheten i lokalmenighetene finansieres ved overføringer fra kommunene til de kirkelige fellesrådene som finnes i hver kommune.

MODELL B: All overføring til Den norske kirke skjer via statlige midler. Det blir så opp til kirkens egne organer å fordele disse midlene videre til alle nivåer i kirken.

Nærheten bevares. Styrken ved modell A med fortsatt delt finansiering er at nærheten mellom den lokale kirken og kommunen bevares. Kommunen må antas å ha større sans enn staten for å gi midler til lokalkirken, særlig til kirkebyggene. Ulempen ved denne modellen er at det blir vanskeligere å la ansvaret for økonomi, administrasjon og personalledelse samles på færre og større organer med mer effektiv forvaltning og større kompetanse enn i dagens ordning hvor vi har over 400 ulike fellesråd, pluss bispedømmerådene.

Færre organer. En samlet statlig finansiering som i modell B vil derimot løsne organiseringen av kirken fra kommunestrukturen, og slik gjøre det enklere å samle forvaltningen av økonomi og administrasjon på færre organer, eksempelvis på prostinivå eller bispedømmenivå, og med én arbeidsgiverlinje. Samtidig vil en slik modell medføre at Den norske kirke da vil få samme form for finansiering som det nå foreslås for alle andre tros- og livssynssamfunn, nemlig direkte fra staten.

For Den norske kirke vil det imidlertid kunne bety et tap at kommunenes ansvar for kirkebyggene avvikles. Kommunene vet hvor viktig kirkebyggene er i akkurat deres kommune, og er opptatt av at disse skal holdes i hevd. Og selv om kommunene i praksis ivaretar kirkebyggene på svært ulikt vis, vil en samlet statlig overføring trolig medføre enda mindre penger til drift og vedlikehold av kirkebygg, samt bygging av nye kirker, enn dagens ordning.

Det beste fra de to ulike modellene. Kan det være mulig å ivareta det beste fra de to ulike modellene som nå debatteres i en form for kompromiss? Jeg tror det, og vil gjerne ta opp forslaget fra flertallet i Gjønnesutvalget (NOU 2006:2) om at staten finansierer alle kirkens administrasjons- og personalkostnader, mens kommunene gis ansvaret for bygningsmessig drift og vedlikehold av de øvrige kirkebyggene, samt bygging av nye kirker.

Istandsetting og vedlikehold av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg får imidlertid staten ansvar for gjennom særskilte tilskuddsordninger.

Beklagelig. I høringsnotatet fra regjeringen som nå drøftes i hele kirken, er ikke en slik mellomløsning lansert. Det synes jeg er beklagelig.

I likhet med alle andre modeller er det mye som må klargjøres også med en slik konstruksjon, men jeg anbefaler den til drøfting i alle de organer som nå uttaler seg. Den fremtrer for meg som en mulig samlende løsning der man ivaretar det beste fra to verdener.